Utdrag: Alt vi holdt hemmelig

Lara Prescotts debutroman Alt vi holdt hemmelig er oversatt til 30 språk og tar leserne med storm. Boken er inspirert av den sanne historien om CIA-plottet som skulle påvirke sovjetborgernes hjerter og hjerner, ikke med propaganda, men med nittenhundretallets største kjærlighetsroman: Dr. Zhivago. Les et utdrag her!

PROLOG

MASKINSKRIVERSKENE

 Oversetter: Einar Blomgren

Vi skrev hundre ord i minuttet og utelot ikke en eneste stavelse. Skrivebordene våre var like og utstyrt med en Royal Quiet Deluxe-skrivemaskin med mintgrønt deksel, en svart Western Electric-telefon med tallskive, og en stabel med stenografiblokker. Fingrene våre fløy over tastene. Det var en konstant klakking. Pause tok vi bare for å ta telefonen når den ringte, eller for å ta et drag av en sigarett. Enkelte av oss mestret begge deler uten opphold i skrivingen.
 
Mennene kom vanligvis rundt klokken ti. En etter en ble vi kalt inn til kontorene deres. Vi satt på små stoler som var skjøvet inn i hjørnene, mens de satt bak sine store mahognibord eller skrittet fram og tilbake på gulvteppet mens de snakket til taket. Vi lyttet. Vi noterte. Vi var deres eneste publikum for deres notater, rapporter, synspunkter, lunsjbestillinger. Iblant kunne de glemme at vi var der, og da fikk vi vite mye mer: hvem som prøvde å presse ut hvem, hvem som drev maktspill, hvem som var utro, hvem som var innenfor og hvem som var utenfor.
 
Iblant kunne de nevne oss, ikke ved navn, men ved hårfarge eller kroppsfasong: Blondinen, Rødtoppen, Puppene. Vi hadde våre hemmelige navn på dem: Grafseren, Kaffeånden, Tennene.
 
De kalte oss jenter, men det var vi ikke.
 
Vi kom til Byrået fra collegene våre, Radcliffe, Vassar, Smith. Vi var de første døtrene i våre familier som fikk høyere utdannelse. Noen av oss snakket mandarin. Andre hadde flysertifikat. Noen av oss kunne håndtere en Colt 1873 bedre enn John Wayne. Men det eneste vi ble spurt om under intervjuet, var: «Kan du skrive på maskin?»
 
Det er sagt at skrivemaskinen ble konstruert for kvinner – at skal man virkelig få tastene til å synge, må det en kvinnes følsomhet til, at våre smale fingre passer til denne maskinen, at menn kan skryte på seg biler og bomber og raketter, men skrivemaskinen er bare vår.
 
Vel, det er kanskje slik. Det vi imidlertid er sikre på, er at mens vi skrev på maskin, ble fingrene våre en forlengelse av hjernen, uten noe opphold mellom ordene som kom ut av munnen deres – ord vi fikk beskjed om at vi ikke måtte huske – og tastene våre som klasket trykksverte på papir. Og når man tenker slik på det, på mekanikken i det hele, er det nesten lyrisk. Nesten.
 
Men hadde vi ambisjoner om å pådra oss spenningshodepine og vonde håndledd og dårlig holdning? Var det det vi drømte om på high school, da vi var dobbelt så flittige som guttene? Var kontorarbeid det vi tenkte oss da vi åpnet de tykke konvoluttene med brevet om at vi hadde fått studieplass på college? Eller var det dit vi trodde vi skulle da vi satt, iført lue og kappe, på de hvite trestolene for å motta pergamentrullen som lovte at vi var kvalifisert til å gjøre så mye mer?
 
De fleste av oss betraktet jobben på skrivemaskinstua som midlertidig. Vi ville ikke innrømme det høyt – ikke engang for hverandre – men mange av oss trodde det ville være et første skritt mot å oppnå det som mennene fikk, straks de var ferdig med college: offisersstillinger, egne kontorer med lamper som ga et lys man tok seg godt ut i, tykke tepper, skrivebord av tre, egne maskinskriversker som tok vår diktat. Vi anså det som en begynnelse, ikke en slutt, til tross for det vi hadde fått høre hele livet.
 
Andre kvinner kom til Byrået, ikke for å begynne karrieren, men for å runde den av. De var blitt til overs etter Office of Strategic Services, der de hadde vært legendariske under krigen, men nå var det ikke bruk for dem der, så de kom til oss, fornminner degradert til skrivemaskinstua eller arkivet eller et eller annet skrivebord i et eller annet hjørne, uten noe å gjøre.
 
