Utdrag: Barnepiken

Utdrag: Barnepiken

Har du lyst til å lese et moderne herregårdsmysterium?

«Barnepiken» er en nervepirrende historie om tvillingene Seraphine og Danny Mayes, som mistet moren sin dagen de ble født, idet hun kastet seg i døden. Det er en historie om lokal folketro, skjulte familiehistorier og de små og tilsynelatende ubetydelige beslutningene som kan få skjebnesvangre konsekvenser.

Les første kapittel her!

 

Utdrag-Barnepiken

Kapittel 1

 
Seraphine

august 2017

 

Vi har ingen fotografier fra vår tidligste tid, Danny og jeg. I familien Mayes’ fotoalbum er det et gapende hull på et halvt år etter at vi ble født. Ingen bilder av Edwins første dag på skolen, ingen mulighet til å si hvem av oss to som lignet mest på ham i begynnelsen. En tom dobbeltside markerer den overveldende sorgen som inntraff etter vår ankomst.

Det er en lummer kveld i Summerbourne, og det uåpnede vinduet i arbeidsværelset demper den fjerne raslelyden av sjøen mot stranden og gjør huden min klam. Jeg har brukt dagen til å lage hauger av papirer, som nå ligger i stabler rundt makuleringsmaskinen. De avlange skyggene fra dem minner meg om kirkegården. Hvis Edwin er ferdig med å pakke, venter han på meg nede i første etasje. Han misliker at jeg gjør dette så snart, eller kanskje at jeg gjør det i det hele tatt.

Skrivebordsstolen bikker sammen med meg idet jeg griper enda en fotolomme fra nederste skuff – flere av landskapsbildene til faren min, antar jeg – og jeg fokuserer på veggkalenderen idet jeg retter meg opp. Jeg teller rutene med rød kant. Tjue dager siden fars ulykke. Åtte dager siden begravelsen hans. Klaffen på bildekonvolutten åpner seg og slipper blanke, svarte negativer ut
over teppet, og jeg strammer kjeven. Jeg har mistet oversikten over hvor mange døgn som har gått siden jeg sov sist.

Det første fotografiet er av Edwin på stranden som barn, og jeg ser på datoen på baksiden: juni 1992, bare noen uker før Danny og jeg ble født. Jeg ser nøye på denne fire år gamle versjonen av storebroren min, for å se om det finnes tegn til at han var klar over hvilken familiekatastrofe som truet, men det er selvsagt ingen: Han ler, myser mot det skarpe solskinnet, peker med en plastspade mot en mørkhåret ung kvinne i utkanten av bildet. Deretter er det bilder av måker og solnedganger, og jeg blar igjennom dem til jeg kommer til siste bilde: et hjemmemotiv som er både gjenkjennelig og fremmed. Hårene reiser seg i nakken på meg, og jeg holder pusten, og luften i rommet presser seg nærmere, som om også den anstrenger seg for å absorbere detaljene.
Vi vokste opp uten noen fotografier fra vår tidligste tid, Danny og jeg. Men her er moren vår, hun sitter på uteplassen i Summerbourne, ansiktet er vendt ned mot en babybylt hun holder i armene. Her er faren vår, han står på den ene siden av henne, lille Edwin på den andre, og begge stråler stolt mot kameraet.

Jeg bøyer meg nærmere bildet: moren min, før hun forlot oss. Detaljene i ansiktsuttrykket hennes er uklare, bildet er uskarpt, men hun utstråler en rolig beherskelse, skal man dømme etter den pene frisyren, kinnets vinkel, kroppens krumning rundt det lille spedbarnet. Hun har slett ikke noe av det ville blikket og den fortvilelsen som alltid har plaget fantasien min, i og med at ingen er villig til å beskrive hennes siste timer for meg.
 
Jeg snur fotografiet, og min fars særpregede skribleskrift bekrefter at det ble tatt den dagen vi ble født, for litt over tjuefem år siden. Jeg vet allerede at det ikke kan være tatt senere, for samme dag som Danny og jeg ble født, hoppet moren vår fra klippekanten bak huset og tok livet av seg.

