Les de to første kapitelene av boken

I denne sjette spenningsromanen om Rebecka Martinsson handler det om uoppklarte mysterier, familie og relasjoner, ny og gammel kjærlighet, korrupsjon og makt i lokalsamfunnet.

Kapittel 1

Torsdag 26. april

 

Da Ragnhild Pekkari bestemte seg for å dø, ble livet litt lettere å leve.

Hun hadde en plan. Gå på ski på nattskaren, en tur på to timer hvis den bar. Når hun kom fram til stedet, en elv der det alltid dannet seg en snøbro, skulle hun tenne et bål og ta sin siste kopp kaffe. Så skulle hun smelte snø og helle ned i ryggsekken så den ble våt og tung og ikke var full av luft. Deretter skulle hun gå på ski ut på snøbroen. Det var åpent, rennende vann under. Hvis det gikk som hun hadde tenkt, ville snøbroen briste. Ellers ville hun ta et stavtak over kanten.

Det ville gå uhyre fort. Ingen mulighet til å ombestemme seg heller, med tung ryggsekk uten flytekraft og ski på beina.

Deretter skulle det endelig være over.

Hun hadde avtalt møte med døden. Og døden skulle hun få møte, faktisk den dagen hun i all hemmelighet hadde bestemt, men ikke på den måten hun hadde tenkt seg.

Da beslutningen var tatt, lettet den tyngste børen. Hennes indre reiste seg som bjørkene i skogen. Vinterens snø hadde tvunget dem ned i frosne buer. I tøværet nå på vårvinteren rettet de seg befridd opp, skiftet fra grått til fiolett, botsgangens liturgiske farge.

Hun hadde gått av med pensjon i juni i fjor. Klinikksjefen holdt en åpenbart uforberedt tale, tok feil av ansettelsesåret hennes, enda det hadde vært verdens enkleste ting å sjekke. Den lille dritten. Han var den typen lege som følte seg truet av høyden hennes. Hans høyre hånd, Elisabeth fra klinikkadministrasjonen, hadde kjøpt presang, en flaskeåpner formet som en sølvaktig delfin. Etter alle disse årene – dette. Elisabeth hadde jobbet administrativt i over tjue år og hadde absolutt null kontakt med hva de andre sykepleierne gjorde på gølvet. Hun sto på ledelsens side og presset på med infame vaktplaner og flere oppgaver. Og nå sølvdelfinen oppå det hele. Ragnhild klemte ut av seg et falskt takk, noe som fikk henne til å føle behov for å komme seg hjem og vaske seg med stålull.

Hun kunne ha spydd av hele avskjedsoppdekningen med de billige papirserviettene og kjøpekaken. Noen leger hadde kommet og gått i pauserommet. Ragnhild hadde vekslet blikk med de andre pleierne, merkelig at legene aldri tok en calling når en pasient var dårlig, men de teleporterte seg alltid til kake. En turnuslege hadde spurt «Hva feirer vi?» med munnen full.

Da den siste arbeidsdagen var over, hadde hun utvekslet klemmer med kollegene. Stått en stund foran skapet hun hadde hatt i nesten tretti år, lukket det for siste gang og forlatt sykehuset med en følelse av uvirkelighet og den hersens delfinen i en pose.

Etterpå hadde sommeren forløpt som vanlig, den føltes som en lang ferie bare. Høsten kom, og hun skaffet seg nye rutiner. Meldte seg på et avansert vevkurs sammen med en pensjonert tidligere kollega. Trente hver dag, gikk på treningsstudio eller vandret i skogen. Leste bøker, selvsagt, nesten én om dagen.

Første halvdel av vinteren gikk. Hun visste at de var underbemannet på jobben, men ingen ringte etter henne. Elisabeth hatet henne og ville så klart ikke ha henne tilbake.

Julehelgen tilbrakte hun alene. Det var overraskende ensomt. Tidligere hadde hun alltid jobbet i de store høytidene.

I begynnelsen av mars, en mandag da hun var på vei fra dagligvarebutikken med bæreposer i hendene, hadde et minne fra barndommen kommet til henne.

Hun var ikke gammel, seks år kanskje. Hadde vært med en av onklene sine ut på isen der han slapp en gammel båtmotor ned i en råk han hadde saget opp. Tante hadde skylt sengetøy der i dagens løp, og da benyttet han anledningen til å kvitte seg med en del søppel. Det var ikke uvanlig den gangen at folk kjørte utrangerte kjøleskap og andre ting ut på isen. Så fikk det synke til bunns når isen smeltet. Men nå var det en råk der, og da kunne de kvitte seg med litt forskjellig før den frøs igjen. Hun hadde stått ved kanten av råken. Onkelen hadde ikke formant henne om å holde seg unna. Hun så den tunge båtmotoren plumpe ned i vannet, for deretter langsomt, nesten svevende, å synke til den nådde bunnen med et mykt dunk.

Hun husket den svimlende følelsen da hun så ned i dypet. Det farlige ved å stå så nær, motorens langsomme, hypnotiske dans nedover i solstrimene. Det føltes som om hun kom til å bli dratt med, falle etter, sveve nedover, hun også. Skyen av mudder da motoren lydløst landet.

Det var slik det var. Hun hadde gått der med bæreposene sine etter ukehandelen da motoren hennes hadde dumpet ned på bunnen. Ni måneder etter at hun ble pensjonert, tenkte hun: «Det er nok nå.»

Lettelsen var ubeskrivelig. Hun bestemte seg for å leve denne siste vårvinteren. Deretter avslutte før vårvinteren gikk over i den årstiden som kaltes sukket, da snøen ligger i et tjukt teppe som verken bærer eller brister, men som nå og da klapper sammen med dumpe sukk.

