Stina Jackson, hvordan skriver du?

Boken har høstet strålende kritikker i hjemlandet, og har også blitt tildelt prisen for årets beste krim 2018 av Svenska Deckarakademin. Sølvveien er en stemningsfull og gripende psykologisk spenningsroman du sent vil glemme. En fars store sorg over datteren som er sporløst forsvunnet, og en ung jentes skjebne i et nytt og ukjent samfunn. Med den lille bygda som bakgrunn, der alle kjenner alle, utvikler det seg et drama om å aldri gi opp, om å orke å være sterk når det er som mørkest. 

Men hvordan jobber Stina Jackson?

Vi har stilt henne noen spørsmål for å finne ut av det:

Stina Jackson: Når du sitter der med blanke ark, hvordan kommer du i gang? Hvor kommer første setning fra?

Første setning kommer ofte av seg selv. Jeg prøver å ikke tenke altfor mye når jeg begynner, jeg lar det underbevisste styre. Jeg vil gjerne at første setning skal fange en stemning eller en følelse for scenen eller kapittelet eller kanskje til og med hele boken. Ofte kommer det naturlig.

Hvor mye vet du om hvor du skal, før du begynner å skrive?

Det begynner alltid med at jeg vil utforske en viss hendelse, følelse eller tilstand, det er nysgjerrighet som skaper de første gnistene som får meg til å begynne å skrive. Oftest har jeg en ganske god ide om hvor fortellingen kommer til å føre meg og hvordan det hele skal slutte, men jeg er åpen for overraskelser langs veien.

Skriver du handlingen kronologisk?

Ja, nesten alltid.

Hvordan gjør du research? Gjør du det i forkant eller underveis?

Jeg gjør research mens jeg skriver, om jeg innser at jeg trenger å fordype meg i noe under prosessens gang så gjør jeg det. Jeg har bygd et kontaktnett av snille og kyndige mennesker som jeg pleier å slenge ut spørsmål til når det er noe jeg trenger å vite – det er uvurderlig!

Kommer karakterene først eller er det handlingen/plottet som styrer?

Det er helt og holdent mine karakterer som driver fortellingen framover. Når jeg prøver å kontrollere hvor vi skal gjennom synopsis eller annen planlegging så slutter det nesten alltid med at karakterene mine drar av gårde med meg. Det er karakterene som bestemmer til slutt.

Har du noen lesere underveis?

Veldig få. Med Sølvveien var det bare min forlegger, redaktør og agent som leste. Sånn jobber jeg fortsatt, men jeg prøver å lære meg å slippe inn flere lesere underveis i skriveprosessen, for jeg vet jo at de tilbakemeldingene er uvurderlige. Det er en luksus å få bli lest i et tidlig stadium av prosessen, for ofte ser andre ting man selv ikke kan se. Man blir så utrolig blind på sin egen tekst. 

Hvilke forfatterskap har inspirert deg?

Jeg inspireres mye av forfattere som Kerstin Ekman, Daniel Woodrell og Cormac McCarthy. Forfattere som skriver om små tettsteder.

Hvor skriver du?

Jeg skriver i et lite, vindusløst hjørne i soverommet om morgenene, og på ettermiddagen forflytter jeg meg gjerne til kafeer eller bokhandelen. På morgenen, når hjernen fungerer som best, vil jeg ha så lite distraksjon som mulig, men på ettermiddagen når jeg leser og redigerer, oppholder jeg meg gjerne blant folk.

Når på dagen skriver du best?

På morgenen. Jeg prøver å sette meg ned for å skrive med en gang jeg våkner.

Har du noen ritualer og vaner (eller uvaner!) under skrivingen?

Dette kommer til å høres litt rart ut, men jeg har kongler fra barndomsskogen min på skrivebordet, jeg vet ikke hvorfor, kanskje de gir meg kraft og inspirasjon. Om vinteren liker jeg også å ha tente lys i rommet når jeg skriver.

Hva synes du er den tyngste delen av skrivingen? Og hva er den morsomste?

Jeg liker egentlig alle deler av prosessen. Redigeringen er tyngst fordi den er så tidkrevende og langsom. Under redigeringen pirker jeg på hver setning, og det kan ta fryktelig lang tid før jeg er fornøyd med en scene eller et kapittel.

Morsomst er det når jeg skriver på førsteutkastet, når underbevisstheten og lysten får styre. Da kan alt skje.

Når du er ferdig med et prosjekt, hvor lang tid går det før du kommer i gang igjen? Skriver du på noe nå? 

Jeg skriver nesten konstant. Iblant prøver jeg å ta en pause, men det slutter alltid med at jeg savner ordene for mye. Livet blir så tomt når jeg ikke får skrive. Jeg begynte på et nytt manus allerede under sluttredigeringen av Sølvveien.

Akkurat nå skriver jeg på det som forhåpentligvis skal bli neste bok, det er en frittstående fortelling om familiebånd, mørket, og hva som skjer når man tar skjebnen i egne hender.