Les utdrag!

Utdrag fra romanen «Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet» av Heidi Linde

Etter tjueto års ekteskap ønsker Vigdis å bryte ut. Men hvordan kan hun rettferdiggjøre det å forlate en mann som ikke slår, som ikke drikker eller ligger rundt, og som er en god far?

Linn har bestandig vært den pene. Nå oppdager hun at menn ikke lenger snur seg etter henne på gata. Hvis tiltrekningskraften er tapt, hvem skal hun da være?

Historiene til Vigdis og Linn flettes inn i hverandre av tilfeldigheter. Av nødvendighet ender begge på et ganske annet sted enn der de startet.

«Her er en litterær livbøye til deg som tilbringer litt for mye kvalitetstid med familien i sommer. (…) Heidi Linde skriver skarpt og gjenkjennelig om moderne parforhold. (…) dette er frydefull lesning.»
Ellen Sofie Lauritzen, Dagens Næringsliv

Les utdrag fra boken!

Utdrag Vigdis:

Vigdis står ved soveromsvinduet og stirrer ut i høstmørket mens hun tenker på hvilke ord hun bør velge nå som hun skal fortelle Rune, ektemannen gjennom drøyt tjueto år, at hun kommer til å forlate ham.

Det er mye annet hun heller kunne ha tenkt på. Sengetøyet (hvor lenge er det egentlig siden det ble vasket), juleturnusen (om hun blir satt opp julaften, hvem kan hun i så fall forsøke å bytte vakt med), eller posene med småting som står på gulvet inne i klesskapet hennes; hårstrikker, nøkkelringer, duftsåper, figurformede viskelær og selvlysende slim; fire bæreposer med fullstendig unødvendige ting som hun omhyggelig skal pakke inn i syttito gaver og fordele i barnas julekalendere. Vigdis har hatt et svakt håp om å kunne fade ut tradisjonen, i hvert fall når det gjelder Magnus, hun sendte ham en melding i forrige uke og foreslo det, og han, som vanligvis bruker minst ett døgn på å besvare en enkelt sms, ga lyd fra seg med det samme: Det er jo ikke sånn at man vil slutte med julekalender bare fordi man flytter hjemmefra!

Ute på badet går dusjen, og Rune synger, Strangers in the night. Han skal ut på middag med jobben. Mattilsynet, skrev han i sms-en han sendte fra jobben tidligere i dag, han hadde glemt hele avtalen, skrev han, glemt å notere den i familiekalenderen på kjøleskapet også. I en sjeldent ordrik sms, skrevet i en lett unnskyldende tone, forklarte han at det sannsynligvis kom til å bli sent, det var en av de nye kundene, de hadde nettopp vunnet anbudsrunden; det var viktig å være litt framoverlent her!

Hun hadde svart ok. Uten punktum. Hvis hun kjente noe, var det lettelse. Slippe en fredagskveld i hver sin ende av sofaen, eller i hver sin etasje, uten å ha noe å si til hverandre. En stille kveld med barna, hadde Vigdis tenkt, eller kanskje helt alene, hvis ungene fant på noe selv, for dette var tidligere i dag, flere timer før hun innså at det var nå – akkurat i kveld – at hun måtte forlate ham.

Tanken om å gå er likevel ikke ny. Faktisk er det som om Vigdis ikke har tenkt på noe annet de siste ukene, månedene, årene, at noe må skje, at det kanskje ikke finnes noen annen løsning enn å gå.

En konstant kverning av overveielser, når hun sitter på elsykkelen ut til sykehuset om morgenen, når hun fyller matboksene til ungene med brødskiver og antioksidanter, mens hun betaler regninger på nettbanken (her blir hun alltid grepet av panikk ved tanken på hvor dårlig råd hun kommer til å få hvis hun blir alene) eller når spinninginstruktøren på slutten av treningstimen roper heseblesende inn i mikrofonen på det siste intervallet: Gjør det som skal til for at akkurat du når målet du satte deg for denne timen! (Et utsagn som dessuten gjør Vigdis skamfull, fordi hun først her oppdager at hun har glemt å formulere et mål.)

En insisterende og tilbakevendende tankestrøm blir etterfulgt av like iherdige forsøk på å skyve det unna, tviholde på de små dryppene av håp som oppstår når samlivet kjennes overkommelig, når det finnes et snev der av noe som har vært, noe som minner om kjærlighet. Da har hun klamret seg til setningene som de andre damene i vinklubben pleier å vende tilbake til: Det går opp og ned for alle. De som påstår at de er lykkelige hele tiden, lyver.

