Da pandemien traff verden og Norge.

Espen Rostrup Nakstad ble hele Norges «fung.ass.» under pandemien. I Kode Rød - kampen for det vakre gir han en innblikk i hva som skjedde da pandemien traff verden og Norge, og gir et blikk på krisehåndtering og ledelse globalt og nasjonalt. Her kan du lese et lite utdrag:

Det hvite flyet

Den kjølige oktoberbrisen gjør sitt beste for å blåse høstfargene bort fra Oslo Lufthavn Gardermoen. Over de gule treklyngene skimtes et sammenvevd grått teppe som minner alle nede på bakken om at det er høst. Ikke én eneste solstråle slipper gjennom skyene denne dagen. Bare noen spredte regndråper daler ned fra tre tusen fots høyde og blander seg med nordavinden. Inne i terminalbygget er det lunt og varmt for travle mennesker som skal ut og reise. På flykontrollens radarskjerm kan man se innkomne fly legge seg som perler på en snor fra Rygge i sør, i forskjellig høyde. Alle blir klarert for landing, ett etter ett. Alt er tilsynelatende normalt denne formiddagen tirsdag den 7. oktober 2014.

Bare ett fly er kraftig forsinket. Det har vært på vingene i snart ett døgn og nesten gått tomt for drivstoff vest for Afrikas horn. På sin vei nordover gjennom nattemørket har de to pilotene skapt hodebry for myndigheter i flere land. Etter først å ha blitt nektet å lande i Marokko og på Madeira får den hvite jetmaskinen landingstillatelse på Gran Canaria kl. 03:05 lokal tid for å fylle drivstoff. Flyet parkeres i enden av rullebanen, ingen får gå ut, og etter fylling må det ta av umiddelbart. Kursen settes mot Paris for ny mellomlanding før flyet klokken 11:00 melder at det befinner seg i norsk luftrom over Rygge, klart for nedstigning mot Norges hovedflyplass.

På den militære siden av Gardermoen er stemningen nervøs og spent inne i den store glasshangaren til Luftforsvarets 335-skvadron.

Et Hercules-fly fyller halve hangaren. På fremsiden står seks ambulansekjøretøy, et Sea King-helikopter, en full politikortesje med biler og motorsykler samt en brannbil. På baksiden står ytterligere noen kjøretøy lastet med medisinsk utstyr og desinfeksjonsmidler.

For de fleste nordmenn er denne glasshangaren på Luftforsvarets base på Gardermoen mest kjent som stedet der falne norske soldater har blitt hedret etter den siste reisen hjem fra Afghanistan. I dag er den møtested for et femtitalls leger, sykepleiere og ambulansepersonell fra Oslo universitetssykehus som skal øve på avansert pasient- transport i Hercules-maskinen. De fleste av dem er så konsentrerte at de ikke legger merke til femten kolleger som står alene litt bortenfor den høyre flyvingen i en sirkel. De er ikke en del av øvelsen, men fullt opptatt med å ta på seg gule beskyttelsesdrakter.

– Sjekk makker, og gi tegn når alle er klare, roper jeg høyt mens glidelåsene lukkes og forsegles. Elektriske vifter festes rundt livet til seks personer og blåser opp det gule plaststoffet til store måne- drakter. Konsentrerte og intense øyne stirrer mot meg. Jeg klapper kraftig i hendene to ganger mens jeg roper «ok, alle sammen» for å forsikre meg om at alle – absolutt alle – følger med når jeg en siste gang går gjennom hva som skal skje om noen minutter.

Det er nå mindre enn to døgn siden jeg fikk den første telefonen. Det var sent søndag kveld at en kollega ringte fra luftambulanseavdelingen. – Jeg har fått beskjed om at en norsk lege er smittet av ebola i Vest-Afrika, sa han kort. – Jeg har snakket med MSF, Leger uten grenser, som bekrefter positiv test i Sierra Leone, og jeg har også snakket med pasienten selv – hun er ved godt mot, fortsatte han. Jeg skjønte umiddelbart hva som lå i kortene.

Hans Julius Heimdal, en av luftambulanseavdelingens mest erfarne leger, ringte ikke en søndag kveld hvis det ikke var viktig. Denne pasienten var åpenbart ønsket hjem til Norge så raskt som mulig, både av MSF og av den norske regjeringen. For en sykdom med rapportert dødelighet mellom 40 og 70 prosent i feltsykehus var det ingen tvil om hensikten med oppdraget. Og det skulle skje bare dager etter at amerikanske myndigheter hadde fløyet hjem to av sine første smittede helsearbeidere på spektakulært vis over Atlanteren.