I mars og april gikk hun på ski i skogen. Hver dag, i sol eller snøkav, det spilte ingen rolle. På solskinnsdager tente hun bål, satt på sitteunderlaget laget av skinnet fra en reinskalle og drakk kaffe med brødskive. Hun leste ingen bøker lenger. Så innover i seg selv og var forundret over stillheten. Over beslutningens selsomme kraft til å få den uklare pinen i henne til nesten helt å opphøre.

I slutten av april begynte hun å dødsrydde. Men ikke for grundig. Ryddingen måtte ikke sladre om selvmord. Bare tanken på at folk skulle legge hodet på skakke og si: «Hun må ha vært så ensom.»

Nei, det måtte framstå som en ulykke. Det skulle være ferskvarer i kjøleskapet. Hun leverte vinterjakka på renseriet. Hvem leverer klær til rensing hvis de har tenkt å ta livet av seg? Hun la den rosa hentelappen synlig ved siden av vannkokeren på kjøkkenbenken.

Utenfor vinduet dryppet det fra istappene i takrenna, en enstonig plopping som ble raskere jo lenger utpå våren det led. Snøen raste fra taket og smeltet på asfaltveiene. Dagen nærmet seg. Det gikk ennå an å gå på ski på nattskaren, og det var en forutsetning.

Mens hun ryddet, grublet hun lenge over fotografiene av datteren. De kunne ikke bli liggende på sine vanlige steder, stukket inn i Ragnhilds yndlingsromaner i bokhylla. Det var fare for at bøkene kunne havne på Fretex for fem kroner stykket. Da måtte det ikke skje at bildene av Paula ramlet ut. «Hvorfor hadde hun bildene av datteren sin i bøkene? Underlig menneske.» De kom til å synes synd på henne. Nei takk, det måtte ikke skje.

Så hva skulle hun gjøre? Skulle hun ramme dem inn og sette dem fram? Brenne dem? Hun holdt i dem en stund. Der var Paula to år, med strålende smil og iskrem i hele ansiktet. Fem år og på sin første fjelltur til Trollsjön, en varm dag, fjellet blomstret, og hun hadde bare truse og solhatt, rullet seg i snøklatter. Ragnhild hadde båret henne på skuldrene når hun ble sliten.

Jeg var som en fjellbjørk, tenkte hun nå. Ryggsekk og en unge oppover fjellsiden. Det var vel ingenting.

Hun tok opp et sommerbilde fra Pite havsbad, der Paula klemte mormoren sin, og deretter de vanlige skolebildene, fotoblå bakgrunn og et smil som ikke var et smil, bare en utstrukket barnemunn, og noe som var beslektet med skrekk i øynene.

Ragnhild bladde forsiktig i bildene, pustet i lette, overflatiske åndedrag, satt veldig stille. Det bodde fortsatt et dyr inni henne som kunne våkne. Det gjaldt å passe seg. Hun fryktet mammadyret. At det skulle kravle opp fra hiet sitt med strittende bust og rullende øyne. Sint, såret, helt ubehersket. Fylt av ønsket om å forklare, ordne opp, søke tilgivelse, peke på medskyldige. Ta telefoner.

Til slutt la hun bildene av Paula i en skuff i skrivebordet.

Vinduene burde pusses, men det var noe annet. Det var bare det private som måtte bort. Dessuten ville et altfor rent og ryddig hjem også framstille henne som en stakkar uten liv. Nei, vinduene kunne en annen jævel få ta.

Da den siste dagen kom, gjorde hun som hun hadde bestemt. Om kvelden pakket hun ryggsekken med tunge ting som det uansett ville virke naturlig å ha med seg, stormkjøkken, et gammelt vintertelt, en vinflaske, vintersovepose, et reinskinn, en dynejakke.

Hun vannet blomstene en ekstra gang. De hadde jo ikke gjort henne noe.

Hun trakk Bibelen ut fra bokhylla.

– Hvis du har noe å si meg, sa hun til Gud.

Hun slo opp på måfå. Havnet i Dommerne der kvinnen Jael dreper hærføreren Sisera. Mens han sover, tar hun en teltplugg og sniker seg bort til ham med en hammer i hånden og slår pluggen inn i tinningen på ham, slik at den trenger ned i bakken.

– Du er morsom, du, sa Ragnhild stramt til Vårherre. – Som en sur gamling på loftet. Har synspunkter på alt, men gjør ingenting.

Hun smelte igjen Bibelen med de meningsløse versene.

Da nattsprengningen i gruva kom ved ett-tiden, gikk det en svak skjelving gjennom huset. Da la hun seg på senga og slumret en liten stund.

Halv tre om natten lukket hun døra til leiligheten sin for siste gang. Hun følte ikke noe spesielt. Tenkte sin vanlige regle: «Ingenting som renner, ingenting som brenner» og låste.

Hun stuet skiene og sekken inn i bilen. Den egentlige midnattssoltiden skulle begynne om tre uker, men allerede nå var nettene svakt lyse. Kiruna lå stille, bortsett fra lyden fra gruva, som hørtes mye tydeligere nå midt på natten når ikke bytrafikken overdøvet. Der var gnissingen fra de bremsende malmtogene, dunkene når bremsene slapp og togene dro av sted, tunge av malm. Lydteppet fra gruvevifta.

Den var likevel forbausende lavmælt, gruva som ubønnhørlig tygde i seg denne drittbyen nedenfra.

Ikke et menneske så hun da hun kjørte ut fra Kiruna. Byen var liksom forlatt, avfolket. Som om den allerede var blitt tømt.

Snart var hun ute på E10. Hun grublet litt på hvor lang tid det ville ta før en låsesmed ble tilkalt, og de gikk inn i leiligheten hennes. Hun hadde ikke lenger arbeidskamerater, men hun hadde noen ukentlige aktiviteter, yogaen, treningen, avslutningen på vevkurset. Mer enn to uker burde det ikke ta før noen savnet henne for alvor.

