Les et utdrag!

Utdrag fra «2020. Post festum» av Gunnar Staalesen


En frittstående fortsettelse av Gunnar Staalesens bredt anlagte romantrilogi om Bergen og Norge i det 20. århundre.

De siste tjue årene omfatter store og dramatiske begivenheter, som terrorangrepet i USA 11. september 2001 og terrorhandlingen som rystet Norge 22. juli 2011. Oljealderen nærmer seg kanskje slutten, og kampen står om miljø, klima og fundamentalisme. Verden er connected på helt andre måter enn før.

Mot dette bakteppet veves en handling av sterke følelser, gammelt hat og nag, følelsesmessige forlis, personlige tragedier og drømmer om kjærlighet. Her følger vi representanter for familiene Nesbø, Brandt, Moland – kjent fra Hundreårstrilogien – og flere andre gjennom de siste tjue årene av norsk og internasjonal historie, fra årtusenskiftet til koronaåret 2020. Under det hele hviler gåten om den såkalte Isdalskvinnen, et mystisk dødsfall som inntraff i Bergen i november 1970. Nye opplysninger kommer Varg Veum for øre. Kan han oppklare saken om Isdalskvinnen, 50 år på overtid? 

Les utdrag fra boken:

Det er hendelser i historien som er av en slik betydning at den datoen det skjer brenner seg inn i hukommelsen til dem som opplevde det, så sterkt at de resten av livet kan fortelle akkurat hvor de var og hva de gjorde da de fikk den nyheten eller forstod hva som var i ferd med å skje.
  I Norge var 9. april 1940 en slik dato. Over hele verden husket mennesker hvor de befant seg 22. november 1963, da president Kennedy ble skutt, eller 20. juli 1969 og den første månelandingen. Hverken i Norge eller noen av nabolandene var det noen som glemte hvor de var da de fikk vite at den svenske statsministeren Olof Palme var skutt, sent på kvelden 28. februar 1986. Nå hadde en ny dato brent seg fast på denne eksklusive listen over datoer knyttet til hendelser man helst ville vært foruten.
  Veslemøy Fossedal hadde siden 1998 undervist fremmedspråklige elever i norsk på Nygård skole like ved Grieghallen. Hun hadde avsluttet siste skoletime denne dagen og var innom garderoben ved lærerværelset for å hente ytterklærne sine da en opphisset kollega kom styrende inn i garderoben og utbrøt: «Har du hørt hva som skjer? De har bombet New York!»
  Som så mange andre mennesker denne ettermiddagen klarte heller ikke hun med en gang å ta inn over seg hva den andre sa. «Bombet New York! Hvem da?»
  Kollegaen hadde bare slått ut med armene. «Aner ikke! Terrorister.»
  Hun fulgte etter den andre inn på lærerværelset, der flere kolleger hadde samlet seg rundt en radio som overførte nyhetene fra USA.
  Ute i Nordsjøen ble det slått full alarm. Hvis dette var en verdensomfattende aksjon, var de norske oljeinstallasjonene i faresonen for å bli utsatt for angrep. Som vakthavende sikkerhetsansvarlig på Statfjord B satte den førtifire år gamle sivilingeniøren Truls Nesbø i gang den fastlagte og godt innøvde prosedyren i slike situasjoner. Han kontaktet deretter hovedkontoret i Stavanger og fikk nye instrukser om hvordan han skulle forholde seg, og klar beskjed om at han måtte være tilgjengelig for ny informasjon så snart denne forelå.
  Nesbø bekymret seg like mye om hva som skjedde på land. Hans ektefelle Mette var høygravid og hadde termin i slutten av måneden. Hun var på vei ut i permisjon fra sin arbeidsplass, Bergens Tidende, men nå var han redd for at hun kanskje måtte arbeide overtid med denne saken, i den grad den skulle dekkes også hjemmefra, noe hun i så fall helst burde gjøre fra skrivebordet og ikke ute på byen.
  Han hadde rett i sin antagelse. Med sin struttende mage hadde Mette Lavik fått beskjed om å følge med på alt nytt som kom fra USA på nettet, sortere og sende videre til nyhetslederen det hun mente burde på trykk i avisen.
  Det var begynt å komme flere detaljer. Det var i alt fire passasjerfly som var kapret på vei til California fra forskjellige flyplasser nordøst i USA. Man antok at den første kapringen hadde skjedd rundt klokken 08.15 lokal tid, 14.15 norsk tid. Klokken 08.46 fløy det første av disse flyene, en Boeing 767, inn i det nordligste hovedtårnet på World Trade Center, og det traff tårnet et sted mellom 94. og 98. etasje. Atten minutter senere fløy det andre flyet inn i det sørligste tårnet mellom 78. og 84. etasje. Dette var også en Boeing 767. Da var nyheten om det første flyet allerede ute på nettet, slik at mennesker som fulgte med på fjernsyn over store deler av verden, så dette mens det skjedde. Mette Lavik tenkte: Alle katastrofefilmer vi har sett blekner mot dette! Hvor i helvete er King Kong når vi trenger ham?
