Les et utdrag

Utdrag fra «Mitt menneske» av Herbjørg Wassmo

Herbjørg Wassmo har fått strålende anmeldelser for «Mitt menneske»:

«Mesterlig Wassmo! (…) Dette er den vanskelige kjærligheten i Wassmos mesterlige hånd. (…) Og hun vet å skape scener og drama, det er bare å gi seg hen i det nye store eposet «Mitt menneske».» Guri Hjeltnes, VG

«I «Mitt menneske» hyllar Herbjørg Wassmo kjærleiken slik ein sjeldan opplever i samtidslitteraturen (…) Som så mange gonger før skaper Wassmo eit drama som er «større enn livet».» Marta Norheim, NRK

«Det er ikke minst dette Wassmos litterære sjenerøsitet består i: Hun synes ikke romanpersonene sine skal måtte gå alene med ting, men er raus i synet på hva som hører til det menneskelige, hva vi, leserne skal kunne romme av andre, uten at det betyr at hun har plass til alt. Den politiske kraften i dette har hun særlig vist med Tora-bøkene, der hun gjorde seksuelle overgrep mot barn til tema.  (…) Nå går det fint an å skrive om Wassmo uten alltid å bringe inn denne historien, men etter mitt syn inngår den altså i noe annet og større – et menneskesyn, en livsinnstilling – som er en av forfatterskapets største kvaliteter.» Kaja Schjerven Mollerin, Klassekampen

«(...) rørende og sannferdig, alvorstung og lattermild, sensuell og perspektivrik.» Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad

Om boken:

Rut og Gorm. Hun er anerkjent kunstner fra små kår på en øy utenfor kysten av Nord-Norge, han er kjøpmannssønn fra byen i samme landsdel. Fra deres første, tilfeldige møte som barn har de hatt en plass i hverandres bevissthet. Men først som voksne, med havarerte ekteskap og nye begynnelser bak seg, møtes de for alvor. Mitt menneske er historien om disse to, om Ruts forhold til malerkunst og anerkjennelse, om Gorms søken etter et liv med et større innhold. Den trangen de begge har til å leve i noe som kjennes sant, brytes og skjerpes mot nordnorske livsvilkår og kontant jordnærhet.

I denne romanen utforsker Herbjørg Wassmo videre noen av de temaene som har preget forfatterskapet: det avgjørende opprøret mot vilkårene livet byr deg, og de omkostningene dette opprøret har for en selv og omgivelsene. Men først og fremst handler det om det livsnødvendige behovet for å møte det mennesket i livet som du kan kalle ditt.

Mitt menneske er en frittstående fortsettelse av romanen Det sjuende møte som utkom i 2000.

Les et utdrag fra boken:

Disse to, Rut og Gorm, har helt siden barndommen møtt hverandre tilfeldig, uten å bli kjent med hverandre. Lik drivved som skumper mot hverandre i fjæresteinene, for like etter å bli støtt bort igjen av strøm og vind. Første gang er de sju og ni år. Han blir ertet av noen eldre gutter og truet til å kaste stein på en stolpe for å bevise at han ikke er kjæresten hennes. Steinen slår tilbake fra stolpen og treffer henne i pannen. Det gir henne et arr for resten livet. Ingen av dem glemmer hendelsen, eller hverandre.

Første kapittel

 GORM FORSTO MED EN GANG HAN KOM INN I ROMMET AT HAN VAR DEN ENESTE SOM IKKE VISSTE HVA SOM HADDE SKJEDD MED SØSTEREN HANS.
  Frøken Sørvik hadde hentet ham på morgenmøtet og bedt ham dra hjem med en gang. Sykebilen på gårdsplassen hadde advart ham, og en lege sto bøyd over Mariannes seng.
  Han kjente ikke føttene som brakte ham inn i rommet. Men han gikk. Innholdet i bøtten og instrumentene sa ham at de nettopp hadde prøvd å pumpe henne. Legen tørket henne over ansiktet. To ambulansemenn klargjorde en båre.
  Marianne lå som livløs, med lukkede øyne.
  Gorm grep hånden hennes mellom begge sine. Den var iskald.
  – Ka har ho tatt inn? hørte han seg selv spørre.
  – Vi vet ikke ennå, sa legen. – Har ho vorre bevisst?
  – Nei. Vi tar henne med. Det er ikke plass til Dem i ambulansen, men De kan komme etter.
  – Kor kritisk e det?
  – Piken der nede visste ikke hvor lenge hun har ligget her. Beklager, men det er alt jeg kan si, sa legen uten å se på ham.
  Med et par grep hadde de veltet Marianne som en klesbylt over på båren. Så bar de henne ut av rommet og ned trappen. Han gikk til den åpne døren og så den merkelig kontrollerte dansen trinn for trinn. Mannen som gikk først, hadde kraftige armer over hodet for å holde båren stabil. Den som gikk bak, krøp nærmest i knelestilling av samme grunn.

