Over havet er en storslagen roman ikke bare for dem som har vært Isabel Allende-fans i flere tiår, men også for lesere som nå får glede av å bli kjent med forfatteren for første gang.

Boken er oversatt av Signe Prøis.

1938

Gjør dere klare, gutter,

for igjen å drepe, for igjen å dø,

og for å dekke blodet med blomster.

Pablo Neruda,

«Blodig var menneskenes jord»

Havet og klokkene

Den lille soldaten tilhørte Biberón-rekruttene, barnehæren som ble vervet da det verken fantes unge eller gamle menn igjen til å gå i krigen. Víctor Dalmau tok imot ham sammen med andre sårede som nokså hensynsløst ble lempet av lastevognen, for det var ingen tid å miste, og lagt som vedkubber på matter bortover betonggulvet på Estación del Norte i påvente av at andre kjøretøy skulle frakte dem videre til sykehuset som tilhørte Ejército del Este. Han rørte seg ikke, men lå med det rolige blikket til den som har sett englene og ikke lenger frykter noe. Det var ikke godt å vite i hvor mange dager gutten var blitt forflyttet fra båre til båre, fra et feltsykehus til det neste, fra en ambulanse til annen, før han kom til Katalonia på det toget. På stasjonen ble soldatene mottatt av sanitetsleger og sykepleiersker som straks sendte de alvorligst sårede til sykehuset og klassifiserte resten etter hvor på kroppen skaden var – Gruppe A i armene, B i bena, C i hodet, og på samme måte gjennom hele alfabetet – og derfra ekspederte dem videre med en lapp rundt halsen til riktig sted. De sårede ankom i hundretall av gangen og måtte diagnostiseres og vurderes i løpet av minutter, men kaoset og forvirringen var bare tilsynelatende. For det var ingen som ikke ble tatt hånd om, ingen som forsvant. De som måtte opereres, ble sendt til den gamle Sant Andreu-bygningen i Manresa, de som trengte medisinsk behandling, ble sendt til øvrige klinikker, og andre igjen var det mest hensiktsmessig bare å la bli hvor de var, for ingenting kunne gjøres for å redde dem. De frivillige kvinnene fuktet leppene deres, snakket lavt til dem og vugget dem som om de var deres egne sønner, i visshet om at et annet sted ville en annen kvinne holde deres sønn eller bror. Etterpå kom sykebærerne og tok dem med seg til likhuset. Den lille soldaten hadde et hull i brystet, og etter å ha undersøkt ham overfladisk uten å finne noen puls, avgjorde legen at han var hinsides noen form for livredning og verken trengte morfin eller trøst lenger. Noen hadde lagt en klut over såret og beskyttet det mot berøring ved å plassere en messingtallerken opp ned, og rundt brystet hans hadde de surret en bandasje, men det var allerede flere timer eller flere dager eller flere togturer siden, hvor lenge var ikke godt å si.

Dalmau var der for å bistå legene og pliktet å følge ordren om å la gutten ligge og ta seg av neste pasient, men han tenkte at dersom gutten hadde overlevd skuddet, blødningen og transporten hele veien til stasjonsperrongen, måtte det være fordi han besatt en stor livslyst, og det var synd at han hadde overgitt seg til døden i siste øyeblikk. Varsomt fjernet han klutene og ble overrasket over at såret var åpent og så rent at det så ut som noen hadde malt det på brystet hans. Han kunne ikke begripe hvordan sammenstøtet hadde ødelagt ribbena og en del av brystbenet uten å pulverisere hjertet. Etter nesten tre års praksis i den spanske borgerkrigen, først ved fronten i Madrid og Teruel, og senere ved evakueringssykehuset i Manresa, trodde Víctor Dalmau han hadde sett alt og var blitt immun mot andres lidelse, men et levende hjerte hadde han aldri sett. Fascinert var han vitne til de siste hjerteslagene, som ble stadig langsommere og mer sporadiske, til de stoppet helt og den lille soldaten uten et sukk sluttet å puste. Et kort øyeblikk sto Dalmau der urørlig og så ned i det røde hullet hvor det ikke lenger var noe som banket. Av alle minnene fra krigen skulle dette forbli det mest seiglivede og hyppigst tilbakevendende: den gutten på femten eller seksten år, ennå uten skjeggvekst, skitten etter kamper og av størknet blod, liggende der på en matte med hjertet i det fri. Han ville aldri finne svaret på hvorfor han stakk tre av høyrehåndens fingre ned i det grufulle såret, omsluttet organet og klemte rytmisk til gjentatte ganger, med den største ro og naturlighet; hvor lenge var umulig å huske, kanskje var det tredve sekunder, kanskje en evighet. Og så kjente han hvordan hjertet våknet til liv mellom fingrene hans, først med en nesten umerkelig skjelving, og like etter med kraft og regelmessighet.

