Les et utdrag

Utdrag fra «Djevelen i detaljene» av Chris Tvedt

Mikael Brenne er tilbake! I Chris Tvedts nye krimroman, Djevelen i detaljene dramatiseres forholdet mellom en forsvarsadvokat og hans klient, et vanskelig forhold, fullt av etiske dilemma.

CHRIS TVEDT er født i Bergen. Han er forfatter, advokat og har i tillegg til jus studert litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. De senere år har han vært forfatter på heltid. Tvedt debuterte i 2005 med kriminalromanen Rimelig tvil. Han har skrevet flere bøker med advokathelten Mikael Brenne som gjennomgangsfigur. I 2010 fikk han Rivertonprisen for Dødens sirkel. I 2017 ble han også Riverton-nominert for Brenne-romanen Den som forvolder en annens dødDjevelen i detaljene er hans niende kriminalroman med Mikael Brenne i hovedrollen.

Les et utdrag fra boken:

Kapittel 1

«Din overlegne tispe», tenkte han og smilte til flyvertinnen, visste hvor enkelt det hadde vært å fjerne det overlegne uttrykket i ansiktet hennes. Hun smilte tilbake. Utenfor terminalen ble han møtt av en bitende, fuktig vind. Dunjakken var lett, varm og gikk ned på lårene. På hodet hadde han en svart caps av merket New Era. Han stanset et øyeblikk for å orientere seg, ble stående og se på det store neonskiltet som lyste gult mot ham gjennom vinduet. BERGEN? sto det. Kjente at det var likegyldig for ham om det var et kunstverk eller en spøk. Han gikk mot rulletrappen i enden av ankomsthallen for å ta Bybanen inn til sentrum.
 Det gikk ikke fort, men det var greit. Han hadde nok å tenke på. Han så Cæsar for seg, hundens slukørete blikk da han forlot den. Selv om Cæsar var vant til å være hos Lærke når han var på forretningsreise, virket den like ulykkelig hver gang, som om den aldri skulle se ham igjen. Han tok mobilen og sendte en melding til hundepasseren, spurte om de hadde vært på tur. Øyeblikket etter mottok han et bilde av Cæsar som lekte med en annen bokser i parken. Hun var flink og samvittighetsfull, men det skulle også bare mangle, så mye som han betalte henne. Beroliget lente han seg tilbake i setet og gikk gjennom alle planene han hadde lagt. Tre kvarter og utallige stopp senere kunne han endelig gå ut i regnet byen var kjent for. Han lengtet allerede hjem til København.
«Velkommen», sa den unge mannen i resepsjonen.
 «Det skal være reservert et rom til Søren Lykke.»
 «To netter, stemmer det?» spurte resepsjonisten mens han gjorde det han skulle på datamaskinen.
 «Ja, det stemmer, men kanskje jeg reiser hjem allerede i morgen. Det kommer an på om jeg blir ferdig med møtene jeg har planlagt.»
 «Nettopp. Vel, det er uansett betalt for to netter. Vær så god, her er nøkkelkortet. Du har fått rom 412. Håper du får et fint opphold.»
 «Det får jeg nok», sa Søren Lykke. Neste dag var det blå rifter i skydekket. Fjellene som omkranset byen, hadde snø på toppene. Søren Lykke spiste en sen frokost og drakk kaffen i ro og mak før han begynte på runden. Han hadde gjort avtale med fire forskjellige restauranter. På hvert sted ble han møtt med den samme responsen. De kjente til de perlende hvitvinene og et par hadde hørt om rødvinene fra Dão, men ellers var vel landet mest kjent for portvin, var det ikke slik?
 Søren Lykke forklarte at Portugal lå på tiendeplass blant verdens vinproduserende land og at mange av vinene var svært konkurransedyktige både hva pris og kvalitet angikk. Han la fra seg en oversikt over produktene og et visittkort, og ba dem ta kontakt hvis de ønsket å få tilsendt vareprøver, før han gikk videre til neste avtale. Ingen virket særlig interessert i det han hadde å si, noe som ikke kom som noen stor overraskelse.
 Han gikk tilbake til hotellet og spiste uten særlig appetitt før han hentet en liten bag med treningstøy på rommet. Ute hadde det begynt å regne igjen. Han ruslet rundt, tilsynelatende på måfå, og stoppet innimellom for å sjekke mobilen. Et par ganger stanset han og gikk tilbake i sine egne spor før han krysset over gaten til motsatt fortau. Utenfor en anonym, toetasjes trebygning stanset han og så seg rundt før han gikk inn døren til det som ifølge et lite prangende skilt var «Galaxy treningsstudio». Det var ingen i resepsjonen. På et lite bord sto det kaffemaskin og plastkopper, to stoler var plassert ved siden av hverandre. Gjennom et vindu inn til det som så ut som et lite kontor, skimtet han bakhodet på en mann. Søren holdt et kort foran kortleseren og ble belønnet med et pip, så gikk han til garderoben og skiftet.

