Les et utdrag: «Gutten fra Napoli»

«Gutten fra Napoli» er en hjertevarm og rørende roman, satt til Napolis gater. Den vakre romanen ble nylig nominert til Årets bok 2021 i Sverige, og er nå under utgivelse i hele 30 land! Boken er perfekt for deg som liker «Cinema Paradiso», «Birøkteren fra Aleppo, «Tatovøren i Auschwitz» og «Saras nøkkel». Les et utdrag her!

Mamma foran og jeg etter. I smugene inne i spanskekvarteret spaserer mamma fort, for hvert skritt hun tar, tar jeg to. Jeg ser på skoene til folk. Hel sko: ett poeng. Hullete sko: minuspoeng. Uten sko: null poeng. Nye sko: premie. Selv har jeg aldri hatt egne sko, jeg går i andres og de gjør alltid vondt. Mamma sier at jeg går skjevt. Det er ikke min skyld. Skoene er ikke mine. De er formet av føtter som har brukt dem før meg, og har tatt etter vanene deres og kjenner andre gater, andre leker. Og når de havner hos meg, hva vet de om hvordan jeg bruker føttene mine og hvor jeg vil gå? Litt etter litt venner de seg til meg, men i mellomtiden vokser føttene mine, skoene blir små, og vi må begynne på nytt.

Mamma foran og jeg etter. Hvor vi skal, vet jeg ikke, hun sier at det er til mitt eget beste. Men det er noe lureri her, som det med lusene. Det er til ditt eget beste, og så hadde jeg fått melonhode. Heldigvis skamklipte de vennen min Tommasino også, til hans eget beste. Kameratene våre i gata ertet oss for det, de sa at vi så ut som to skjeletter fra den underjordiske gravplassen Cimitero delle Fontanelle. Tommasino var egentlig ikke vennen min. En gang så jeg ham rappe et eple fra kjerra til Capajanca som selger frukt og grønt på Piazza Mercato, og da tenkte jeg at vi ikke kunne være venner, for moren min Antonietta hadde forklart meg at vel var vi fattige, men tjuver var vi ikke. For da ville vi vært ingenting. Tommasino hadde sett meg og stjal et eple til meg også. Og fordi det ikke var meg som hadde stjålet eplet, jeg hadde jo fått det i gave, spiste jeg det, for jeg var så sulten at det lyste ut av øynene mine. Fra da av var vi venner. Eplevenner.

Mamma spaserer midt i gata uten noen gang å se ned. Jeg sleper føttene etter meg og legger sammen skopoeng for ikke å kjenne etter hvor redd jeg er. Jeg teller på fingrene til ti, og så begynner jeg på nytt. Når jeg kommer til ti ganger ti, skal det skje noe fint, sånn er leken. Hittil har det aldri skjedd noe fint, kanskje fordi jeg ikke har telt poengene riktig. Jeg liker tall. Bokstaver, derimot, liker jeg ikke: Hver for seg kan jeg kjenne dem igjen, men når de blander seg for å danne ord, går det i surr for meg. Mamma sier at jeg ikke skal vokse opp sånn som henne, og derfor sendte hun meg på skolen. Jeg gikk på skolen, men jeg likte meg ikke. For det første bråkte alle i klassen så jeg kom hjem med hodepine, og klasserommet var trangt og stinket av sure tær. I tillegg måtte jeg sitte stille og holde munn ved pulten og streke opp linjer. Frøken satte haken i været og lespet når hun snakket, og den som ikke gjorde som hun sa, fikk et klaps på hodet. Etter fem dager hadde jeg fått ti. Jeg telte dem på fingrene, akkurat som jeg telte sko, men jeg vant ingenting. Så jeg ville ikke gå på skolen lenger.

Det ble ikke mamma særlig glad for, hun sa at jeg i det minste måtte lære meg et arbeid, og derfor sendte hun meg av gårde for å samle filler. I begynnelsen likte jeg det, det dreide seg om å gå rundt fra morgen til kveld og fra hus til hus for å samle inn gamle kluter eller plukke dem opp fra søpla og ta dem med på torget til Capa ‘e fierro, «Jernhodet». Men etter noen dager var jeg så sliten at jeg savnet slagene på skolen fra frøken.

Mamma stanser foran en grå og rød bygning med store vinduer. – Her er det, sier hun. Selv synes jeg denne skolen er penere enn den forrige. Inne er det helt stille og ingen stank fra sure føtter. Vi går opp i tredje etasje der vi må sitte og vente på en benk ute i korridoren helt til en stemme sier: Neste! Siden ingen rører på seg, skjønner mamma at den neste, det er oss, og derfor går vi inn. Mamma heter Antonietta Speranza. Damen som tok imot oss, skriver ned navnet på et ark og sier: – Det er bare denne igjen til dere. Så jeg tenker at nå snur mamma om på hælen og vi går hjem igjen. Men nei.

– Slår Dere med stokk, frøken? spør jeg og gjemmer hodet i hendene for sikkerhets skyld. Damen ler og klyper meg i kinnet, men uten å klemme hardt.

– Sett dere, sier hun, og vi setter oss ned foran henne.