  Klokken 09.37 ble et tredje fly, en Boeing 757, fløyet inn i vestsiden av Pentagon, hovedkvarteret til det amerikanske forsvarsdepartementet, noe som gjorde dette til en ren krigserklæring.
  I New York oppstod det full panikk da det sørlige tårnet rett før klokken 10 kollapset. På bildene fra CNN kunne man se hele området omgitt av en enorm gråhvit sky av pulverisert gips og betong fra det fallende tårnet. På tv-skjermen så man desperate mennesker kaste seg ut fra det nordlige tårnet, flere hundre meter over bakken. Andre hang på utsiden av vinduene, til de mistet taket og falt mot avgrunnen, de også.
  Klokken 10.03 styrtet det fjerde flyet, enda en Boeing 757, i en åker i det sørvestlige Pennsylvania, cirka 240 kilometer nordvest for Washington D.C. Mye talte for at det hadde vært på vei mot Det hvite hus eller Kongressen. Hvorfor det styrtet, var det ingen som kunne gi noen forklaring på.
  Mette Lavik hadde store problemer med å utføre oppdraget sitt fordi hun flere ganger bare ble sittende og se på tv-bildene hun hadde på skjermen foran seg og lytte til hva reporterstemmene meldte. De rapporterte fra det som hadde utviklet seg til å bli det største terrorangrepet i moderne tid, og denne gangen ikke utført i Midtøsten, men midt i hjertet av det som var verdens militære supermakt fremfor noen.
  Klokken 10.28 raste også det nordlige tårnet sammen. På det tidspunktet var klokken blitt rundt halv fem om ettermiddagen i Norge. Dag Høiland hadde, selv etter at han flyttet over til Barnevernvakten på 90-tallet, fortsatt å trene med noen tidligere kolleger fra barnevernet, i konkurransesammenheng organisert i BIL Rådhuset. Det var stort sett løping de drev med. Denne tirsdagen hadde de møtt frem til vanlig tid, kl. 15.30 på Skansemyren idrettsplass, skiftet i garderoben der og lagt av sted på en løpetur på Fløyen. De fulgte den faste traseen opp Fløysvingene til Pilen, videre opp til Halvdan Griegs vei, der de tok av vestover og løp i retning Skredderdalen, opp til Storediket og gjennom skogen derfra til de klokket inn, stoppet opp og pustet ut ved Brushytten, ved foten av Blåmanen.
  I begynnelsen av turen gikk praten som vanlig. De fleste hadde fått med seg de dramatiske nyhetene rundt klokken tre, men hadde likevel bestemt seg for å holde den faste avtalen med løpekameratene – kom sol, kom regn, kom hva det måtte være av terroristangrep. I motbakkene opp mot Storediket stilnet samtalen av, og feltet fikk en naturlig spredning etter individuell form i berg-og-dalbane-terrenget videre mot Brushytten. Der kom de i prat med noen spreke kvinner som hadde gått over Vidden og ikke ante noe om hva som hadde skjedd. De ble stående forskrekket og lytte til det de svette løperne fortalte, før de fortsatte med alvorlige miner videre hjemover.
  Politibetjent Signe Moland var fjerde generasjon politietterforsker, men nyansatt ved politikammeret i Bergen. Hennes far Harald Moland, som ble drept i en dramatisk bilulykke i 1999, hadde størsteparten av sin karriere vært i PST. Etter å ha tilbrakt de første årene etter politiskolen i Oslo hadde hun søkt seg til Bergen og person- og voldsavsnittet, der både hennes farfar Svend Atle Moland og hennes oldefar Christian Moland hadde tjenestegjort, riktignok under ulike tidligere avdelingsnavn.
  Hun følte seg usikker på om hun skulle våge seg helt inn på det store konferanserommet, der en gruppe av hennes kolleger med avdelingsleder Jakob E. Hamre i spissen satt samlet rundt langbordet og stirret på bildene fra tv-skjermen oppe på veggen. Hun ble stående i døren til hun ble vinket inn av førstebetjent Atle Helleve, som hadde utnevnt seg til hennes mentor de første ukene på jobben.   
  «Hva er det som har skjedd?» spurte hun en av kollegene, som satt nærmest døren.
  Førstebetjent Bjarne Solheim, som bare var en håndfull år eldre enn henne, svarte: «Terrorangrep i New York. Glad jeg ikke er på jobb der i dag!»
  Hun så seg rundt og sa lavt: «Får det noen betydning for oss?» «Ikke uten at det er et verdensomspennende angrep, men det er det vel ingenting som tyder på, så langt.»
  «Har de sagt noe om hvem som står bak?»
  «Det spekuleres i al-Qaida, selvsagt. Osama bin Laden avviser at han har noe med det å gjøre, men FBI skal allerede ha identifisert hovedmannen bak aksjonen, så vi får vel vite mer etter hvert.»
  For noen familier slo nyhetene om det som hadde skjedd i New York, ekstra hardt ned. Rizwan Saif hadde samlet hele familien rundt stuebordet i leiligheten på Slettebakken. Etter at de hadde sett nyhetssendingene fra NRK, hadde han slått av lyden. Med nyhetsbildene flimrende i bakgrunnen hadde han forklart sin ektefelle Aisha Zahid og de fire barna – Hamrad, Kamran, Fatima og Hadia – at de nå måtte være forberedt på å bli utsatt for de verste beskyldninger fra både naboer i strøket, skolekamerater og tilfeldige mennesker ute på gaten eller når de tok bussen.