Fra vektrommet lød klirring, lavmælte stønn og dunk av vekter som traff gulvet. Salen med apparater var nesten tom. Det luktet skarpt der, en blanding av rengjøringsmidler, svette og en svak eim av noe som fikk Søren til å tenke på kjemitimene på skolen. Tredemøllen var opptatt. Han satte seg på en treningssykkel og tråkket rolig i vei. Mannen på tredemøllen måtte være nesten seksti år med stor mage og lite hår. Han løp langsomt med tunge steg, og overkroppen helte altfor langt forover.
 Det hang en klokke på veggen. Lilleviseren nærmet seg seks, og minuttviseren stormet av sted mot tolvtallet. Mannen på tredemøllen viste ingen tegn til å ville gi seg selv om han var høyrød i ansiktet og innimellom ga fra seg små stønn, som om han var i ferd med å kollapse.
 Mobiltelefonen dirret mot låret. Han hentet den frem, leste meldingen. Pakken på vei.
 Fem minutter gikk. Lokalet var helt tomt nå bortsett fra Søren og den innbitte, overvektige langdistanseløperen. Klokken tikket videre. Fem på seks. To på seks.
 Klokken ble seks. Søren svingte seg av sykkelen i samme øyeblikk som mannen på tredemøllen grep håndtakene på hver side og gjorde et lite hopp slik at han fikk føttene utenfor rullebåndet. Han sto slik en god stund mens svetten dryppet ned på båndet som langsomt mistet farten.
 «Er du ferdig?» spurte Søren.
 Mannen kikket opp, så uforstående fra Søren til de fem ledige tredemøllene like bortenfor. «Hva? Jo da. Jeg er ferdig.»
 Søren startet båndet, satte farten på ti, løp lett og uanstrengt. Kunne holde det tempoet i evigheter. Gjennom vinduet i døren kunne han se både resepsjonsdisken og inngangen til det lille kontoret.

Klokken ni minutter over seks hørte han det gå i ytterdøren. Like etter så han en blond mann med brede skuldre gå bak resepsjonsdisken og inn på kontoret. Det tok bare noen minutter før han kom ut igjen. Han stakk en konvolutt skjødesløst på innerlommen av den svarte skinnjakken og forsvant inn i garderoben. Fem minutter senere kom han ut igjen og gikk inn på vektrommet.
 Søren Lykke ventet en stund før han gikk inn i den tomme garderoben. Han tok med seg bagen, gikk forbi radene med skap, noen låste, de fleste tomme, og inn i et kott som inneholdt halvtomme malingsspann, plastdunker med rengjøringsmidler og uåpnede pakker med tørke ruller og toalettpapir. Han slukket lyset og satte døren så vidt på gløtt. Så ventet han.