Hun svingte østover mot Vittangi. Veien slo følge med hennes hjemlige elv, Torneälven. Hun tenkte på isløsningen som skulle komme, løvsprett, fuglekvitter, midnattssol, men ingenting i henne lengtet etter å være med, å oppleve alt dette enda en gang.

Hun slo ikke på radioen, møtte ingen trafikk, bortsett fra noen malmbiler. Asfalten var tørr og full av hull etter vinterens telehiv.

Hun parkerte i en brøytelomme. Tok skiene under armen, gikk langs landeveien og lette etter et sted der brøytekanten var litt lavere, så hun kunne bakse seg over den, isete og bulkete som den var. Det skulle tatt seg ut at hun brakk armer og bein og ble liggende.

Så snart hun hadde kommet seg over, var hun i skogen. Hun så seg omkring, men bilen og veien var skjult av den høye brøytekanten, nå fantes de ikke lenger.

Bjørkefinkene var allerede i gang. Mange i år. Det var som å gå inn i en tropisk skog, sånn som de lød. Forsterket følelsen hun alltid hadde når hun kom til skogs, at hun forlot en verden og gikk inn i en annen. Som alltid syntes hun at skogen var som en mor. En kvinnegud, den samiske Máttáráhkka, kanskje, som hilste henne velkommen. Som å løpe hjem fra skolegårdens harde never til en mor som lukket døra til et fristed der ingen kunne få tak i en.

Bare hun og skogen nå. Kobberskimrende furuer. Gamle, høye graner med grå underkjoler. Himmelen gikk fra rosa til lyseblått med den bleke morgensola i sørøst og den hvite fullmånen i nordvest. De strålte mot hverandre, tvinnet lyset sitt sammen som samisk tinntråd.

Hun spente på seg turskiene og gled med lette stavtak av sted over nattskaren. Den var hard og glinsende, det krevdes en viss ferdighet å holde seg på beina når skiene skled ut til sidene. Under trærne der den smeltende snøen dryppet, var skaren ekstra hard, som knudrete tjukt glass. Hvis sola varmet for mye nå på morgenen så det ble gjennomslag, da kunne hun ta seg fram ved å gå på de partiene.

Men ennå bar skaren fint og var vidunderlig lettgått. Det var knapt nok at stålkanten på turskiene etterlot spor. Hun hørte noen korper. På avstand kunne lyden lett forveksles med hundebjeff, men ganske snart dukket de opp og fløy en rekognoseringstur over henne, ropte til hverandre.

Tiden forsvant, og hun ble forbauset da hun hørte lyden av fossende vann. Var hun allerede framme? Hun så på klokka. Halv seks. Hun gikk det siste stykket gjennom selje og vier, de blomstret allerede med sine ulne dotter.

Hun fulgte elva nedstrøms til hun kom til snøbroen. Den var der fortsatt. Som en vakker hvelving av is og snø over fossenakken.

Men først skulle hun drikke kaffe. Det var en liten høyde der, bare tjue meter fra broen. Øverst sto en vakker krokfuru, kortvokst og knudret. Rundt stammen hadde det tint fram tilstrekkelig mye barmark til at hun kunne sitte der og tenne bålet sitt.

Hun samlet sammen dødved og deretter litt å tenne med: grå grankvister, never, skjegglav og lyng. Hun slo hull på skaren og fylte kaffekjelen og kokekaret med snø. Våget seg ikke bort til elva for å hente vann, det var for mye is langs kanten. Hun ville ikke rutsje uti. Den bristende logikken i denne forsiktigheten fikk henne til å smile og riste på hodet. Men det skulle skje på hennes måte.

Hun fikk fyr med tennstålet. Hun satte sin ære i dette, å kunne gjøre opp ild overalt og i all slags vær, uten å måtte ta fram fyrstikkesken i utide. Hun hadde hatt den samme fyrstikkesken i over fem år nå. Så latterlig, egentlig, å briske seg med slikt i sitt indre.

Akkurat da kaffen kokte opp, ringte telefonen. Hun holdt på å ramle bakover av forbauselse, løftet kaffekjelen vekk fra bålet og tok telefonen opp fra innerlomma. Klokka var tre minutter over seks. Oppringningen kom fra en fasttelefon. Hvem ringte fra fasttelefoner nå for tiden? Og det var et 0981-nummer. Barndomsbygda hennes lå i det området.

Hun stirret mistroisk på telefonen. Det var flere år siden hun hadde snakket med noen fra de traktene. Men det fortsatte å ringe. Og da svarte hun til slutt.

Det var en mann i den andre enden. Stemmen hørtes ung ut.

– Er det Ragnhild Pekkari? spurte han. – No sitten. Jeg tror jeg har veldig sørgelige nyheter.

 

Kapittel 2

 

Mannen i den andre enden presenterte seg og fortalte at han eide landhandelen i Junosuando.

– Jeg ringer om broren din, sa han, – Henry Pekkari. Han har ikke vært i butikken på nesten tre uker.

Ragnhild forsto at hun burde si noe. Men tanken var blitt svakbeint og famlet seg fram som en pasient stinn av Stesolid. Ikke et ord kom over leppene hennes. Kjøpmannen fortsatte:

– Det behøver jo ikke å være noe. Men Henry pleier å komme inn hver torsdag når vi får helgens leveranse fra Systembolaget. Hallo, oletko sielä?

– Ja, jeg er her, fikk Ragnhild fram.

– Ja vel, jeg tenkte vi var blitt brutt. Altså, klart det skjer iblant at han ikke kommer. Som nå, når isen begynner å bli upålitelig. Da sitter han jo fast ute på øya. Det kan gå ukevis. Skjønt han pleier alltid å ringe. Han bor jo alene der ute, så når han ikke kan komme seg over, tar han kontakt. Vi her på butikken er vel de eneste han treffer og snakker med. Jeg har faktisk prøvd å ringe ham, både i går og nå i dag tidlig. Men han svarer ikke.

