Klassiker med sprengkraft

Purpurfargen - klassiker med sprengkraft

40 år etter at den ble utgitt første gang, skal Purpurfargen nok en gang oppdages av nye lesere, og denne uken fikk nyutgivelsen strålende anmeldelse på NRK. Men hva er det med historien om fattigjenta Celies skjebne som gjør at vi kommer tilbake til den, igjen og igjen?

Tekst: Mina Lystad | Portrettfoto Janne Stigen Drangsholt: Anita Hamremoen

I 1982 vant Alice Walker Pulitzerprisen og National Book Award for Purpurfargen, som første svarte kvinne noen gang. Boka er solgt i fem millioner eksemplarer verden over, og finner fortsatt veien inn i nye hjerter. Forfatter og professor Janne Stigen Drangsholt ble slått i bakken av historien som tenåring, og hun har flere teorier om hvorfor den stadig berører oss så sterkt.

Purpurfargen er en roman som først og fremst viser frem kvinner som nekter å innordne seg. De nekter å innordne seg et patriarkalsk samfunn som er rigget mot svarte kvinner, og andre typer strukturer som er ment å holde dem på plass, enten det er snakk om skjønnhetsidealer, politikk, økonomi, seksualitet

I tillegg bryter den tabuer. Tabuer det fortsatt er vanskelig å snakke høyt om.

Purpurfargen er viktig fordi den bryter stillheten. Stillheten som fremdeles eksisterer rundt vold og overgrep i familien, og viser oss at verdighet ikke er knyttet opp mot å holde ting skjult. Walker forteller oss at det er ingen skam i å være et offer.

Janne Stigen Drangsholt

Et intenst første møte

Janne Stigen Drangsholt ble først kjent med Purpurfargen og Celie gjennom filmatiseringen av romanen i 1985. Etterpå gråt hun i nesten et døgn.

– Da jeg så filmen, var jeg bare tolv år, og jeg ble ganske traumatisert. Jeg gråt gjennom hele filmen og på hele veien hjem og hele natten. Det var særlig hovedpersonen Celie som gjorde inntrykk på meg fordi hun er en slags Jane Eyre-skikkelse som aldri lar seg knekke av omgivelsene, men bærer flammen videre. Den dag i dag tenker jeg at hun er en av de aller mest fascinerende hovedpersonene i litteraturhistorien.

Noen år etter at hun så filmen, plukket hun opp boka for første gang.

– Den gang var jeg nok aller mest opptatt av fortellingen til Celie. De politiske aspektene var ikke noe jeg merket meg spesielt. Selv om det ikke er til å unngå å legge merke til at handlingen utspiller seg i sørstatene, og at vi har å gjøre med et skadet og segregert samfunn.

Nye nyanser

Lesningen av boka har endret seg med årene. Etter hvert var det i større grad de politiske aspektene ved historien som sprengte seg fram.

– I ettertid er det den ekstremt utsatte stillingen svarte kvinner hadde – og har – i USA som er mest slående, noe som også er grunnen til at romanen er blitt et viktig kulturelt referansepunkt. Selv om slaveriet ble avskaffet i 1861, betydde det ikke frihet – og i hvert fall ikke for svarte kvinner. De fikk for eksempel ikke stemmerett før i 1965, og Malcolm X uttalte i sin tid at «the most disrespected woman in America is the black woman. The most unprotected person in America is the black woman. The most neglected person in America is the black woman».

Sensurert lesbisk kjærlighet

Et aspekt ved historien som lenge forble underkommunisert, er kjærlighetshistorien mellom de to kvinnene i boka. I Steven Spielbergs filmatisering finner man nesten ikke spor av kjærlighetshistorien noe sted. Og kontroversen er like stor, også i dag. I det amerikanske skolevesenet er boka nesten ikke å oppdrive.

– Forholdet mellom Celie og Shug er fremdeles en av de viktigste grunnene til at boken i stor grad blir sensurert av det amerikanske skolevesenet, og Alice Walker har uttalt at «det kan være noen mennesker som er ukomfortable ved tanken på at kvinner kan være elskere». I serien Master of None er det en scene hvor karakteren Denise (Lena Waithe) kommer ut av skapet til sin mor, som svarer at «it is hard enough to be a black woman in this world, now you want to add something else to that». Dette er et skap som Alice Walker satte på plass allerede i 1982, og som er like relevant da som nå.

En purpurfarget sommer?

Nå som sommerferien inntar land og strand, er stablene med bøker man vil lese, ofte høy. Så hvorfor er det nettopp Purpurfargen man bør plukke opp og lese i ukene fremover?

– Dette er en roman som politisk sett er like viktig nå som den var i 1982, og så er det rett og slett en utrolig godt fortalt dannelsesroman. Man bør for øvrig også plukke opp Zora Neale Hurstons bok Their Eyes Were Watching God fra 1937, som er en annen bok som tar opp lignende problemstillinger, og som fortjener enda flere lesere. Denne har også nylig kommet i norsk oversettelse, noe som er helt fantastisk.

 

Relaterte artikler

Treffe unge lesere der de er

Treffe unge lesere der de er

Det var tanken da Gyldendal lanserte debutromanen til Alexander Kielland Krag på Instagram i 2020. Nå har den vunnet...
Les et utdrag: Brorskapet

Les et utdrag: Brorskapet

I «Brorskapet» ruller Anne Bitsch opp historien om et varslet drap. Gjennom å skildre gjerningspersonenes...
Jul i Salaby

Jul i Salaby

Nå er det jul i Salaby! Tell ned til jul med årets julekalender – Reisen til Amerika. Hver skoledag i desember åpner...
Pustens lov

Pustens lov

Er det greit å slippe en virus-dystopi for unge lesere i pandemiens tid? Absolutt, sier både redaktør og forfatter.
Friluftsstrikk

Friluftsstrikk

Stine Viberg er kjent på Instagram som @northernknitting. Her forteller hun om veien fram mot egen strikkebok,...
Bærekraftsbiblioteket

Bærekraftsbiblioteket

Hva er Bærekraftsbiblioteket? Les mer om konseptet og hvilke titler fra Gyldendal som er valgt ut.
Hurra for kjærligheten!

Hurra for kjærligheten!

Det er juni og Pride. Vi slår et slag for alle typer kjærlighet, og anbefaler disse bøkene for ungdom og voksne.