Søren hørte lyden av to stemmer, den skarpe klangen av skapdører av metall som ble slått i, så ble det stille i ti minutter. Han rørte forsiktig på seg, nøye med å ikke komme borti noe i mørket. En dør ble åpnet. Han hørte lyden av skritt mot det flislagte gulvet, skjønte at det måtte være resepsjonisten som sjekket at det var tomt i garderoben, og holdt pusten inntil lydene døde bort.
 Søren Lykke lot det gå enda fem minutter før han gikk ut av kottet, kledde av seg treningstøyet, satte bagen inn i et ulåst garderobeskap og gikk naken inn i badstuen.

Luften var så fullt av damp at det tok den blonde mannen flere sekunder å oppdage Søren.
 «Hva gjør du her?» spurte han på gebrokkent norsk.
 «Vi stengte for tjue minutter siden.»
 «Å, det visste jeg ikke», sa Søren. «Beklager. Jeg skal bare være her en liten stund.»
 Mannen gryntet noe uforståelig og tok plass på den nederste benken.
 Søren studerte ham fra øyekroken. Stor kropp, hud som var spent stramt over de massive muskelgruppene. En farlig mann, tenkte han.
 «Er du polsk?» spurte han. «Czy ty jeste´s Polakiem?»
 «Ja. Hvorfor spør du?» Søren trakk på skuldrene.
 «Jeg bare lurte på aksenten din, det var alt.»
 Mannen så uvennlig på ham. «Du må gå nå. Som jeg sa, har vi stengt.»
 Søren reiste seg, holdt håndkleet i høyre hånd og gikk bort til ovnen som sto i hjørnet. Han grep øsen og helte vann over de glødende steinene. En sky av damp veltet opp. Luften ble skarp og vond å trekke ned i lungene.
 «Du er jo her, så det spiller vel ingen rolle om jeg venter i fem minutter», sa Søren, beveget seg i ly av disen, stilte seg naken rett foran den andre og lot venstrehånden falle, grep rundt sitt eget lem.
 «Hva faen … din jævla homo», skrek polakken, og stirret på den erigerte penisen som sto opp foran ansiktet hans. Han la aldri merke til kniven som Søren hadde holdt med høyre hånd, skjult av håndduken. Ikke før bladet kappet hud, sener, blodårer og pusterør i et eneste, rent sveip.
 Blodet sto i en vifte gjennom rommet og etterlot røde striper på veggen. Øynene til polakken bulte. Han løftet en hånd mot halsen. Med den andre hånden grep han etter Søren, men fingrene var uten kraft.

Etterpå gikk Søren i dusjen og skylte av seg blodet, kledde på seg og forlot stedet like ubemerket som han kom. Han fulgte nøyaktig samme rute tilbake, måtte konsentrere seg for å gå riktig vei. Inne i ham bølget det. Han husket den fresende lyden da blodet traff de glovarme steinene på ovnen. Halsen var tykk av opphisselse, og han måtte svelge flere ganger. Søren stoppet foran et glorete neonskilt hvor det sto Open. Han hadde lagt merke til det da han gikk til treningsstudioet. Et øyeblikk nølte han, så åpnet han døren og gikk inn.

Det gikk for ham nesten med en gang fingrene hennes begynte å bevege seg. Ikke fordi hun var spesielt sexy eller dyktig i faget sitt, alt foregikk inne i hans eget hode.  
 «En gang til», sa han. Hun så uforstående på ham.
 «One more time. One more happy ending», forklarte han.
 «More money», sa hun.
 Han gravde i lommen, fant frem noen sedler og ga til henne, la seg bedre til rette på benken. Fingrene hennes begynte å arbeide. Han lukket øynene, tenkte på polakken igjen. Den kraftløse hånden som hadde famlet over huden hans i dødsøyeblikket.
 «You like?» spurte hun. «Harder? Softer?»
 «A little harder», sa han og stønnet. Han hørte noen lyder som han først ikke klarte å identifisere. Betydningen av dem trengte ikke gjennom den stigende opphisselsen. Ikke før det var for sent.

 

Relaterte artikler

Les et utdrag fra «Tom»

Les et utdrag fra «Tom»

«En elegant og original skrekkroman om galskap, kunstig intelligens og psykiatriens tragikomiske historie.» Cathrine...
Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....