– Sier du det, sa Ragnhild Pekkari i en tone hun visste fikk folk til å føle seg som et Jehovas vitne som sto i trappeoppgangen med en firefargers trykksak i hånden og sa at gudsriket var nær.

En stemme hun hadde brukt mot kranglete pårørende iblant, mot klinikksjefen og hans sleng ganske ofte.

Hun så på skogskjelen. Kaffen var allerede for kald. Hun kunne koke den opp igjen, men den kom til å smake kattepiss.

Til pass for meg, tenkte hun. Min siste kopp kaffe blir en sånn ice coffee.

– Uansett, sa kjøpmannen. – Jeg tenkte du kanskje hadde hørt fra ham.

– Jeg har ikke hatt kontakt med Henry på trettién år, sa Ragnhild Pekkari. – Det vet du sikkert. Som alle andre i Junis.

– Men dere er uansett søsken, så jeg tenkte jeg skulle ringe likevel, sa kjøpmannen med forsvar i stemmen.

Hun merket seg at han sa «jeg tenkte» i annenhver setning. Skjønt han ikke tenkte lenger enn nesa rakk.

– Unnskyld, da, hvis jeg forstyrret, sa kjøpmannen avsluttende. – Jeg ringte faktisk politiet i Kiruna først. Men de sa at det går ikke an å lande med helikopter på øya når snøen bare er som potetmos.

Nå var han i ferd med å legge på. Hun forestilte seg hvordan han sa til kollegene at «hun der Ragnhild Pekkari er faen meg ikke riktig navla, hun bryr seg ikke en dritt, virker det som».

Så hørte hun seg selv spørre:

– En ting bare … når Henry var inne og handlet, pleide han å kjøpe hundemat?

– Har ikke peiling, svarte kjøpmannen. – Jeg sitter så sjelden i kassa. Vent, så skal jeg spørre kona. Vent litt!

Stemmen hans ble straks muntrere av ikke lenger å bli avvist. Ragnhild angret på spørsmålet. Hun vurderte å avslutte samtalen, bare slå av telefonen og late som om de ble brutt.

Men nå var kjøpmannen tilbake i røret.

Jo, kunne han fortelle, Henry pleide å kjøpe hundemat.

Og Ragnhild snudde ansiktet mot den lyseblå himmelen. Prøvde å forsvare seg mot minnet om Villa, tispen med navnet som betydde ull på Ragnhilds barndomsspråk.

Villa med de snille, små øynene og den hvite stjernen på brystet. Villa som sto for fugl og sporet elg, gjette kyrne og var ute i sommernettene og jaktet på vånd. Villa som sov i fotenden hennes om vinteren.

Villa som ble værende på øya hos Henry. Den gangen for, herregud, hun ble nødt til å regne det ut, den gangen for femtifire år siden. Da Henry var atten og tok over småbruket på øya. Og hun var tolv og flyttet til byen sammen med mor og far og fostersøster Virpi. Ragnhild hadde grått og forlangt at Villa skulle være med dem, men viljen hennes telte ikke. «Villa kan ikke bo i leilighet i byen,» sa far. Han hadde ikke forstått at det gjaldt dem alle sammen. Ingen av dem var skapt for leilighet og byen. Det skulle vise seg.

Ragnhild rakk ikke å forsvare seg. En gråtklump over hunden vokste i halsen hennes. Over Villa, som hadde vært død så lenge nå.

Kjøpmannen snakket i den andre enden. Ragnhild harket fram et takk. Et uvant ord i hennes munn. Så la hun på.

Hun tømte kaffen over det fresende bålet. Gruten la seg som en maurtue oppå. Hun røsket løs litt mose fra flekken med barmark under furua og rensket kaffekjelen. Så pakket hun sammen ryggsekken og spente på seg skiene.

Snøbroen ville være der fortsatt. Nattskaren ville bære skiene en uke til. Hun skulle komme tilbake. Men nå var det denne hunden på øya. Hun kunne ikke overlate den til sin skjebne.

Henry, din jævla fyllik, hva skulle du med hund?

Da hun gikk tilbake til bilen, møtte hun en røy. Den var i paringsmodus og helt uredd folk, slik de pleier å bli da. Den hoppet over skiene hennes, fulgte etter henne i sporet, lettet nå og da med tunge vingeslag for ikke å bli hengende etter. Kanskje det var Ragnhilds staver som vekket paringslysten i stakkaren. Alt som flakset og rørte på seg, lignet en spillende tiur. Det var ikke uvanlig at skogsfuglhøns søkte seg til skolegårder når det var paringstid. Ble tiltrukket av lekende, bustete barn. Ragnhilds mor pleide å si at de ble trukket mot barn fordi fuglen hadde morsinstinkt til og med for menneskebarn. Ragnhild avfeide det som dumheter. Røya fulgte etter henne i nesten to kilometer, et sinnssvakt offer for egne følelser.

– Gi deg nå, sa Ragnhild til den. – Det er ikke verdt det.

Ragnhild gikk på. Døden lå midlertidig bak henne, trodde hun. Men døden venter alltid foran oss. Den var så nær nå.

[start kap]

Ragnhild Pekkari kom fram til Kurkkio litt over ni om morgenen. Hun parkerte ved Fredrikssons gamle lager, tok ski og staver under armen og vandret ned til elva. Det var måkt helt ned til badstua nede ved bredden. Hun myste mot øya. Det var mye varmere nå, flere plussgrader. Isen var forrædersk, det visste hun, riktignok metertjukk, men myk. Hvis en gikk igjennom, ville en synke i en løs suppe av snø og porøs is.

Men det gikk gamle skuterspor på kryss og tvers over elva mot øya. De glitret som gater av glass i solskinnet. Kanskje de ville holde. Ellers fikk hun vente til grytidlig i morgen, gå på nattskaren. Men hun ville ikke vente, kunne ikke. Hun tenkte på hunden. På Henry også, så klart, men han var død. Det var hun sikker på. Det var pinadø på tide.