«Hvis jeg ikke hadde sett dette med mine egne øyne, ville jeg aldri trodd det, gutt», sa en av legene med høytidelig stemme, han var kommet bort uten at Dalmau hadde merket det.

Han ropte to ganger på sykebærerne og beordret dem til straks og fortest mulig å ta med seg den sårede, for det var snakk om et spesialtilfelle.

«Hvor har De lært det der?» spurte han Dalmau straks sykebærerne hadde løftet opp den lille soldaten, som fremdeles var askegrå, men nå hadde puls.

Víctor Dalmau var en mann av få ord og meddelte med to setninger at han hadde rukket å studere medisin i Barcelona i tre år før han vervet seg for å tjenestegjøre i saniteten.

«Hvor har De lært det?» gjentok legen.

«Ingen steder, men jeg tenkte at det ikke kunne gjøre noen skade …»

«Jeg ser at De halter.»

«Venstre lårben. Teruel. Det er på bedringens vei.»

«Bra. Fra og med nå skal De jobbe med meg, på dette stedet kaster De bort tiden. Hva heter De?»

«Víctor Dalmau, kamerat.»

«Ikke noe kamerat med meg. Meg må De kalle doktor, og forsøk aldri på å tiltale meg med du. Forstått?»

«Forstått, doktor. Og i like måte. De kan kalle meg señor Dalmau, men de andre kameratene kommer til å ta det ille opp.»

Legen smilte skjevt. Neste dag startet Dalmau opplæringen i yrket som skulle bestemme hans skjebne.

I likhet med resten av personalet ved Sant Andreu og de andre sykehusene fikk Víctor Dalmau vite at kirurgene hadde brukt seksten timer på å gjenopplive en død og sende ham ut fra operasjonssalen i live. Et mirakel, var det mange som kalte det. Vitenskapens fremskritt og det faktum at gutten var sterk som en hest, slo de tilbake, de som hadde gitt avkall på Gud og helgenenes kraft. Víctor aktet å besøke ham hvor hen han nå enn var blitt overflyttet, men med alt som hastet på den tiden, klarte han ikke å holde tritt med alle møter og misforståelser, tilstedeværende og forsvunne, levende og døde. En stund virket det som han hadde glemt hjertet han holdt i hånden, for livet ble så komplisert, og andre akutte hendelser opptok tiden hans, men mange år senere, da han befant seg på den andre siden av kloden, så han ham i marerittene sine, og siden den gang hadde gutten besøkt ham med jevne mellomrom, blek og trist, med det ubevegelige hjertet sitt på et brett. Dalmau kunne ikke huske hva han het, eller hadde kanskje aldri visst det, og ga ham av åpenbare grunner kallenavnet Lázaro, men den lille soldaten glemte aldri frelserens navn. Så snart han klarte å sitte og drikke vann på egen hånd, fortalte de ham om heltedåden til sykepleieren på Nord-stasjonen, en viss Víctor Dalmau, som hadde bragt ham tilbake fra dødens rike. Spørsmålene haglet: Alle ville vite om himmel og helvete faktisk fantes, eller om det bare er noe biskopene hadde diktet opp for å inngi frykt. Gutten ble frisk før krigen var omme, og to år senere, i Marseille, fikk han tatovert Víctor Dalmaus navn på brystet, rett under arret.

Les mer om Over havet her