De nakne føttene mine lager ingen lyd i trappen. Ved bordet i hallen står en reiseveske som morgenkåpen min nesten hekter seg opp i da jeg feier forbi. Jeg finner Edwin i det mørke kjøkkenet, der han står og lener seg mot benken og stirrer gjennom de brede glassdørene mot skyggene i hagen. 

«Se på dette.» Jeg tenner lyset. «Jeg har aldri sett det før.»

Han tar bildet og blunker. «Ikke jeg heller,» sier han. Han studerer det. «Den dagen dere ble født. Jeg visste ikke at vi hadde dette, men …Jo, jeg tror jeg husker at det ble tatt.» Det er første
gang på flere dager jeg har sett ham smile. «Pappa ser så ung ut. Se på det. Mamma ser så …» «Lykkelig ut,» sier jeg. «Ja.» Han er myk i stemmen, han er oppslukt av bildet. «Ikke som en som snart skal begå selvmord.» Smilet hans falmer.

Jeg snapper til meg bildet og gransker det. «Hvorfor holder hun bare en av oss? Er det meg eller Danny?» «Jeg aner ikke. Hva er dette?» Edwin strekker seg etter det andre bildet jeg har tatt med ned – av ham som ler sammen med den mørkhårede tenåringen på stranden. «Å, dette er Laura. Jeg husker henne. Hun var hyggelig.» «Au pairen din?» spør jeg. Nå som han sier navnet hennes,
er jeg temmelig sikker på at jeg har sett henne i familiens fotoalbum. Den unge kvinnen som passet Edwin i den sorgløse tiden før vi ble født, da han fortsatt hadde en mor og ikke noe behov for barnepiker på heltid, noe Danny og jeg vokste opp med.

«Det var hun som tok dette,» sier Edwin og strekker seg igjen etter bildet av moren vår med babyen i armene, men jeg holder fast i det og tar det med meg til kjøkkenbordet. Jeg setter meg på en stol, legger bildet foran meg og glatter ut en hjørnebrett med tommelen. «Det er merkelig,» sier jeg. «Det er oppstyltet, som om dere markerte begivenheten. Man skulle tro de ville ha sørget for at vi begge var med på det.» Edwin rister på hodet. «Jeg vet ikke. Jeg antar – det foregikk andre ting som vi ikke vet om.» «Men mamma ser så rolig ut her.» Jeg rynker pannen og ser på bildet. «Jeg vet … Jeg vet faktisk hvorfor vi aldri hadde babybilder av oss. Alle var i sjokk etter at mamma døde. Men jeg kan bare ikke tro at jeg omsider har funnet et – og så vet jeg ikke engang om det er av meg eller Danny.»

«Her,» sier Edwin. «Jeg skal ta det – jeg skal spørre mormor om det.» Han strekker seg etter det igjen, men jeg trykker tommelen hardere mot hjørnet. «Mormor vil aldri snakke om dette,» sier jeg. «Ingen vil jo det.»

Edwin sukker. «Du må få deg litt søvn, Seph. Har du lyst til å prøve en av pillene til mormor? Kanskje kle på deg i morgen, gå en tur eller noe sånt.» Han gnir seg kort i øynene. «Alt kommer til å bli lettere, vet du.» «Tror du vi kunne finne Laura?» spør jeg ham. «Hvis det var hun som tok bildet, kan hun kanskje fortelle oss …» Jeg bøyer meg nærmere bildet, stirrer på håret til moren min, hvordan hun holder babyen i favnen. «Dette var bokstavelig talt noen timer før mamma døde, ikke sant? Det var denne dagen alt her forandret seg.» «Seraphine,» sier Edwin.

Jeg ser opp på ham. «Og vi vet ikke hvorfor. Og nå som pappa er borte, får vi kanskje aldri …» Det urettferdige i situasjonen vår – det å vokse opp uten en mor, og at vi nå har mistet faren vår i en så meningsløs ulykke – kommer veltende over meg igjen.