Der, bare to hundre meter unna, lå barndomshjemmet hennes. På avstand så det ut som før, skjønt hun kunne se helt herfra at halve fjøstaket hadde rauset inn.

Ryggsekken var blitt igjen i bilen, nå ville hun være så lett som mulig. Hun våget ikke å feste skistøvlene i bindingene. I tilfelle hun gikk igjennom, ville hun ikke sitte fast i skiene. Et prøvende stavtak, og hun gled av sted i et skuterspor som førte til øya.

Isen i sporet var våt og glatt, skiene ville gli i alle retninger. Føttene ville skli av skiene. Dette var en riktig dårlig idé, men har en først tatt med seg fanden i båten, får en pent ro ham i land. Hun dro seg framover ved hjelp av stavene, holdt den ene skien litt foran den andre for å fordele vekten så mye som mulig.

Hun skottet bort på fritidshusene som lå langs elvebredden. Hvis noen var hjemme, så satt de med kikkerten nå og speidet mot henne. Lurte på hva dette var for slags gærning.

Hun svettet kraftig under lua, det rant salt fra panna og ned i øynene så det sved. Men hun våget ikke å stanse for å ta av seg, ikke stå stille og belaste ett og samme sted. Det gjaldt å holde seg i bevegelse.

Nå, midt mellom øya og fastlandet, ble isskorpen på skutersporet tynnere. Hit hadde skyggen fra skogkanten og elvebredden ikke nådd, og sola hadde stått på dagen lang. Hun hørte glassisen krakelere under skiene, briste med tynne, skarpe lyder som slo kiler av skrekk inn i besluttsomheten hennes. Et sted her var strømmen som sterkest, da var isen under skutersporet enda tynnere.

Men nå var det for sent å snu, da ville hun bli nødt til å gå av skiene og helt sikkert tråkke igjennom. Hun presset tankene vekk fra svart, kaldt vann og snøsørpe som lukket seg over henne. Framover bare.

Førti meter fra øya gikk den ene skien igjennom. Det sa bare svupp, så forsvant beinet under henne, hun falt til siden. Et skrik kom opp fra strupen av seg selv, skingrende og ensomt. Hun kravlet som et insekt, fikk beinet opp fra snøslapset, hele tiden føltes det som om hun skulle synke, raskt og hjelpeløst. Dødsangsten som en hare på flukt i brystet.

Hun kom seg opp på alle fire, våget ikke å reise seg, krøp i stedet framover som et skadet dyr, det ene kneet på den gjenværende skien, stavene ble liggende igjen bak henne.

Hun bannet seg framover.

– Helvete, helvete, helvete, faen, faen, faen.

Da hun nådde land, kom det over henne en trøtthet så mektig at hun kunne ha sovnet sittende i snøen. For andre gang denne morgenen ble hun forbauset over dødsangsten sin.

Det var jo slik hun hadde tenkt seg det. Svart, kaldt vann. Men da det gjaldt, hadde hun kjempet seg mot land som et kryp med avklipte bein.

Du er kanskje en tablett- og alkoholtype likevel, tenkte hun som sin egen hånlige anklager i svart kappe. Feigingmåten.

Nei, forsvarte hun seg mot anklagerstemmen. Bare ikke her. Ikke nå. Ikke på vei til Henry.

Ragnhild plasket seg opp mot våningshuset. Sola brant som en sveiseflamme, gnistret i tusen reflekser fra den kritthvite snøen. Vannet fra den våte snøen trengte gjennom skallklærne hennes, og hun hadde snøslaps i støvlene.

Hun så seg omkring med tungt hjerte. Trettién år siden hun var her sist. Da hadde hun besøkt broren for å informere ham om at moren var død. Hun hadde prøvd å ringe, men han hadde ikke svart. Til slutt hadde hun kjørt hit. En nabo hadde gitt henne båtskyss.

Den menneskelige elendigheten Henry veltet seg i, forholdt hun seg iskaldt til. Hun sa at han var velkommen i begravelsen, men at hun satte som en klar betingelse at han skulle være edru. Han hadde hulket noe med fyllikens sedvanlige selvmedlidenhet og lovt. Et løfte han naturligvis ikke hadde holdt. Noen fra bygda hadde tippet ham av utenfor kirken i Junosuando. Han var som en haug søppel i en dress som hadde sett bedre dager. Og han hadde ikke hatt skjorte under jakka. De hadde overtalt presten til å vente med forrettelsen, noen hadde kjørt hjem og hentet en skjorte som kunne passe. Kisten kom i jorden, og der og da, stående ved morens grav, sa Ragnhild opp kontakten med ord som «aldri mer» og «du er ikke lenger broren min».

Hun var likevel ikke blitt kvitt ham, et par ganger daglig hadde hun tenkt på ham i sinne. Han hadde en romslig treroms i hodet hennes.

Virpi hadde ikke kommet i begravelsen. Olle var der, velpresset og blankpusset med sin syltynne kone, som var sjefssekretær i kommunen. Han hadde ikke vært like uforsonlig mot Henry. Men så var det heller ikke Olle som hadde brukt sin ungdom til å reise hit sammen med äiti for å gjøre rent huset og vaske Henrys møkkete klær annenhver helg. Til slutt, da hun var over tjue, hadde Ragnhild nektet å være med. Men äiti hadde fortsatt. Til sykdommen sa stopp.

Mitt bitre hjerte, tenkte Ragnhild. Hva skal jeg gjøre med deg nå som äiti og isä er døde? Virpi også. Olle lever i beste velgående, faen ta ham. Neimen om jeg har tenkt å ringe ham og fortelle at Henry er død.

Men Henry var kanskje ikke død. Kanskje ville hun finne ham der inne, full og nedpisset.

