Les et utdrag

Niels Christian Geelmuydens portrettintervjuer er godt kjent og har høstet mange priser og utmerkelser. I Når de døde våkner er det våre kjente og kjære forfedre som portretteres, og til sammen blir disse en morsom og svært leseverdig fortelling om noe av det som har gjort oss nordmenn til de vi er i dag. Portrettintervjuene, som tar oss med tilbake til de for lengst avdøde berømthetene, er skrevet på basis av taler, dagboknotater, biografier og annet materiale som foreligger. 

Her kan du lese forord og første kapittel i boken:

Forord

Jeg tror ikke på et liv etter døden. I noen kulturer ville man omtalt meg som en vantro hund. Jeg har, som Henrik Ibsen for sin del så vakkert formulerte det, «ikke et øyeblikks tro mellom tvilene». Når vi dør, blir vi brent opp, strødd på havet eller senket i jorden. Aldri har jeg heller hatt gleden av å treffe et gjenferd. Jeg har kjent mange mennesker som ikke finnes mer. Flere av dem har satt spor i meg ved noe de har sagt eller gjort mens de var til. Slik sett lever de videre i meg, ofte i større grad enn levende mennesker. Da har de som regel ikke snakket om værutsiktene eller rentenivået.

Denne boken består hovedsakelig av fiktive portrettintervjuer med for lengst avdøde personligheter. Jeg har aldri truffet noen av dem. De fleste døde før jeg ble født. Mine møter har skjedd gjennom skrift. Mye skrift. Jeg har sikkert lest nærmere 15 000 sider om deres liv i biografier, brevsamlinger, artikler og dagbøker. I noen tilfeller har jeg også hørt eller sett intervjuer som ble sendt på radio eller fjernsyn mens de levde. Underveis har jeg merket meg uttalelser eller hendelser som i mine øyne er overraskende og tilfører nytt liv. Noen steder har de stått levende opp av arket for meg. Da har jeg i større grad enn før fått inntrykk av hva det ville si å være den personen, og hvordan det gikk til at vedkommende ble slik. Det er summen av disse øyeblikkene jeg har ønsket å videreformidle mellom disse permene, i håp om at du vil oppleve det samme.

Mitt liv som forfatter og skribent har alltid vært en oppdagelsesreise. 600 ganger i løpet av 29 år la jeg ut på reiser blant levende mennesker for å lage portrettintervjuer. Det opplevde jeg som en vanskelig, lærerik, meningsfull og morsom aktivitet. Nokså tidlig kom jeg til å definere et portrettintervju som et menneske sett og skildret gjennom et annet menneskes temperament. Det betyr i praksis at jeg alene velger hvilke uttalelser, detaljer og livshendelser som skal fremheves. Slik er det også i mine portrettintervjuer med de døde. 

Som portrettintervjuer kom jeg ofte til å avrunde samværet med å spørre om personen nå hadde noe svar som hun eller han ønsket spørsmål til. I denne boken har jeg laget spørsmål til svar som vedkommende ga i sin levetid. Stort sett har jeg bestrebet meg på å gjengi personene så ordrett som mulig. Ettersom skriftlig og muntlig uttrykksmåte ofte er ulike, har jeg her og der forsøkt å muntliggjøre svarene, uten at meningsinnholdet er blitt endret. Likeledes har jeg stedvis, særlig for de av portrettobjektene som ble født på 1800-tallet, modernisert språkdrakten noe, slik at meningsinnholdet lettere blir forstått.

For alle de portrettintervjuedes del har jeg valgt en dag, en tid og en fysisk ramme rundt vårt fiktive møte. Noen har jeg valgt å møte tidlig i livet, men de fleste har jeg valgt å møte midtveis eller mot slutten av deres levetid. For alles del har jeg tilstrebet en nærhet i tid mellom ordene som sies og vårt møtetidspunkt. Jeg har nødig villet gjengi noe personen sa eller mente etter at vårt møte fant sted. Når jeg har valgt å intervjue Quisling sammen med Nansen på en dampbåt i Det kaspiske hav sommeren 1925, kan jeg ikke vite noe om Quislings videre skjebne eller for den saks skyld nakenbildene som Nansensendte til den 30 år yngre Brenda Ueland som 67-åring i 1929. Når jeg i samlingens siste portrettintervju møter Bjørneboe på Veierland en sensommerdag i 1975, kan jeg ikke vite at han henger seg her ni måneder senere.

Det kan hevdes at mennesker ofte er vesentlig mer fortrolige og personlige i sine brev eller dagbøker enn de ville vært i en ekte intervjusituasjon. Det regner jeg som en betydelig fordel ved å intervjue døde. En annen fordel er at de ikke kan gjennomlese og godkjenne teksten, slik det er vanlig at levende mennesker gjør. Min erfaring tilsier at mye stoff av stor interesse dempes eller forsvinner i denne prosessen.