Han satt i korridoren og ventet på at noen skulle komme ut og fortelle ham at de dessverre ikke kunne gjøre noe. Men det virket som om de hadde glemt hans eksistens. Det var heller ikke han som var viktig. Han hentet seg lunkent vann et par ganger i et pappkrus fra en beholder på veggen. Drakk tvangsmessig i små slurker.
 Det var tidlig om morgenen. Han var alene med alle de tomme stolene sirlig plassert rundt veggene. Hadde god plass. Behøvde ikke å anstrenge seg for å måtte forklare i fall noen skulle kjenne ham igjen. En gang stakk et menneske hodet frem gjennom en døråpning, men trakk seg tilbake. Døren smalt i, for straks å smelle andre veien. Det grelle taklyset avslørte flekker etter mange hender.
  Det uvirkelige ved å vente på et budskap om død, var at man var i stand til å tenke.    Han hadde vel forstått det en tid, at Marianne slet. Burde han ha forstått det for mange år siden da hun giftet seg med Jan? Nei. På den tiden tenkte han ikke slik. I alle fall trodde han at det var over for lenge siden. Hadde gått ut fra at det var hun som ville skilles, og at hun ikke hadde økonomiske bekymringer. Det var klart han skulle snakket mer med henne, men dagene hadde gått så fort.
  Da Edel og hun kom for å fordele innboet i Grandegården mellom seg, hadde han latt søstrene bo i barndomshjemmet og sov selv på rommet sitt bak kontoret. Hva de snakket om visste han lite om, for han hadde det så travelt de dagene. Hodet var konsentrert om planene for den store utvidelsen av forretningsbygget.
  To kvelder hadde de spist middag sammen på Grand, uten at han hadde lagt merke til at Marianne hadde vært i nærheten av å ville dø. Tvert om. Samtalene var om arv og fordeling av ting. Da Edel skulle reise, spurte Marianne om det var i orden at hun ble igjen, for hun hadde noen fridager til gode. Han hadde sagt «Ja, selvfølgelig, bli så lenge du vil».
  Var han blitt forbauset? Ja. Huset var fullt av håndverkere og byggestøy på dagtid. Men det visste hun jo.
  Burde han sett at ikke alt var som det skulle? Ja, selvsagt skulle han det. Men han fortsatte å sove i forretningen, gå på planmøter og følge prosessen med byggingen. Dessuten trodde han at hun traff gamle venner og hadde nok å gjøre.
  Første kvelden etter at Edel var reist, hadde de spist sammen på kjøkkenet i Grandegården og han hadde spurt henne hvordan det gikk med livet som singel. 
  – Ganske fredelig, hadde hun sagt.
  – Og ungdomman dine?
  – De bor hjemme i huset sammen med faren sin og steller med sitt. Der er de nær skolen og vennene. Jeg har bare en liten leilighet med ett soverom.
  – Og jobben på sykehuset?
  – Som vanlig, hadde hun svart.
  Det var her han skulle gjennomskuet henne. Skulle spurt henne hvordan hun egentlig hadde det. Om det var noe hun trengte å snakke med ham om. Men han spurte ikke. Ga henne ingen fortrolighet. Nå var det kanskje for sent.
  Pappkoppen var tom. Han knuget den med all makt til en hard liten ball i neven. Svingdøren like foran ham åpnet og lukket seg flere ganger. Pleiere og leger hastet forbi ham. Et par ga ham til og med et nikk. Hadde han nikket tilbake?
  Han hadde voktet døren i en time da en lege kom bort til ham med lange, nølende skritt.
  Gorm reiste seg og ble stående som en soldat som ventet på ordre. Den andre ga ham hånden. Han grep den som om det var et ankerfeste. Legen kremtet diskret.
  – De kan gå inn til henne. Men ikke prøv å føre noen samtale, eller spørre. Hun er omtåket og trenger ro.
  – Takk! sa Gorm og bukket. Som om mor skulle vært til stede i rommet og var vitne til at legen hadde gitt ham noe kostbart.
  Hun lå med lukkede øyne. Nesten sammenknepne. Ansiktet ellers var glatt og grått. Noen hadde satt en strikk om det lange, tjafsete håret. Han fant en stol og satte seg ved sengen. Nølende tok han hånden hennes i begge sine. Hun var tilkoblet intravenøst av noe slag. Hva visste han ikke. Det var mye han ikke hadde greie på.
  – Det her skal gå, Marianne, hvisket han bestemt. Det rykket i munnvikene hennes, men hånden lå slapt i hans.
  – Æ slepp dæ ikkje, veit du. Det skal gå bra, gjentok han.
  Han ble sittende helt til en sykepleier kom og sa at han måtte gå. De skulle stelle henne før visitten kom. Jeg er jo her, tenkte han. Det sa han ikke. Reiste seg bare, bøyde seg og kysset Marianne fort på nesen. Trodde at han så at hun åpnet øynene et øyeblikk. Men det var nok bare noe han ønsket.
  – Herr Grande. Vi skal pass godt på ho, kan De tro, sa pleiersken alvorlig.
  – Når kan æ kom igjen? spurte han.
  – Det e visittid i ettermiddag. Men De kan sikkert komme før det.

Anmelderne mener:

«Mesterlig Wassmo! Sannelig kan hun skrive, 78-årige Herbjørg Wassmo! Om kjærlighet, om livet selv – ja, om alt, i grunnen. Og hun vet å skape scener og drama, det er bare å gi seg hen i det nye store eposet «Mitt menneske»» Guri Hjeltnes, VG

«I «Mitt menneske» hyllar Herbjørg Wassmo kjærleiken slik ein sjeldan opplever i samtidslitteraturen (…) Som så mange gonger før skaper Wassmo eit drama som er «større enn livet» ...» Marta Norheim, NRK

 

Relaterte artikler

Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....