Nå var hun framme ved våningshuset. Det var fortsatt malt i falurødt, men på solsiden var det ikke mye igjen av malingen. Äiti hadde bekostet en ny omgang maling det siste året hun levde. Taket buktet seg innover som en hengekøye på nordsiden. Det stakk ut en rekke med armlange pinner fra takrenna, og det tok en stund før Ragnhild skjønte at det var små bjørkebusker som hadde slått rot og vokst opp i molda som ble dannet i takrenna fordi den aldri ble rensket.

Høyløene på engene sto fortsatt, men dørene hadde falt av, snøen hadde drevet inn. De så ut som mørke, vaklende skapninger, med de svarte døråpningene gapende i lydløse skrik. En gang, i et annet liv, hadde de stått på enga, velholdte og fulle av duftende tørt høy. Der hadde hun og Virpi lekt. Laget hytter i høyet, ligget og lest jentebøker i det svake lyset som sivet inn i sprekkene mellom tømmerstokkene. Hoppet omkring, selv om de egentlig ikke fikk lov.

Nå hadde hele gården seget sammen. Blitt eldet før tiden. Falt ned i styggheten.

Måtte Henry være død, tenkte Ragnhild. Ellers må jeg slå ham i hjel til slutt.

Gårdsplassen var noenlunde måkt. Her og der gule pissflekker i snøen.

Hunden? tenkte hun. Eller Henry?

Hun stampet av seg snøen i bislaget. Døra var ulåst. Da hun åpnet, slo stanken mot henne som en knyttneve. Piss. Fyll. Skitt.

Alle årene som sykepleier kom henne til unnsetning. Hun lukket nesa, pustet gjennom munnen og gikk inn.

– Henry, ropte hun.

Ikke noe svar. Den vesle gangen førte inn til kjøkkenet. Gulvene var gjengrodd, det gikk ikke an å se hvilken farge de hadde hatt lenger. Gardinene hang slappe, myke av smuss. Vinduskarmene var dekket av døde fluer i hauger, vinduene prikket av fluelort. Oppvaskbenken nedlesset av emballasje for ferdigmat, med råtne matrester. Tomglass og ølbokser absolutt overalt.

Under arbeidsbenken, i tomrommet der det en gang hadde vært meningen å installere oppvaskmaskin, lå det en død rotte. Halve kroppen oppspist. Av slektningene dens? Eller av hunden kanskje? Det sto to tomme skåler på gulvet.

Koirariepu, tenkte Ragnhild. Stakkars hund. Å leve sånn.

Den var vel vant til lange perioder uten mat, hadde nok lært seg å overleve på både det ene og det andre.

Hun plystret opp mot annen etasje, men ingen hund ga seg til kjenne.

Så gikk hun inn i stua. Der inne fant hun Henry.

Han lå på ryggen i sofaen. Ubevegelig. Ansiktet var vendt mot sofaryggen. Så liten en kropp, som restene av kjøl og spant på en robåt en fant i et kratt ved elva. Hun nærmet seg. Så ingen pust. Da hun fikk øye på ansiktet hans, ble det helt klart at han var død. Hun kjente ham knapt nok igjen, lurvete og innfallen. Huden hadde dødens farge. Hun tok på ham, og han var kald.

Hun følte seg også kald, liksom ulevende. De våte klærne sugde varmen ut av henne. Hun satte seg på stuebordet ved siden av ham.

Hånden fór ned i lomma etter telefonen. Hun måtte ringe ambulansen, nei, begravelsesbyrået først som sist, sløseri med akuttberedskap når han var død. Og så måtte hun ringe Olle, det var jo bare de to nå, søsken i samme by som aldri hadde kontakt. Gammelt sinne ga seg til kjenne i henne. Som bølger i nattemørket. Henry og Olle. De tok arven da isä døde, og lot henne ta seg av äiti og ordne med begravelsen.

Jeg skal ringe, tenkte hun. Bare ikke riktig ennå. Jeg må få være i alt sammen en stund alene. Gården, minnet om mor og far, Henry, Virpi og Olle. Livet jeg hadde her og som jeg mistet. Ingen vet at jeg dro hit. Hvilken rolle spiller det om jeg ringer om en time. Og så hunden, jeg må finne den.

Hun reiste seg. Det føltes plutselig veldig viktig å finne den stakkars hunden. Om den fortsatt var i live.

Hun grublet en stund over kjøkkenet. Tanken på at fremmede mennesker skulle komme hit for å bære ut liket. Og se foreldrehjemmet hennes så forfallent.

Men det er Henrys forfall, sa hun til seg selv. Ikke mitt. Det er ikke min skam. Jeg nekter.

Hun åpnet likevel vinduene i et forsøk på å lufte. Lette deretter gjennom hele huset etter hunden.

Hun åpnet til og med skapdørene. Rommene i annen etasje var tomme, der lå det tre madrasser på gulvet, noe som slo henne som merkelig. Var det svirebrødrene hans som pleide å overnatte her? Ingen hund var å se noe sted.

Hun flyktet ut i den friske luften. Sto i bislaget og pustet i dype drag.

En spade til rotteliket skulle hun prøve å finne. Det kunne hun kaste ut. Men gjøre rent – ikke tale om.

Ragnhild ropte og plystret. Så hulrom i snøen som kunne være hundespor. Eller rev kanskje? I dette varme værlaget forandret sporene seg og var vanskelige å tyde.

Hun vasset bort til låvebygningen, åpnet den gamle utedoen, vedskjulet, lagerrommene og uthusene. Hvor hadde han snøskuffa?

Hun konstaterte at det ikke fantes noe av verdi på gården, bare skrot. Henrys såkalte kompiser hadde for lengst tatt med seg alt en kunne ha nytte av, med eller uten lov. Det sto en skuter utenfor huset, firhjuling og båt hadde Henry også beholdt, for uten dem kunne han ikke få tak i sprit. Men traktor, motorsager, skurtresker, alt sånt var borte for lenge siden. Drukket opp.

Ved siden av utedoen smeltet et kassert tv-apparat fram under takdryppet.

