Les et utdrag: Snitch

Plutselig står de rundt Thomas på alle kanter og forlanger jakke, mobil og det aller mest dyrebare han eier. Thomas skjønner at han aldri kan snitche på de som ranet ham. I stedet gjør han noe mye, mye farligere. Arne Svingen er aktuell med ny roman for slukalder. Les et utdrag her!

Jeg har vært redd før. Skikkelig dødsredd. Jeg husker godt hvor utrolig skremt jeg ble da en schæfer gikk til angrep på meg med åpen kjeft, sikkel og skarpe tenner. Enda reddere ble jeg da jeg holdt på å falle over gelenderet fra en balkong i tredje etasje. Da jeg var liten, ble jeg helt lammet da foreldrene mine forsvant mens vi var på Tusenfryd, og særlig husker jeg redselen som sank blytungt gjennom meg da mamma sa at hun skulle gå fra pappa.

Men – med hånda på hjertet – jeg har aldri vært så redd som nå. Selv om ingen av guttene har vært borti meg, skreket til meg eller fortalt meg hvilke forferdelige ting de kan gjøre med meg. De har bare bedt meg om én ting: Ta av deg jakka di.

Trioen sperrer effektivt alle fluktveier. De er kanskje eldre enn meg, men ikke mye. Blikkene er harde som steiner, og de har en vipp på haka som ikke er til å ta feil av.

– Nå.

Da har de sagt to ting. Temperaturen i lufta er høyere enn i går, så jeg klarer meg fint uten jakke til jeg kommer hjem. Likevel nøler jeg, selv om det sikkert er det mest provoserende jeg kan gjøre akkurat nå. For i lomma ligger mobilen, og det er faktisk det nest mest dyrebare jeg eier.

De kommer nærmere, selv om det bare dreier seg om centimetere. Det gjelder å skjule hva som skjer for alle andre på Majorstua T-banestasjon. Jeg tviler uansett på at det er noen som får det med seg. Vi kunne vært hvilken som helst guttegjeng, en sånn som prater lavt om fotball eller gaming.

– Hvor er mobilen din?

Nå forventer de at jeg skal svare. Men en usynlig kjempeneve skviser magesekken, og det renner litervis med halvstørknet gelé gjennom blodårene mine. Ord er antakelig det siste som kommer ut av munnen min hvis jeg åpner den. Jeg peker i stedet på jakkelomma.

Denne gangen hjelper de meg. Trekker glidelåsen ned og vipper jakka av skuldrene mine. De drar den av armene mine og ruller den sammen til den ligner en ball. Den høyeste av dem kommer enda nærmere, og jeg kan lukte pusten hans.

– Klokka.

– Hæ?

Jeg vet ikke hva jeg er mest sjokkert over. At det faktisk kommer en lyd ut av munnen min, eller at han ber om det aller mest dyrebare jeg eier. Klokka jeg fikk av bestefar rett før han døde. Ikke som at det er en sånn klokke som har vært i familien siden krigen eller svartedauden, liksom, den er ny og fin og visstnok skikkelig dyr, og jeg fikk den siste gang vi så hverandre. Hver gang du ser på den klokka, kan du tenke litt på meg, sa bestefar. Jeg trodde jo ikke at jeg kom til å gjøre det, men etter at han forsvant, har jeg faktisk sett for meg det myke, rynkete ansiktet hans nesten hver gang jeg har sjekket tiden.

– Hører du ikke? Klokka!

De har jo fått mobilen og jakka, kan ikke det holde? Hadde jeg hatt med meg bankkortet, skulle de fått det også. Hvis jeg hadde klart å si mer enn hæ, skulle jeg gitt dem noen veldig gode grunner til at jeg må beholde akkurat denne klokka. Jeg er faktisk villig til å kjempe for den klokka. Likevel rører jeg meg ikke. Det finnes ikke en eneste fornuftig rømningsvei i hodet mitt. Kanskje noen ville hjulpet meg hvis jeg hadde klart å skrike høyt og hysterisk.

Han med det smaleste blikket tar tak i armen min og fjerner klokka fra håndleddet med effektive fingre. Den forsvinner ned i bukselomma hans. Han fortsetter å holde armen min, mens han sier: – Hvis du snitcher, så kommer vi til å gi deg så mye bank at du aldri vil kunne gå igjen. Skjønner du det?

Klart jeg skjønner det. Disse guttene vet hvordan man gir akkurat nok bank til at jeg overlever, men må sitte i rullestol eller gå med krykker eller bli halvt grønnsak med sikkel dryppende ut av munnviken. Så jeg nikker, med tydelige bevegelser opp og ned, opp og ned, opp og ned.

Som ringer i et vann forsvinner de bort fra meg, lydløst og raskt, og jeg står igjen med et helt nakent håndledd. Men før de er ute av stasjonsområdet, snur han som tok klokka seg og kommer tilbake med kjappe steg. Jeg vet at det kommer til å smelle. En trussel er ikke nok, det må ligge et utropstegn bak, en knyttneve som får meg til å skjønne at jeg ikke kan fortelle sannheten om dette til en levende sjel. Jeg er virkelig ingen superhelt. Og jeg vet ikke om man noen gang kan forberede seg på smerte, men jeg lukker øynene og tenker at dette må jeg bare gjennom.

– Koden.

Jeg åpner øynene. Gutten står helt inntil meg igjen, og det er ikke en eneste knyttneve i sikte.

– Hæ?

– Koden til mobilen, din dust. Hva er den?

– Å, den. 3 … 8 … 9 … 7.

– Du juger ikke nå?

– Nei.

Denne gangen småløper han for å ta igjen de andre, som venter ved utgangen til stasjonen. Like etter er de borte. Jeg står helt alene igjen på en perrong full av mennesker. Redselen slipper ikke et øyeblikk, den bare fortsetter å vri og skvise innvollene. Jeg går litt bakover og støtter meg til et reklameskilt. En voksen dame ser på meg med et sånt medfølende blikk. Som om hun skjønner nøyaktig hva som skjedde, men ikke torde å gripe inn, i frykt for at hun kunne endt med brukne ribbein og blått øye.

Beina mine gir etter. Hånda som holder fast i skiltet er ikke sterk nok. Jeg siger ned på kne. Dama kommer helt bort.

– Går det bra med deg? spør hun.

– Ja, det går bra med meg, sier jeg og kjenner at grusen på asfalten trykkes gjennom buksene og inn i knærne. – Og jeg skal snart reise meg.

 


Snitch

Arne Svingen

Plutselig står de rundt Thomas på alle kanter og forlanger jakke, mobil og det aller mest dyrebare han eier. Thomas skjønner at han aldri kan snitche på de som ranet ham. I stedet gjør han noe mye, mye farligere.

En historie om risikable avgjørelser og uventet vennskap.

Les mer her

9788205544291 300Dpi

Relaterte artikler

Les utdrag fra «Blå storm»

Les utdrag fra «Blå storm»

Ørjan Karlsson er i vår aktuell med den spennende og dypt realistiske thrilleren «Blå storm», bok to i serien om Ida...
Utdrag: Barnepiken

Utdrag: Barnepiken

Har du lyst til å lese et moderne herregårdsmysterium? «Barnepiken» er en nervepirrende historie om tvillingene...
Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over...