Edwins stirrende blikk beveger seg fra det uvaskede håret mitt til kaffeflekken på morgenkåpen, og så kniper han øynene igjen. «Greit, jeg blir her en natt til. Jeg kan ikke forlate deg når du er sånn som dette. Jeg ringer jobben i morgen tidlig og forklarer.» «Nei.» Jeg skyver fotografiet vekk fra meg og ruller med skuldrene, strekker på nakken. «Ikke vær dum. Det går helt fint med meg. Jeg lurte vel egentlig bare på hvor det ble av Laura. Etterpå.» Edwin ser på meg. Jeg konsentrerer meg om å slappe av i ansiktsmusklene og klarer å sette opp et ubekymret, men interessert uttrykk. Han sukker igjen. «Hun dro etter at mamma døde. Jeg aner ikke hvor det ble av henne. Og hun er vel – hvor gammel? – i førtiårene nå. Selv om du visste hvor hun er, kunne du ikke bare
dukke opp på dørstokken hennes og klage på at en av dere ble utelatt fra et bilde for tjuefem år siden. Hun ville tro du var sprø.» Jeg nikker. Edwin skyver seg vekk fra kjøkkenbenken og setter kursen mot hallen. Hjørnet av fotografiet bøyer seg opp igjen, og jeg trekker det sakte tilbake mot meg. «Men hvis hun kunne fortelle oss hva som skjedde …» Han stopper i døråpningen. «Vi vet hva som skjedde, Seph. Mamma var syk. Hun tok livet av seg. Vi kan ikke endre det.»

Jeg presser leppene sammen. «Vil du jeg skal bli her?» spør han. «Jeg kan bli en natt til. Eller, hør her – pakk en bag og bli med meg? Gå ut med Danny i morgen, spis lunsj med mormor. Tenk på noe annet.»

Jeg biter tennene sammen. I nesten tre uker har jeg hatt brødrene mine og mormor hos meg her i Summerbourne. De har ordnet med begravelsen og snakket med advokater og tatt seg av kondolansebesøkene. Jeg klarer ikke å få Edwin til å forstå hvor inderlig jeg lengter etter litt ensomhet nå. «Nei, ærlig talt, det går bra med meg,» sier jeg. «Du må dra. Det er sent.» Jeg folder hendene i fanget og prøver å smile til ham. «Jeg går og legger meg nå. Det er mulig jeg kommer en tur i helgen.» «Joel bor hos Michael i helgen – jeg kan be ham stikke innom deg, se at det står bra til?» Jeg klarer ikke å holde tilbake et stønn. «Å, vær så snill, ikke det.» For meg hadde det vært pinlig nok å håndhilse på Joel i pappas begravelse. Jeg visste ikke at han bodde hos bestefaren sin, vår gamle gartner, Michael, like nede i veien.
«Nei vel, men kan du be noen komme hit i morgen?» spør Edwin. «En venninne … noen fra jobben …?» Blikket hans glir unna da jeg trekker på skuldrene. Jeg har aldri hatt noe særlig behov for vennskap, aldri dyrket dem, og dette forvirrer storebroren min. Jeg tenker på uttrykket som Danny bruker om Edwin iblant – «Han er ikke skuffet over deg, Seraphine, han er skuffet for deg» – Dannys småironiske tonefall demper litt av den bitre sannheten i det. Ikke for første gang biter jeg i meg det frustrerte svaret mitt. Jeg har det bra som det er, Edwin. La meg være i fred.

 
Jeg lar ham gi meg en klem ved ytterdøren, jeg lener meg mot ham et øyeblikk og inhalerer duften av kaprifolium fra tøymykneren som mormoren vår bruker til klærne våre når hun er på besøk. Idet jeg trekker meg tilbake, sørger jeg for å senke blikket for å slippe å se spenningsrynkene rundt øynene hans. «Få deg litt søvn, Seph,» sier han. «Jeg skal det.» I den innestengte luften i arbeidsværelset tenner jeg taklyset og ser på tårnene av papir. I hukommelsen min ligger et minnebilde av en blå firmalogo og gnager. Jeg begynner på dokumentene jeg ryddet ut av nederste skuff i arkivskapet i morges, og i løpet av fem minutter har jeg funnet skjemaet fra aupairbyrået – falmet blekk på A4-ark.