Sorgen over forfallet, over alt skrotet, det skarpe solskinnet som gjorde at det knapt var mulig å holde øynene åpne, alt dette gjorde henne så overjordisk trøtt.

Jeg må få legge meg nedpå en stund, tenkte hun.

Men hvor gikk det an å legge seg nedpå her? Hun tenkte på madrassene i annen etasje, men aldri i livet om hun la seg der de snuskete kompisene hans hadde ligget. Da la hun seg heller i den gamle møkkarenna i fjøset.

Fjøset, ja, der inne må det finnes en spade, tenkte hun. Jeg skal ta alle telefonene, men denne rotta skal ut først.

Fjøsdøra lot seg ikke åpne. Det lå for mye snø foran. Den hadde rast fra taket og var hard som betong. Hun støttet seg mot veggen og sparket iherdig for å få den vekk. Midt i en bevegelse stanset hun. Det kom en lyd innenfra. Noe som beveget seg, raslet.

Hun sparket på ishaugen til det gjorde vondt i tærne. Byttet fot.

Det var eldstebroren Olle som hadde overtalt isä og äiti til å la Henry overta det lille småbruket på øya.

Henry hadde havnet i dårlig selskap. Festet i Tärendö, Pajala og Kiruna. Kom hjem når han trengte penger, men var uvillig til å hjelpe til med arbeidet på gården. «Her går en som gårdsgutt,» sutret han når han løftet en finger. Han manglet respekt. Hadde ingen for skolen, kirken og presten, andres eiendom, arbeidet, slekten. Ikke engang for isä, som Henry uærbødig hadde begynt å kalle faari.

– Hvis Henry tar over her, kommer han til å føle større ansvar, sa storebror Olle til foreldrene.

Äiti og isä var allerede tynget av skyld når det gjaldt Henry. Som barn hadde han fått ørebetennelse. Det var midt under slåtten, og de fikk ham til distriktslegen altfor sent. Siden den gang var hørselen ødelagt, og han klaget ofte over en vedvarende uling i hodet. Skolelæreren var av det utålmodige slaget og ga ham ofte ørefiker fordi han ikke hørte etter.

For Olle hadde det gått bedre. Han hadde allerede en formannsjobb i gruva i Kiruna, enda han bare var tjue. Han lovte å fikse jobb til isä.

– De trenger hendige karer som deg på reperbanen, sa han.

Og isä sa ja. Han var ved veis ende med Henry. Kjeft og trusler hjalp ikke. Og ikke kunne de sparke ham ut, for han hadde ingen steder å ta veien. Jobbmuligheter og sjanser hadde kommet og blitt forspilt. Og isä hadde begynt å merke hoften allerede da. Sånn ble det bestemt.

De trodde det skulle bli bedre, tenkte Ragnhild. Lønn, ferie og leilighet.

Virpi hadde vært sju, hun bablet om lekeplassen bak blokka, hun hadde aldri sett den, men snakket om den som et eventyrland. Det var bare Ragnhild som gråt og protesterte. Til slutt mistet äiti tålmodigheten.

– Heitä nyt, sa hun. – Du må tenke på andre enn deg selv. Far er ingen ungdom lenger. Han klarer ikke arbeidet på gården mer. Vi får det bedre i byen, alle sammen. Og du får kort vei til venner.

Den dagen de skulle ta båten over. Isen hadde nettopp gått. Løvet var små museører i trærne. Kyrne var sluppet på sommerbeite. Leiligheten i Kiruna var ferdigmøblert og klar. Ventet på dem. Ragnhild løp til skogs med hunden Villa. Skogen på øya var ikke stor. Hun hørte Virpi gråte og skrike etter henne borte ved båten. Men hun brydde seg ikke, gjemte seg under en gran. Etter en stund kom isä gående, bestemte, utålmodige skritt. Straks han ropte, gjødde Villa muntert og avslørte gjemmestedet.

Isä tok Ragnhild i armen, dro henne med seg, enda hun gråt og nektet å stå på beina. Villa fulgte dem til elvebredden. Men hun fikk ikke hoppe opp i båten. Sto igjen på brygga og så etter dem. La seg ned. Innledet ventingen på at de skulle komme tilbake.

Ragnhilds tanker glapp, hun oppdaget at hun hadde sparket vekk all isen foran fjøsdøra. Den lå som knust glass rundt føttene hennes. Hun vred om den grove nøkkelen og åpnet.

– Villa, sa hun lavt idet hun gikk inn.

Hvilken rolle spilte det hva hun kalte denne hunden. Hun visste jo ikke hva den het.

Det tok en stund før øynene vente seg til tussmørket. Der inne var ingenting forandret. Hun skjelnet spiltauet til hesten og de fem små båsene til fjellkyrne.

Hun snuste. Hvordan kunne det fortsatt lukte krøtter etter alle disse årene? Hun trakk inn lukten, og kyrne kom tilbake til henne med sine hornløse hoder, de krøllete halene og de kloke brune øynene: Majros, Punakorva, Mansikka, Virrankukka og Sköna. Den siste hesten, Liinikkö, hadde gått til de evige beitemarker da Ragnhild var ni. Men kyrne var blitt igjen da de flyttet. Og nå var de nesten her igjen. Lyden av drøvtyggingen, melkespruten fra spenene når den traff bøtta, fornemmelsen av den varme pusten deres mot huden, plingingen fra separatoren i melkebua.

Noe beveget seg borte i den gamle kalvebingen. Det var hunden. Svartblanke øyne. Den så ut som Villa. Hvordan var det mulig? Bygdebastard med sterke innslag av jämthund og elghund. Spisse ører med svarte konturer og hvit hakesmekke som endte i en liten stjerne nederst. Akkurat som Villa.

Ragnhild kalte på hunden på den måten folk kalte på hunder i hennes barndom, med et kort: «tjø!» Den kom ikke. Hun tok noen skritt fram.