– Vi er ikke klare med Hercules-løsningen før på tirsdag, svarte jeg mens tankene kretset rundt de femti kollegene som om mindre enn 48 timer skulle delta i vår lenge planlagte ebola-øvelse på Gardermoen. De skulle teste ut et smitteisolat bestående av en ombygget spesialambulanse inne i et Hercules-fly. Mange hadde jobbet på spreng gjennom helgen for å ferdigstille utstyret. Men mye arbeid gjensto fortsatt. – Det går visst et fly på vingene fra Paris allerede i kveld, svarte Hans Julius. – Det tilhører franske «Medic Air», og de sier de vil frakte henne i en plastkuvøse, fortsatte han.

Jeg merket at lettelsen ved å høre om flyet fra Paris raskt ble erstattet av en ny bekymring for hvordan vi skulle få transportert denne smittsomme pasienten på en trygg måte fra Gardermoen og helt inn til det nasjonale høysikkerhetsisolatet på Ullevål sykehus. Ingen hadde gjort det før i Norge, knapt noen i verden heller. Og vi hadde dårlig tid.

Nye statusrapporter skulle snart bli sendt fra det hvite flyet underveis fra Freetown i Sierra Leone til Norge. Det var mandag morgen, og vi hadde samlet alle involverte aktører til et hastemøte for å planlegge operasjonen. Snart kjørte et team med tre ambulanser opp bak høysikkerhetsisolatet på Ullevål sykehus for å teste utstyr og trene på omlastingsprosedyrer mellom fly og ambulanse. Hvordan skulle vi klare dette hvis det ble behov for respiratorbehandling? Hvordan skulle vi få arbeidsro hvis dette ble kjent i media?

Kritikken mot hjemtransport av ebolasmittede vestlige helsearbeidere, såkalt «repatriering», hadde allerede vært sterk i USA og Europa. I Madrid hadde fire personer nettopp blitt smittet, inkludert en sykepleier som hadde brukt beskyttelsesutstyr. Folk var redde. Derfor ble det klart at vi måtte bruke den militære siden av flyplassen til denne operasjonen. Da ville vi heller ikke forstyrre den sivile flytrafikken.

Noe særlig arbeidsro fikk vi likevel ikke. Ved lunsjtider sprakk nyheten, og bilder av en bekymret helseminister Bent Høie fylte nettavisene. Alle i Norge visste nå at en ebolasmittet norsk lege var på vei hjem.

Det har blitt tirsdag når høstvinden følger ambulansekortesjen sør- over mot Oslo, tett fulgt av TV 2s innleide reportasjehelikopter. I et møterom vis-à-vis Kiwi-butikken inne på Ullevåls sykehusområde sitter journalistene som sild i tønne og venter utålmodig. Følelsen av å være noenlunde forberedt, men samtidig usikker på hva som skal skje, slår meg når jeg setter meg ned og svarer på spørsmål sammen med MSF-president Anne Cecilie Kaltenborn og viseadministrerende sykehusdirektør Cathrine Lofthus.

– Ebolavirussykdom smitter via dråper og nærkontakt og har 21 dagers inkubasjonstid, gjentar jeg hver gang en engstelig journalist formidler bekymringer fra folkedypet. – Flyplasskommunene må ha en ebolavakt som kan kontaktes og avklare passasjerer med mistenkte symptomer, sier statsminister Erna Solberg til media senere samme dag. I sosiale medier har frykten allerede spredt seg som ild i tørt gress, og mange pasienter er usikre på om de skal komme til sykehuset som planlagt.

Det blir heldigvis ikke avdekket noen flere ebolatilfeller på norsk jord høsten 2014. Nøyaktig 21 dager etter at vår egen pasient er utskrevet, kan vi puste lettet ut. Ingen på sykehuset har blitt smittet. Ingen flere norske helsearbeidere må evakueres hjem fra Vest-Afrika. Det finnes ikke lenger ebolavirussykdom i Norge.

Det skal gå seks år før den samme følelsen av usikkerhet kommer snikende på meg på nytt. Det er fredag den 7. januar 2020, og mobil- skjermen lyser opp klokken 09:26 om morgenen. Jeg tar tak i telefonen og lar ansiktsgjenkjenningen åpne den slik at meldingsvarselet kommer til syne. Det er en kort tekstmelding fra en sykehuskollega. To setninger. En nyhetslenke formulert som et spørsmål. Jeg leser den en gang til. Så blir jeg sittende og stirre ut av vinduet.


Relaterte artikler

Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....