Laura Silveira var atten år i 1991, og hun var bosatt i London. Jeg taster navnet hennes på telefonen min og prøver deretter adressen, men finner ikke noe som kan stemme overens med en kvinne som var au pair her for mer enn tjuefem år siden. Jeg tar med skjemaet ned i stuen og finner fram familiens fotoalbum fra 1991 og 1992. Forsiktigblar jeg i de sidene som viser livet her i Summerbournede elleve månedene hun var ansatt her, helt til den tommedobbeltsiden da vi ble født.Hun forekommer ikke på mer enn fem–seks bilder. Under det tydeligste av dem står det «Edwin med Laura» med mors sprikende håndskrift, og idet jeg holder siden på skrå for å kikke nærmere på det, gir det eldgamle limet på den gjennomsiktige dekkplasten opp, så bildet løsner og havner i hånden min.

Jeg stirrer på bildet av Laura. På de andre bildene er hun i utkanten, ser vekk, fokuset er på Edwin og ofte hans beste venn, Joel. Men på dette smiler hun til kameraet og holder Edwin i hånden foran noen fjæresteiner i en vanndam på stranden. Hun er høy, atletisk, med langt svart hår i hestehale. Ifølge papiret fra byrået tok hun seg fri et år fordi hun skulle lese og gå opp til ny avgangseksamen på videregående, på grunn av «vanskelige forhold hjemme».Jeg studerer ansiktet hennes. Lå det komplekse følelser i smilet hennes? For meg ser hun ganske enkelt glad ut. Solen har gått ned, men augustdagens varme holder seg. Jeg setter familiefotografiet på nattbordet mitt, og øynene til faren og broren min, den gang så mye yngre, følger meg mens jeg vandrer rastløst rundt i rommet.

Egentlig var det aldri tabubelagt, mors selvmord. Men i oppveksten vår var det begrenset hva vi fikk vite om det.Å se henne på dette bildet, der hun stirrer rolig ned på den uformelige bylten, motsier alt jeg noensinne har forestilt meg om den dagen, og det gir meg en hard påminnelse om at det nå ikke lenger finnes noen mulighet til å få høre alle detaljene fra faren min. Men hvis Laura var der– hvis Laura så hva som skjedde mellom det tidspunktet da dette bildet ble tatt, og at moren vår hoppet – behøver jeg kanskje ikke å gå rundt i uvitenhet resten av livet.Jeg skyver det krøllete sengetøyet fra forrige natt ned fra sengen og strekker meg ut på ryggen, spriker med fingrene og venter på et lite vindpust fra det åpne vinduet.I den rødsvarte fargen bak øyelokkene mine ser jeg for meg ansiktene til barn som gikk noen år over meg på skolen i landsbyen – unger som var frekke i kjeften og kalte Danny og meg for trollungetvillingene og stadig spurte meg hvorfor jeg ikke lignet på brødrene mine. Vera, mormoren min, sa til meg at de plaget meg bare fordi jeg reagerte med å bli sint, i motsetning til Danny, som kunne trekke på skuldrene og le av slik erting.

Jeg våkner av fuglekvitter, det siver inn gjennom vinduet mitt sammen med solens første stråler, og jeg er ikkesikker på om jeg sov for litt siden eller bare var hensunket i tanker. En plan tar allerede form bak de såre øyelokkene mine. Klokken syv har jeg dusjet og kledd på meg. Jeg har ikke følt meg så energisk og målbevisst siden før pappadøde, for tre uker siden. Jeg taster Lauras gamle adress einn i GPS-en og glir inn i strømmen av trafikk fra kysten og inn til hovedstaden, en tretimers tur som ofte blir til fire.

Lauras gamle adresse viser seg å være et av husene i en pen rekke. I ytterdøren er det et halvsirkelformet glassmaleri i sterke farger. Over veien ligger en liten park, omgitt av et grønt stakittgjerde som glinser i solskinnet denne formiddagen, som om det er nymalt. Jeg nøler ute på fortauet og innbiller meg at jeg blir observert av mistenksomme øyne bak de prydelige storesgardinene. Hjertet hamrer en stund mens jeg vurderer å gå videre, men jeg biter tennene sammen og banker på.

Mannen som åpner, gliser allerede før jeg har stilt spørsmålet ferdig.«Jeg ser etter en Laura Silveira som bodde her for tjuefem år siden. Vet du tilfeldigvis hvor jeg kan finne henne?» Han har en stor kroknese og er skallet, og han fyller hele den smale døråpningen.«Er du fra den overklassefamilien hun bodde hos?» spør han.
 