  Den eldste gutten, Hamrad, hadde knyttet nevene i luften foran seg. «De kan jo prøve seg!»
  Moren sa fortvilet: «Men hva har vi med dette å gjøre, da?» Hun viste med hånden mot tv-skjermen. «Vi er da bare fredselskende muslimer, in sha’ allah!»
  «Jeg frykter det verste,» sa Rizwan Saif alvorlig. Nede på Dongen i Solheimsviken drev en flokk med gutter og spilte fotball, uten å bekymre seg det minste for hva som skjedde ute i den store verden. De spilte sju mann på hvert lag, en keeper og seks utespillere. De spilte stort sett i formasjonen 1-2-3, som ofte fløt ut til 1-5 fordi det var gøyere å spille spiss enn back. Keeperne ble utsatt for en formidabel kanonade, og sluttresultatet kunne fort ende med tall som 20-16. Men vanligvis avsluttet de kampen når det ene laget hadde fått 10, nullstilte og begynte på nytt.
  De to kameratene Alim Dalmar og Dragovan Pavlovi´c prøvde alltid å komme på samme lag. Alim var god til å drible, og Dragovan, som var stor for alderen, var den reneste superspissen og scoret mål på løpende bånd, til stor jubel for Alim og lagkameratene hans, og til fortvilelse for den som for anledningen stod i mål for det andre laget. Først da de kom hjem til middag i sekstiden, fikk de høre hva som hadde skjedd i USA. Familiene til både Alim og Dragovan samlet seg foran tv-skjermene, i likhet med alle andre som hadde anledning til det denne septemberkvelden i 2001.
  Hjemme hos sin grandtante Frøydis i Johan Hjorts vei på Slettebakken satt det tjueseks år gamle postbudet Tor Egil Nielsen, drakk kaffe med Gjendekjeks til og fulgte med på de samme nyhetssendingene som alle andre, der NRK-reporteren Ole Torp rapporterte direkte fra New York, både i ekstrasendinger og nå i Dagsrevyen.
  Frøydis Nielsen pekte på tv-skjermen med dirrende finger og sa til sin grandnevø: «Der ser du hva de muhammedanerne kan finne på! Det er dette de er ute etter! Verdensherredømme!»
  Tor Egil svelget en ekstra stor bit Gjende, så stor at han måtte ta en rask slurk med kaffe for å få den forbi strupehodet. Han så med bekymring på bildene fra New York. Men dette er ikke et tv-spill, sa han til seg selv. Dette er alvor!
  Klokken halv tolv om kvelden sendte Håkon Brandt sin siste melding til redaksjonen i Bergen. Da var klokken blitt 17.30 i New York, og enda en bygning i World Trade Center kollapset etter at den var blitt skadet da de to tårnene raste sammen tidligere på dagen. Han kunne dessuten rapportere at president George W. Bush hadde vært på et skolebesøk i Florida da han fikk høre om angrepet. Ubekreftede kilder fortalte at president Bush hadde sittet og lyttet til skoleelever som leste høyt fra barneboken «The Pet Goat», da han fikk beskjed på øret om hva som skjedde i New York. Uten å fortrekke en mine hadde presidenten fortsatt å høre på opplesningen fra boken i sju minutter til før han takket pent for seg og forlot klasserommet, med et bekymret uttrykk i ansiktet. Han ble deretter kjørt til nærmeste flyplass og gikk om bord i presidentflyet Air Force One. Secret Service nektet presidenten å dra tilbake til Washington siden det var frykt for angrep rettet direkte mot Det hvite hus. Flyet landet i Louisiana, der det ble gitt beskjed til media om at presidenten ville tale til nasjonen fra luftforsvarets base i Barksdale. De fikk beskjed om å holde opplysningen om stedet hemmelig. «Friheten selv ble angrepet i dag morges, av ansiktsløse feiginger,» sa president Bush da han talte, og litt senere: «Ikke ta feil. USA vil finne og straffe alle de som har vært ansvarlige for disse forferdelige gjerningene.»
  Før han gikk og la seg, ringte Håkon Brandt enda en gang hjem til Engelcke. All flytrafikk mellom USA og Europa var i øyeblikket innstilt, og han visste ikke hvor lenge han måtte bli. Dessuten hadde nyhetslederen i bestemte ordelag antydet at de svært gjerne ville ha ham i New York lenger enn opprinnelig planlagt. «Jeg forstår det,» sa Engelcke. «Ta vare på deg selv der borte.»
  Ti år senere, da hun stod på dekket til «Thorbjørn», den vesle passasjerbåten som fraktet henne over til AUFs sommerleir på Utøya 20. juli 2011, tenkte Yngvil Nesbø fra Bergo i Eksingedalen at hennes politiske engasjement for aller første gang våknet den ettermiddagen da hun ni år gammel satt sammen med sine foreldre og så fjernsynsbildene av de to skyskraperne som raste sammen i New York.
  Slike ting skulle ikke skje. Noen måtte gjøre noe med det.