Da hun nærmet seg åpningen til kalvebingen, gurglet den ut en advarsel og rygget inn i et hjørne. Halen lå presset inn under magen, ørene lå bakover, og leppene var trukket opp i en truende knurring.

Ragnhild stanset i åpningen.

Den har fått juling, tenkte hun. Den har lært at mennesker ikke er til å stole på.

Hun så seg omkring for å finne ut hvordan hunden hadde kommet seg inn, døra var jo lukket.

Så fikk hun øye på den gamle gjødselluka. Den var åpen, men tettet av snø og is. Hun kunne se klorespor i snøen. Hunden hadde selvfølgelig tatt seg inn der. Så hadde det rauset ned et isflak fra taket og blokkert luka. Hunden hadde ikke klart å grave det vekk. Kanskje den hadde for vane å flytte ut hit når Henry drakk for mye. Levde på snø og vånd når han glemte å gi den mat og vann.

– Hør her, sa hun og gjorde stemmen myk. – Jeg er snill. Iallfall mot dyr.

Hun tok av seg votten, satte seg på huk og strakte fram hånden for at den skulle få snuse på henne.

– Villa, sa hun igjen.

I neste øyeblikk gjorde hunden et utfall. Den hogg henne over hånden. Så fór den ut gjennom fjøsdøra.

Ragnhild bannet og kom seg på beina. Men hun blødde ikke. Hånden gjorde faktisk ikke vondt engang. Det var mest skammen som sved. Hun hadde presset den, hvor dum gikk det an å være?

Men jeg forstår deg, tenkte hun. Jeg er faktisk helt maken.

Hun måtte lokke den med mat, innså hun. Bygge tillit. Hun gikk ut på gårdsplassen. Det skarpe sollyset og den gnistrende snøen fikk henne til å myse. Hunden var sporløst forsvunnet.

Hun måtte fikse noe annet enn vanlig tørrfôr. Noe den ikke kunne motstå. Hun husket at det hadde stått tre frysebokser i stua. Typisk Henry. Fryserne var sikkert fulle av skogsfugl og elg. Hans andel fra bygdejaktlaget fordi de fikk jakte på hans mark. Mens han selv hadde levd på ferdigmat på grunn av kvinnemangel.

Hun gikk inn i huset igjen og skvatt til da hun fikk øye på Henry i sofaen. Herregud, hun hadde helt glemt ham. At han lå der død.

Jeg er sprø, tenkte hun. Jeg er ikke ved mine fulle fem.

Hun måtte virkelig ringe begravelsesbyrået. Hvordan de nå skulle kunne hente ham når isen ikke bar. Og Olle, hun måtte ringe ham. Men nå var det uansett hunden som var første prioritet. Gikk det riktig galt, ville den kanskje prøve å løpe over elva, synke ned i dypsnøen, bli sittende fast. Sulte i hjel eller bli drept av korp eller andre kråkefugler i sin hjelpeløse tilstand. Hun måtte prøve å fange den inn.

På ren refleks gikk hun bort til den fryseboksen som utvilsomt var den eldste. Hun var trent i å koke hundemat av kjøtt som hadde ligget for lenge og fått isbrann.

Hun åpnet fryseren. Den var virkelig gammel, et under at den fortsatt brummet og gikk.

Den var så full av rim at det knapt var mulig å se hva den inneholdt. Isen bulte ut fra veggene. Hun stakk armen nedi, rotet rundt. Fikk til sin forbauselse opp tomme pakker, eldgammel emballasje som hadde inneholdt panert fisk, hamburgere, kjøttboller, blåbærpaier. Hun kastet emballasjen på gulvet. Da hun fikk opp en tom ketsjupflaske, stanset hun.

– Men hva faen, Henry? sa hun vantro og snudde seg mot ham, som om han kunne svare henne.

Brukte han den som søppeldunk? tenkte hun og hang over kanten på fryseboksen. Hvorfor sto den da på?

Hun rotet hissig videre, feide unna rim, fikk øye på rutete stoff.

Hva er dette, tenkte hun og børstet. Det kom fram et skjorteerme.

Har han lagt klær i fryseren? tenkte hun. Ble han dement på slutten? Surrete? Fylledelirisk?

Hånden verket av kulde. Hun stakk den i armhulen for å varme den. Så puttet hun fingrene i munnen, faen så kalde de ble, hun burde ta på seg en vott.

Hun bøyde seg litt til siden for at lyset fra taklampa skulle nå ned i fryseboksen.

Med stigende forferdelse innså hun at hun ikke behøvde å børste mer. For i skjorteermet var det en arm. Og helt ytterst en innskrumpet hånd.

Hun skrek ikke. Hun kastet seg ikke baklengs. Tok fingrene ut av munnen og ventet på en kvalmebølge som ikke kom. Hadde hun først pirket i dette og deretter puttet fingrene i munnen? Hun spyttet på gulvet, spyttet og spyttet.

Så ringte hun 112. Forklarte situasjonen. At hun sto ute på en øy i Torneälven med to dauinger i samme rom. Ja, det var riktig oppfattet. Hun måtte ta det om igjen. Én i sofaen og én i fryseboksen.

Hun var bekymret for at hun hørtes for rolig ut. At det lød for vanvittig, og at de ikke ville tro henne. I et forsøk på å øke troverdigheten slengte hun ut:

– Hvis dere snakker med politiet i Kiruna, så kan dere vel informere statsadvokaten der, Rebecka Martinsson. For han i sofaen, Henry Pekkari, er onkelen hennes. Og jeg er tanten.

Hun angret umiddelbart.

SOS-operatøren sa:

– Unnskyld, jeg oppfattet ikke det siste, hvem skulle det hilses til?

– Ingen, sa Ragnhild. – Glem det.

Virpis datter kom til å bli informert uansett. Og Ragnhild ville faktisk ikke ha en dritt med Rebecka Martinsson å gjøre.

 

Kjøp boken her

Relaterte artikler

Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....