Jeg blunker. Blikket hans vandrer over den korte linkjolen min og ned til de kremfargede ballettskoene, og han krøller overleppen i det samme fliret.«Vent her. Jeg skal hente mora hennes. Hun vet hvor hun jobber.» Han lukker døren rett for ansiktet på meg.Det drypper vann fra en hengende kurv med petuniaer ved siden av døren, og det glimter i en skitten vannpytt på hellene under. Trafikken øverst i veien overdøver eventuelle lyder inne i huset. Jeg ville foretrekke et kjapt svar,men jeg har et visst håp om at moren til Laura først vil vite hva jeg er ute etter. Jeg vil gjerne tro at min egen mor ikke ville ha gitt fra seg opplysninger om meg til en fremmed. Et minne plager meg: Min mormor, Vera, som kjeftet på meg da jeg en gang som tenåring opplyste noen om telefonnummeret til en bekjent, uten å ha fått uttrykkelig tillatelse fra vedkommende.

Døren går opp, og det er mannen igjen, med en lapp stikkende ut mellom de tykke fingrene. Jeg får et glimt av en trapp med kremfarget teppe bak ham, et stort rundt speil på veggen, men ingen kvinne – ingen nyfiken morsfigur kommer for å avhøre meg. Mannen myser mot meg og trekker døren inntil kroppen.
«Det er der hun jobber.» Han beholder taket i lappen et øyeblikk idet jeg prøver å ta den. «Er hun i trøbbel igjen?»
Jeg rister på hodet. «Nei da, overhodet ikke.»
Han grynter. «Du kan be henne ringe mora si, hva?»
«Det skal jeg. Takk.»
Så snart han slipper lappen, bretter jeg den sammen i den fuktige hånden min og skynder meg vekk. Adressen fører meg til en grå treetasjes kontorbygning i en gate nordøst i London, og en parkeringslomme blir ledig akkurat da jeg nærmer meg, som om den beroliger meg med at besøket mitt ligger innenfor grensene for rimelig oppførsel. Da jeg har parkert, kravler jeg over til
baksetet, og takket være de sotete bakvinduene kan jeg se inn i resepsjonen uten å bli sett.

Jeg studerer resepsjonsdamen. Hun spretter opp fra den høye krakken sin bak skranken for å hente noen papirer,og jeg er overbevist om at hun ikke er Laura – hun er ikke høy nok, ikke gammel nok. Det ligger et støvete fortau mellom oss, samt tre lave trappetrinn og et par storeglassdører som iblant glir opp og igjen når folk går ut og inn. Jeg stryker tommelen over det buede hjørnet på telefonen min, og innvendig øver jeg på det jeg har tenkt å s itil Laura: Jeg heter Seraphine Mayes. Du var en gang aupair for broren min, Edwin. Faren vår døde nettopp …Jeg kniper øynene igjen for å holde tilbake de truende tårene. For hvert sekund som går, lykkes jeg mindre og mindre med det.

De første metalliske jinglelydene fra en iskrembil kommer flytende fra parken i enden av gaten, og for mitt indreblikk ser jeg brødrene mine: begge er høye, med slike åpne, vennlige ansikter som straks får folk til å like dem.Et øyeblikk velter jeg meg i en følelse av å være adskilt, av å være annerledes enn dem, av å være frakoblet alle. Jeg skjærer tenner. Dette er min sjanse til å finne ut hva som hendte den gangen i begynnelsen, den dagen vi ble født. Ingen andre har noensinne vært villig til å fortelle meg noe særlig. Men kanskje Laura kan det.