Damen likner egentlig ikke på den forrige lærerinnen, hun stikker ikke haken fram, men smiler med mange hvite og rette tenner, har kort hår og går i bukser, akkurat som mannfolk. Vi sier ingenting. Hun sier at hun heter Maddalena Criscuolo og lurer på om mamma kanskje kjenner henne igjen, for hun sloss for frigjøringen fra nazistenes undertrykkelse. Mamma nikker og nikker, men det er lett å se at denne Maddalena Criscuolo har hun aldri hørt om før i dette øyeblikk. Maddalena forteller at hun i de dagene reddet broen over til bydelen Sanità, for tyskerne ville sprenge den i lufta med dynamitt, og så fikk hun en bronsemedalje og et diplom. Jeg synes det hadde vært bedre om de hadde gitt henne nye sko, for hun har én hel sko og én med hull i (null poeng). Hun sier at det var riktig av oss å komme til henne, at mange folk skammer seg, at hun og kollegene hennes har måttet gå fra dør til dør og banke på for å overbevise mødrene om at dette er bra for dem og for barna deres. At mange har slått døra igjen for dem og til og med slengt skjellsord etter dem. Det tror jeg på, for jeg fikk også skjellsord etter meg da jeg gikk rundt og spurte etter brukte kluter. Damen forteller at mange bra personer har vist dem tillit, at moren min Antonietta er en modig kvinne, og at hun er i ferd med å gi sin sønn en gave. Jeg som aldri har fått gaver, bortsett fra det gamle syskrinet som jeg la alle skattene mine i.

Moren min Antonietta venter på at denne Maddalena skal slutte å snakke, for prating kan hun ikke noe med. Damen sier at man må gi barna en mulighet. Selv ville jeg blitt gladere om de ga meg brød, sukker og ricotta. Det fikk jeg en gang på festen til amerikanerne hvor jeg hadde sneket meg inn sammen med Tommasino (gamle sko: minuspoeng).

Mamma er taus, derfor fortsetter Maddalena å snakke: Det er blitt ordnet med spesialtog for å transportere barna opp dit. Da svarer moren min: – Men er Dere sikker? Han her, ser Dere? Han er en straff fra Gud!

Maddalena sier at de setter mange i samme situasjon på toget, det er da slett ikke bare meg.

– Så det er ikke en skole! går det endelig opp for meg med et smil.

Moren min Antonietta smiler ikke. – Om jeg hadde noe valg, ville jeg ikke vært her, han er den eneste jeg har, se hva Dere kan gjøre.

På veien derfra går mamma hele tiden foran meg, men saktere nå. Vi kommer forbi salgsboden med pizza der jeg pleier å klamre meg til kjolen hennes og gråte meg til en ørefik. Hun stanser. – Cicoli e ricotta, sier hun til unggutten bak disken. – Bare én.

Denne gangen ba jeg ikke om noe som helst og tenker at hvis mamma helt av seg selv vil kjøpe en pizza fritta til meg midt på formiddagen – frityrstekt pizza fylt med fleskesvor og ferskost – må det være noe lureri bak.

Unggutten pakker inn en pizza fritta som er gyllen som sola og større enn hodet mitt. Jeg tar den imot med begge hender av redsel for at den skal havne på bakken. Den er varm og lukter godt, jeg blåser på den, og i nese og munn kjenner jeg duften av olivenolje. Mamma bøyer seg og ser nøye på meg. – Vel, du hørte det, du også. Nå er du stor, du fyller snart åtte år. Du vet hvordan det står til med oss.

Hun tørker fettet vekk fra ansiktet mitt med håndbaken. – La meg også få smake! Så bryter hun av en bit, retter seg opp, og vi går hjemover. Jeg spør ikke om noe og legger i vei. Mamma foran og jeg etter.

Gutten fra Napoli

Viola Ardone

Napoli 1946. Sju år gamle Amerigo strever seg gjennom dagene sammen med moren sin i et av Napolis fattigste kvarterer. Men så får moren tilbud om å sende ham til det mer velstående Nord-Italia, og Amerigo blir satt på et tog til Bologna for å tilbringe vinteren der. Der blir han kjent med en familie som skal forandre livet hans for alltid, og et hjem fylt av varme, latter og musikk.

Førti år senere vender Amerigo tilbake til Napoli for å begrave moren og få svar på alle spørsmålene han har båret på siden barndommen.

Gutten fra Napoli forteller om en kritisk periode i Italias historie, en tid da nøden fikk fram det mest hjelpsomme i et hardt prøvet folk. Samtidig er det en hjertevarm fortelling om tilknytning, identitet og familie, som også stiller spørsmålet: Hvor langt kan og bør man strekke seg for sine egne?

«En tankevekkende beretning.» Alt for Damerne

«Finstemt og gripende fortelling.» TARA, Sverige

«Gutten fra Napoli er en fengslende roman som ble en internasjonal suksess allerede før den kom ut i Italia.» La Stampa

«Morsom og treffende.» Le Figaro

«En rystende øm fortelling og en rørende dannelsesroman.» Lire

«Rørende … Rystende.» Le Parisien

«En ekstraordinær forfatter.» L’Espresso, Italia

«En flott komponert fortelling.» Il Corriere della Sera

«Historien Viola Ardone forteller, er vakker. Virkelig vakker.» Grazia, Italia

 

Les mer her

Gutten fra Napoli

Relaterte artikler

Les utdrag fra «Blå storm»

Les utdrag fra «Blå storm»

Ørjan Karlsson er i vår aktuell med den spennende og dypt realistiske thrilleren «Blå storm», bok to i serien om Ida...
Utdrag: Barnepiken

Utdrag: Barnepiken

Har du lyst til å lese et moderne herregårdsmysterium? «Barnepiken» er en nervepirrende historie om tvillingene...
Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over...