For eksempel Betty. Under krigen drev hun psykologisk propaganda, der hun angrep motstandernes moral ved å plante avisartikler og slippe propagandablader fra fly. Vi hørte at hun en gang hadde skaffet dynamitt til en mann som sprengte et tog med militærmateriell idet det krysset en bro et sted i Burma. Vi kunne aldri være sikre på hva som var sant og ikke sant. De gamle mappene fra OSS hadde det med å forsvinne. Men vi visste iallfall at i Byrået satt Betty ved et skrivebord sammen med resten av oss, og de som hadde vært hennes jevnbyrdige kolleger under krigen, karene fra prestisjeuniversitetene, var nå blitt sjefene hennes.
 
Vi tenker på Virginia, som satt ved et lignende skrivebord – den tykke gule ullgenseren var knyttet rundt skuldrene hennes uansett årstid, en blyant var stukket inn i hårknuten på hodet. Vi tenker på den ene lodne blå tøffelen hennes under skrivebordet – den andre trengtes ikke, for det venstre benet var amputert etter en jaktulykke i barndommen. Hun kalte protesen sin for Cuthbert, og hvis hun hadde drukket for mye, kunne hun ta den av og rekke den til deg. Virginia snakket sjelden om tiden i OSS, og hvis man ikke hadde hørt andre fortelle om opplevelsene hennes som spion, kunne man tro hun var en hvilken som helst aldrende dame i statsforvaltningen. Men vi hadde hørt disse historiene, for eksempel om den gangen hun kledde seg ut som budeie og loset en flokk kuer og to franske motstandsmenn til grensen. At Gestapo hadde kalt henne en av de farligste allierte spionene – med Cuthbert og det hele. Iblant kunne Virginia passere oss i korridoren, eller vi kunne ta samme heis som henne, eller se henne vente på buss nr. 16 på hjørnet av E Street og Twenty-First Street. Vi hadde ofte lyst til å stoppe og spørre henne om hvordan det var å slåss mot nazistene – om hun fremdeles tenkte på den tiden når hun satt ved skrivebordet og ventet på neste krig eller på at noen skulle si hun kunne gå hjem.
 
I flere år hadde de prøvd å presse ut OSS-damene – det var ikke behov for dem lenger i den nye kalde krigen. De samme fingrene som en gang hadde avfyrt skytevåpen, var nå bedre egnet til maskinskriving, virket det som.
 
Men hvorfor skulle vi nå klage? Det var en god jobb, og vi var heldige som hadde den. Og den var i hvert fall mer spennende enn de fleste andre i statsadministrasjonen. Landbruksdepartementet? Innenriks? Kunne man tenke seg noe slikt?
 
Avdelingen for Sovjet-Russland, for korthets skyld kalt SR, ble vårt andre hjem. Og akkurat slik Byrået var kjent som en gutteklubb, dannet vi vår egen gruppe. Vi begynte å betrakte oss som Stua, og vi ble sterkere av det.
 
Dessuten var ikke pendlingen så gal. Vi kunne ta buss eller trikk til jobben i dårlig vær og gå dit på fine dager. De fleste av oss bodde i bydelene som grenset til sentrum: Georgetown, Dupont, Cleveland Park, Cathedral Heights. Vi bodde alene i gårder uten heis, i små loftsleiligheter, så små at man praktisk talt kunne ligge og berøre den ene veggen med hodet og den andre med tærne. Vi bodde i de siste gjenværende pensjonatene på Massachusetts Avenue, med rader med køyesenger og portforbud fra halv elleve. Ofte delte vi rom – andre jenter fra statsforvaltningen, med navn som Agnes eller Peg, som alltid lot de rosa krøllspennene sine ligge i servanten eller som lot peanøttsmøret størkne på smørkniven eller la brukte bind slurvete innpakket i den lille papirkurven ved siden av servanten.
 
Bare Linda Murphy var gift den gangen, og dessuten nygift. De som var gift, ble aldri lenge i jobben. Noen holdt ut til de ble gravide, men det vanlige var at straks en forlovelsesring kom på, begynte de å planlegge å slutte. Til avskjed pleide vi å spise kake på pauserommet. Mennene kom for å få seg et kakestykke og si at det var forferdelig trist at jenta skulle slutte, men vi oppfattet glimtet i øyet hos dem når de tenkte på den nyere og yngre jenta som kanskje ville begynne i stedet. Vi lovte å holde kontakten, men når de vel var gift og hadde født ungen, pleide de å slå seg ned helt i utkanten av byen – man måtte ta en taxi eller to busser dit, for eksempel i Bethesda eller Fairfax eller Alexandria. Kanskje vi tok turen ut dit til ungens ettårsdag, men deretter ble alt sånt usannsynlig.
 
De fleste av oss var enslige, vi satte karrieren først, et valg som vi stadig måtte begrunne overfor foreldrene våre og si at det ikke skyldtes noen politisk holdning. Jo visst, de var stolte da vi fikk vår collegeutdannelse, men for hvert år som gikk og vi pleiet karrieren i stedet for å få unger, ble de mer og mer forvirret på grunn av vår sivilstand uten ektemann og vår ganske merkelige beslutning om å leve i en storby som var anlagt på sumpland.
 