 

Dette mener anmelderne:

Terningkast 5«LESEFEST! Fortsettelsen av Gunnar Staalesens historiske romanserie fra Bergen er et skattkammer for en historieinteressert leser. Lesefesten er heldigvis ikke over for alle dem som lot seg oppsluke av de tre tidligere bindene i det som ble kalt Bergenstrilogien, men som med årets utgivelse, Post Festum, har blitt utvidet til en kvartett.» Elin Brend Bjørhei, VG

Terningkast 5 «Rik bergenshistorie fra Staalesen. (…) Romanen byr på et usedvanlig rikt persongalleri, og flere sentrale skikkelser fra de tidligere bindene dukker også opp her. (…) I vår digitale hverdag hvor ‘nettverk’ er blitt et dagligdags ord, er det forbløffende få forfattere som bruker nettverksmodeller til å komponere romaner slik Gunnar Staalesen har gjort. Forfatteren har åpenbart vært forut for sin tid.»Gro Jørstad Nilsen. Bergens Tidende

«Varg Veum og Isdalskvinnen danner ytterpunktene for denne romanen. Imellom ligger det egentlige stoffet, en nesten komplett fortelling om Bergen, om Norge i verden og om alt som hendte oss fra årtusenskiftet til pandemiens tid og 2020. Det er stort, fascinerende detaljert og skrevet med innsikt – og ikke minst et tydelig ståsted. Det er knapt en overdrivelse å si at alt er med.» Leif Ekle, NRK 

 

 

Relaterte artikler

Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....