Nathan Hill er blitt sammenliknet med storheter som John Irving og Charles Dickens. Og det er ikke uten grunn. For Hill er virkelig en førsteklasses historieforteller. Og hvilken historie! Nøkken er en særdeles velskrevet, oppfinnsom og tidvis sørgelig aktuell underholdningsroman. Trist i det ene øyeblikket, hysterisk morsom i det neste. Øm og varmhjertet, men med skarp satirisk snert. 

Historien handler om Samuel, kapitulert forfatter og desillusjonert engelsklektor om dagen, Dodger the Elven Thief om kvelden. Da moren, som han ikke har sett siden hun forlot ham da han var elleve, blir arrestert for å ha kastet stein på en autoritær, konservativ guvernør, noe som for Samuel sammenfaller med trusselen om å bli slått personlig konkurs, bestemmer han seg for at hans eneste redning er å fortelle morens historie, som etter hvert som den nøstes opp, tar oss fra Hammerfest ved starten av 2. verdenskrig via studentopprøret i Chicago i 1968 til Wall Street-okkupasjonen i 2011.

Et vidtfavnende plot, med andre ord, men det er likevel Nathan Hills persongalleri som fenger aller mest og de (ofte skakkjørte) mellommenneskelige relasjonene som virkelig driver romanen. Han besitter en enorm menneskekunnskap, noe som gjør at de nokså eksentriske figurene som i slikt monn lett kunne ha blitt irriterende, ikke bare fremstår som fornøyelige, men også troverdige sjeler som du virkelig får godhet eller tilsvarende forakt for, heier på og vemmes av. En besatt, forsmådd gamer; en kontroversiell politiker; en kynisk, men på sitt vis sjarmerende opportunistisk forlegger; en kranglevoren og notorisk fuskende student; en smellvakker fiolinvirtuos og hennes gåtefulle bror; en radikaler med politifetisj samt en hevngjerrig dommer – alle er de ingredienser i denne burleske beretningen om oppvekst, skyld, savn og kjærlighet som det er vanskelig å legge fra seg før siste blad er vendt om. 

Når Hill fletter sin fortelling sammen med virkelige historiske hendelser, er det med en stilsikkerhet som gjør det like selvfølgelig for ham å tre inn i hodet til visepresidentkandidat Hubert H. Humphrey når han står i dusjen og vasker av seg lukta av grisedød fra slaktehuset vegg i vegg med demokratenes landsmøte (og gremmes over sin stadig tilbakevendende uflaks som startet da Tommy Skrumpf spolerte åtteårsdagen hans med et epileptisk anfall), som til episenteret i de blodige demonstrasjonene i Chicago i 1968, en dragebevoktet skatthule i World of Elfscape eller utkikkstønna i en fiskeskøyte der en ung fisker ser sitt krigsherjede hjemland svinne i det fjerne mens han setter kurs for et nytt, men ikke nødvendigvis bedre liv i Amerika.

I denne boka opptrer ikke nøkken i skikkelse av det trollignende vesenet i tjernet, men som en hvit hest, symbolet på det du elsker aller mest og som derfor har det med å såre deg, eller forsvinne og ta med seg en bit av hjertet ditt. Som Samuels mor sier: "Mennesker kan være en nøkk for hverandre." Så gjenstår det bare å se om de kan finne tilbake igjen, både til hverandre og til seg selv. 

Det har vært en fryd å jobbe med denne boka, og hvis du har sans for episk diktning og for det smått absurde, kan jeg varmt anbefale Nøkken som følge de stadig lengre og lysere kveldene vi nå endelig går i møte.