Ja, om sommeren lå fuktigheten som et tykt, vått ullteppe over Washington, og den asiatiske tigermyggen var hissig. Vi krøllet håret om kvelden, men neste morgen klappet det sammen straks vi gikk ut. Og trikkene og bussene var som badstuer, men luktet som råtten svamp. Bortsett fra en kald dusj, var det aldri et øyeblikk da man ikke følte seg svett og uflidd.
 
Vinteren var ikke noe særlig bedre. Vi pakket oss inn og skyndte oss fra bussholdeplassen, med hodet bøyd mot vinden som sto inn fra den islagte Potomac-elven.
 
Men om høsten våknet byen til live. Trærne langs Connecticut Avenue så ut som oransje og rødt fyrverkeri. Og temperaturen var deilig, man trengte ikke å bekymre seg for at blusen skulle bli gjennomvåt i armhulene. Pølseselgerne på gaten ristet kastanjer over åpen ild og serverte dem i små papirposer – perfekt porsjon til en spasertur hjem om kvelden.
 
Våren kom med kirsebærblomstring og busser fulle av turister som gikk rundt til monumentene og ikke brydde seg om skiltene med forbud mot å plukke de hvite og rosa blomstene, som de stakk bak et øre eller i en dresslomme.
 
Våren og høsten var årstider å dvele i, da vi kunne stoppe og sette oss på en benk eller gå en omvei rundt det store vannspeilet foran Lincoln-monumentet. Inne i Byråets kontorkompleks på E Street var det lysstoffrør som kastet et grelt skinn over alt og fremhevet våre glinsende panner og porene i nesehuden. Men når vi gikk for dagen og den kjølige luften traff de nakne armene våre, når vi valgte den lange veien hjem gjennom The Mall – det var i de øyeblikkene byen på sumpen ble som et postkort.
 
Men vi husker også de såre fingrene og de vonde håndleddene og de endeløse notatene og rapportene og diktatene. Vi skrev så mye på maskin at noen av oss drømte om maskinskriving om natten. Til og med mange år senere kunne menn vi delte seng med, kommentere at det iblant rykket i fingrene våre i søvne. Vi husker at vi så på klokken hvert femte minutt på fredag ettermiddag. Vi husker at vi skar oss på papir, vi husker det grove toalettpapiret, vi husker lukten av bonevoks på det harde tregulvet i vestibylen mandag morgen, og at hælene våre skled over det i flere dager etterpå.
 
Vi husker den ene rekken med vinduer helt innerst i avdelingen for Sovjet-Rrussland – at de satt for høyt oppe på veggen til å se ut gjennom, at det eneste som uansett var å se, var den grå bygningen til utenriksdepartementet over gaten, som var helt lik alle andre grå bygninger. Vi spekulerte på skrivemaskinstua der, hvordan damene så ut, hvordan livet deres var. Kikket de noen gang ut gjennom sine vinduer, mot vår grå bygning, og lurte på hvem vi var?
 
Den gangen virket de dagene så lange og særpregede, men når vi nå tenker tilbake på dem, går de i ett. Vi kan ikke si om julefesten da Walter Anderson sølte rødvin over hele skjortebrystet og sovnet i resepsjonen med en lapp festet på jakkeslaget – SKAL IKKE GJENOPPLIVES – var i 1951 eller 1955. Vi husker heller ikke om Holly Falcon fikk sparken fordi hun lot en offiser på besøk ta nakenbilder av henne i møterommet i andre etasje, eller om hun ble forfremmet nettopp på grunn av de bildene og fikk sparken kort tid etter av en annen grunn.
 
Men det finnes andre ting vi husker.
 
Skulle du tilfeldigvis komme til hovedkvarteret og se en kvinne i elegant grønn tweeddrakt følge etter en mann inn på hans kontor, eller en kvinne med røde hæler og matchende angoragenser i resepsjonen, ville du kanskje gå ut fra at disse kvinnene var maskinskriversker eller sekretærer, og du ville ha hatt rett. Men du ville også ha tatt feil. Sekretær: en person som er betrodd hemmelige eller private saker, fra latin secretus, secretum. Vi skrev alle på maskin, men enkelte av oss gjorde mer. Vi sa ikke et ord om det arbeidet vi utførte etter at vi hadde lagt støvdekselet over skrivemaskinen hver dag. I motsetning til noen av mennene, klarte vi å holde på hemmelighetene.

Relaterte artikler

Oversetteren anbefaler

Oversetteren anbefaler

"Hvis du har sans for episk diktning og for det smått absurde, kan jeg varmt anbefale Nøkken som følge de stadig...
Bli kjent med debutanten

Bli kjent med debutanten

Linda Skomakerstuen debuterer med feelgood-romanen Uten vesentlige feil eller mangler. Hils på forfatteren bak...
Bli kjent med debutanten

Bli kjent med debutanten

Erik Eikehaug har skrevet en kritikerrost debutroman med vårens mest originale tittel: James Franco spytter når han...