Jeg vet at jeg har lyst til å se Laura først. Jeg har lyst til å vite hvordan hun ser ut før jeg nærmer meg henne, før jeg stiller henne spørsmålet som kanskje kan endre alt. Jeg stiger sakte ut av bilen og går nedover gaten før jeg snur for å nærme meg kontorbygningen fra den retningen parken ligger i. En sky av kjølig luft omfavner meg idet jeg går inn.
«Hva kan jeg hjelpe med?» spør resepsjonsdamen. Øyebrynene hennes løfter seg i spisse buer.
«Jeg skal levere noe til Laura Silveira,» sier jeg.
En ung mann som står og lener seg mot skranken, skotter bort på meg, og resepsjonsdamen vender blikket ned mot hendene mine.
«Hvor er det hen?» spør hun.
Jeg krummer fingrene. «Ute i varebilen. Hun må komme og se på det først. Vi tar det med inn hvis hun vil ha det.»
Resepsjonsdamen veksler blikk med den unge mannen, som hoster i hånden.
«Hva er det, da, er det topphemmelig?» spør hun. Jeg går helt fram til skranken og setter opp mitt mest iskalde ansiktsuttrykk, som jeg har fra min mormor. «Skal du ringe og be henne komme ned, eller vil du jeg skal dra tilbake til lageret og få sjefen min til å ringe sjefen din?» Jeg trommer med neglene mot den glatte skranken. Resepsjonsdamen setter seg bedre til rette i stolen.
«Ja da. Jeg skal ringe. Og du kommer fra …?» «Jeg venter ute,» sier jeg.

Jeg marsjerer ut gjennom glassdørene og ned trappetrinnene, svinger til venstre og holder et rimelig høyttempo til jeg er sikker på at de ikke kan se meg. Så krysser jeg gaten og går tilbake, løsner det oppsatte håret mitt og skjermer ansiktet idet jeg smetter inn og ut mellom de saktegående bilene, og så slenger jeg meg inn i baksetet på bilen min. Jeg skyver meg bort til vinduet for å kikke ut.Heisdøren går opp, men det er en gråhåret mann i skjorte og slips som kommer ut og roper noe til resepsjonsdamen.

Kjolen min klistrer seg til huden. Jeg venter. Heisdøren går opp igjen, og denne gangen er det en kvinne. Høy. Bredskuldret. Sikkert midt i førtiårene. Det mørke håret er bakoverstrøket og bundet sammen i nakken,og hun er kledd i svarte bukser og en formløs kremfarget bluse, og har lave svarte sko. Hun beveger seg mot skranken med et ganglag som virker tungt, selv om hun neppe er overvektig. Jeg kan ikke være sikker på at det er samme person som aupairjenta med det friske ansiktet i vårt familiealbum, men det er mulig.

Resepsjonsdamen sier noe til henne, og hun snur seg og ser skarpt ut gjennom glasset, på folk som passerer på vei til og fra butikker, og rekken med parkerte biler der jeg skjuler meg. Jeg krymper meg i setet bak det sotete glasset og lukker øynene halvveis. Hun kommer nærmere, og dørene glir til side, og nå står hun to meter unna, speider til høyre og venstre og rynker pannen. Det er ingen varebiler i sikte. Bak henne sier resepsjonsdamen noe til den hengslete tilhøreren sin, og han gliser. Jeg sperrer opp neseborene.

Jeg kikker ut gjennom øyevippene og studerer kvinnen. Ingen synlig sminke. Enkelte grå hårstrå langs skillen. To loddrette rynker mellom øynene. En sølvmedaljong henger rundt halsen, men hun har ingen ringer på fingrene. Hun våger seg ned trappetrinnene for å se så langt hun kan i begge retninger langs gaten, og skulingen hennes går over i noe mer vaktsomt. Før jeg har fått nok av å granske henne, snur hun seg brått og spankulerer inn i bygningen, tilbake til heisen, uten et blikk mot de to ved skranken. Jeg kveiler meg opp og gnir meg i håndflatene, der jeg har halvmånemerker etter neglene.
 
Jeg har funnet Laura.
Nå vet jeg hvordan hun ser ut, så neste gang hun kommer ut, kan jeg snakke til henne og presentere meg. Jeg setter opp håret igjen og holder blikket festet på bygningen. Da klokken nærmer seg ett, kommer flere fra personalet ut av heisen og strømmer ut på fortauet, vrenger av seg gensere og jakker, myser mot himmelen og finner fram telefoner fra vesker og lommer. Laura dukker ikke
opp. Til slutt kravler jeg over til førersetet og slår på klimaanlegget. Jeg kan vente. Hadde jeg sittet i Edwins bil nå, ville jeg ha funnet en reservevannflaske og noe nødsnacks i hanskerommet. Hvis Danny hadde vært her, ville han overhodet ikke ha klart å sitte og vente uten å stikke av for å kjøpe chips. Jeg ser en kvinne slentre langs fortauet mens hun nipper til et pappkrus med kaffe, og magen min krymper seg. Jeg lirker av meg skoene og vinkler føttene inn mot den svake trekken fra lufteåpningene.