Og alltid har Vigdis landet på å prøve litt til; eller i hvert fall å utsette det, til etter jul, til over påske, til etter sommerferien og den allerede betalte Portugal-turen, vente til Magnus har flyttet hjemmefra (og helst en stund til, for å unngå at han får to store livsendringer tett på hverandre), prøve å holde ut til etter konfirmasjonen til Alva, vente til Jakob har fullført barneskolen (aller helst ungdomsskolen også, det vil sannsynligvis blir tre tøffe år for ham, både faglig og emosjonelt). Helt fram til i ettermiddag – da hun sto inne på handicaptoalettet på Shell-stasjonen og så seg selv i speilet, så hvem hun var blitt – har Vigdis tenkt slik, at det kanskje er unngåelig, eller i hvert fall mulig å utsette, enda litt til.

Utdrag Linn:

Det skjer igjen i dag, på vei for å hente i barnehagen. Tre ulike menn passerer rett forbi henne, uten antydning til å snu seg. Den første er høy med grålig hår. Linn ser rett på ham mens de går mot hverandre på gangstien, men han har blikket i mobilen, dressjakka hans strammer over magen, han er uansett altfor gammel. Den neste kommer med barnevogn. Det er dama som triller, hun snakker uavbrutt og klagende på en avslepen nordlandsdialekt.

– Jeg skjønner bare ikke hvorfor de må gnåle om den der vekstkurven, sier hun, – han har jo lagt på seg masse.

Den ferske faren går med hendene gravd ned i bukselommene. Blikket hans sveiper ukonsentrert over trærne og benkene som står langs gangstien, før det glir mot Linn. Nesten umerkelig retter hun ryggen, skyter fram brystet med den lyse, ettersittende toppen, men blikket hans har allerede gått videre:

– Har han på seg for mye, eller, sier han og nikker mot vogna, – med den ullua og alt?

Junihimmelen er grå. Det er yr i lufta. Linn har det korte, brune skjørtet og de nye skolettene. Hun er for tidlig ute. Det beste er å hente sent; helst rett før barnehagen stenger. Hvis Billie er vanskelig å få med seg, kan hun i verste fall ty til argumenter av typen hvis du ikke kommer nå, må du bli her i natt. Dessuten, hvis man kommer rett før stengetid, er de fleste barna hentet. Om Billie lager en scene, blir det i hvert fall ikke i en overfylt garderobe der det er altfor varmt, og der det ligger en slags forventning om small talk som Linn aldri klarer å innfri.

Den siste mannen møter hun ved blokka foran barnehagen. Han ser persisk ut, kanskje rundt tretti, han står foran en åpen varebil og lemper ut flyttekasser.

– Kan jeg gå her? sier Linn.

Ledningen fra en stålampe ligger tvers over fortauet, men det går en bred sti mellom kassene, det er ikke noe problem å passere. Flyttemannen snur seg. Logoen på bilen er den samme som på t-skjorta hans; rødt trykk på en svart trøye, den strammer over brystkassa og bicepsen. Flyttemannen ser på henne med tomt blikk.

– Hæ?

En gang hadde et helt arbeidslag med veiarbeidere stoppet opp da hun gikk forbi på andre siden av gata. Den intense duringen fra borene deres ble kuttet, og hun hadde hørt plystringen langt inn i neste kvartal.

– Kan jeg gå her? gjentar Linn.

Flyttemannen heiser slapt på skuldrene.

– Ja, jøss, sier han.

Linn langer ut, skrever over lampeledningen på fortauet, og det er så patetisk å gå rundt og tenke på den episoden med de veiarbeiderne, så pinlig at hun i det hele tatt husker det, og enda verre at hun så tydelig husker topplasseringen på den uoffisielle kåringen som ble tapet opp på baksiden av røykeskuret av guttene i niende, Skolens lengste bein, en utmerkelse som ifølge ryktene aldri hadde gått til den samme som stakk av med mest sexy munn og årets hotteste rumpe.

Skjørtet strammer over hoftene når hun går, håret svinger fra side til side for hvert skritt, idet hun skal runde hjørnet ned mot barnehagen, stanser hun og bøyer seg fram, kjenner hvordan skjørtet presser mot rumpa, registrerer et kort sug i underlivet mens hun setter veska foran seg og fikler med noe ved skoen. Følger han med nå? Står han der ved varebilen og stirrer etter henne? Da oppdager hun hårene; tynne, lyse legghår som stritter ut over kanten av skolettene. Linn retter seg opp igjen. Når vokset hun egentlig leggene sist? Hun napper til seg veska, kaster et blikk over skulderen. Flyttemannen står fremdeles foran bilen. Blikket hans er festet på noe han holder i hendene, det ser ut som han kveiler en kabel.

 

Relaterte artikler

Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over...
Les utdrag fra «Blå storm»

Les utdrag fra «Blå storm»

Ørjan Karlsson er i vår aktuell med den spennende og dypt realistiske thrilleren «Blå storm», bok to i serien om Ida...