Før eller senere er hun nødt til å komme ut.Jeg tenker på mine egne kolleger i Norwich – de spiser sine sandwicher i parken rundt katedralen under den samme skyfrie himmelen, og forteller hverandre de samme gamle vitsene etter en traust formiddags jobbing med regnskapet i bemanningsbyrået. Jeg savner den beroligenderutinen ved regnskapsjobben min; de pålitelige tallene, de soleklare svarene. Jeg tror neppe at sjefen min kan forestille seg at jeg bruker velferdspermisjonen min på dette her.

Jeg tar familiebildet opp fra vesken og ser på babyen igjen. Jeg vet at jeg var den største av tvillingene da vi ble født – ganske morsomt, ettersom Danny nå rager høytover meg – men jeg klarer ikke å vurdere størrelsen på spedbarnet inne i denne kokongen. Edwins brede smil gir meg klump i halsen: Han var fire år og helt uvitende om at dette var siste dag han skulle få være sammen med moren sin. Moren vår. Når jeg tenker på henne, ser jeg for meg at hjertet mitt sender ut tentakler, som sånne lange lakrislisser,og de strever for å huke tak i en følelse. De klarer det ikke. Hennes fravær har etterlatt seg et tomrom inne i meg.

Laura kommer tilbake og rykker meg ut av tankene.Hun går fort ut av heisen, og i løpet av noen sekunderer hun ute på fortauet, feier forbi meg og marsjerer mot parken. Jeg smetter på meg skoene og skynder meg ut av bilen for å følge etter. Hun kikker seg over skulderen engang, like før hun dreier inn i parken, men da jeg kommer til porten et halvt minutt senere, er hun borte.En sti deler den store gressplenen i to, og folk ligger rundt omkring på hver side og gjør seg ferdig med pikniken sin, men Laura er ikke å se. Det finnes enda en port, lenger borte langs gaten. Jeg legger i vei mot den og holder meg i den smale skyggen fra hekken mens jeg speider etter mulige gjemmesteder: bak musikkpaviljongen? Blant de trærne?

Tilbake på den eksosfylte gaten kan jeg fortsatt ikke se henne. Jeg gnir meg i nakken. På den andre siden ligger det en liten butikk, og mens jeg står i kø for å betale for en vannflaske, fortsetter jeg å granske fortauet utenfor. En hånd mot den nakne armen min får meg til å kveppe. «Du mistet denne,» sier en kvinne med hijab til meg, holder fram en mynt og vender seg bort for ikke å se meg i ansiktet.

Fotografiet, det med moren min, ligger fortsatt på passasjersetet da jeg kommer tilbake til bilen, og jeg setter meg i førersetet og snur bildet opp ned. Jeg trodde jeg var så lur, men jeg har rotet det grundig til. Jeg starter motoren og sitter der litt og holder i rattet, for en urolig tanke ligger og lurer under frustrasjonen min. Hvis jeg faktisk kontakter Laura nå – ringer henne, ber om å få møte henne – vil hun da gjette seg til at det var jeg som ba henne komme ned for å ta imot en ikke-eksisterende leveranse i dag? Oppdaget hun meg mens jeg fulgte etter henne? Vil hun noensinne gå med på å snakke med meg nå? Det er tjueen dager siden min fars ulykke; ni dager siden begravelsen. Jeg klarer ikke å ta noen beslutninger her i den glovarme bilen på denne triste, støvete gaten. Jeg tørker håndflatene mot kjolen og taster Summerbourne på GPS-en. Jeg kan tenke klarere på alt dette når jeg kommer hjem.

Relaterte artikler

Bli kjent med debutanten

Bli kjent med debutanten

Erik Eikehaug har skrevet en kritikerrost debutroman med vårens mest originale tittel: James Franco spytter når han...
Bli kjent med debutanten

Bli kjent med debutanten

Linda Skomakerstuen debuterer med feelgood-romanen Uten vesentlige feil eller mangler. Hils på forfatteren bak...
Oversetteren anbefaler

Oversetteren anbefaler

"Hvis du har sans for episk diktning og for det smått absurde, kan jeg varmt anbefale Nøkken som følge de stadig...