Utvalget av portrettobjekter er dominert av skrivende mennesker. Det har sin forklaring i at de ofte har etterlatt seg vesentlig flere ytringer i skrift enn andre mennesker, og at jeg som skrivende selv lenge har hatt interesse for dem. Jeg har under utvalget primært lyttet til mine egne ønsker og samtidig tatt hensyn til forekomsten av anvendelig kildemateriale.

Under arbeidet med boken har jeg også vektlagt å møte personene på tidspunkter i livet da det er forbindelsespunkter til dem som er portrettert andre steder i boken, gjerne før eller etter. Camilla Collett og Henrik Wergeland var begge barn av eidsvollsmannen Nicolai Wergeland og intervjues på prestegården ved Eidsvoll, hvor de vokste opp. Det var Henrik Ibsen som geleidet Camilla Collett inn til feiringen av hennes 80-­årsdag i 1893, men jeg har valgt å møte Ibsen i Roma på julaften i 1865 og på vårparten samme sted året etter. Det skyldes blant annet at Edvard Grieg, bokens neste portrettobjekt, var til stede ved begge disse anledningene. Amalie Skram var Ibsens borddame under feiringen av dennes 70-årsdag noen måneder før jeg møtte henne. Og Hamsun fikk utslagsgivende bistand av nettopp Amalie Skram i sin kritiske danmarksperiode. Boken er full av slike interne pek. Astrid Lindgren fant i sin første fortvilte stockholmstid betydelig trøst i Hamsuns debutroman Sult. Både Birkeland og Nansen var svært opptatt av Ibsens dramatikk. Jens Bjørneboe sendte et eksemplar av boken Under en hårdere himmel med personlig hilsen til Kirsten Flagstad, og denne ligger selvfølgelig fremme når jeg gir inntrykk av å ha samtalt med operastjernen i hennes hjem utenfor Kristiansand.

Historie kan og blir ofte formidlet på en lite spennende måte. Ikke sjelden presenteres vi for gjespende tørre fakta knyttet til historiske personers handlinger og livsløp. Vi får vite hva de het, når de levde, og hva de utrettet. Sjelden gjøres vi kjent med hva de tenkte og følte, selv om de fleste av oss vet at følelser og dilemmaer utgjør en svært vesentlig del av vårt liv. I historiske fremstillinger er det ganske ofte figurer og ikke mennesker vi gjøres kjent med. Derfor visner ofte stoffet i oss. Nesten aldri utvikler vi forståelse for hva det innebar å være vedkommende. Ideen med denne boken er å skape slik forståelse. Jeg ønsker å levendegjøre historiske personer og hendelser på basis av foreliggende dokumentasjon. Målet er å vise at det i sentrum av historiske begivenheter eller bak betydelige skaperverk befant det seg lys levende personer med sammensatte viljer og dragninger.

Gjennom 35 år som skrivende frifant har jeg fått mange underlige oppdrag og utfordringer. Ikke rent sjelden har oppdragene handlet om å levendegjøre noe eller noen som en gang var. Det første oppdraget som portrettør av døde fant sted da Nationaltheatret oppfordret meg til å skrive et portrettintervju med Henrik Ibsen til programheftet da En folkefiende skulle settes opp på hovedscenen tidlig på 1990-tallet. Oppdraget ga meg slik mersmak at jeg etter hvert gjorde det samme med Grieg, Hamsun og Munch.

Under det lærerike og lystbetonte detektivarbeidet har jeg, som i min øvrige skriving, vært drevet av en vilje til å presentere andre versjoner enn dem vi er oppflasket med gjennom skolen, mediene og festtalene. Jeg har, som de fleste andre, følt at det hefter en prangende dødhet ved eidsvollsmennene, Ibsen, Grieg og alle de andre. Det har derfor moret meg å vekke dem til en annen form for liv gjennom talende detaljer. Tenk bare på en slik kjensgjerning som at Edvard Grieg nesten hele livet gikk med en lykkebringende og beroligende frosk av leire i lommen. Det fortalte de meg aldri på skolen eller senere. Jeg ønsker med denne boken å levendegjøre mye av det vi ikke vet om fortidens begivenheter og berømtheter. Håpet er at du vil finne det like interessant og levendegjørende som jeg.

Et godt tegn i så måte er portrettet av eidsvollsmennene, under tittelen «Rotbløyte». Utgangspunktet for teksten var at tidligere stortingsrepresentant Carl-Erik Grimstad fra Tjøme, som jeg ble kjent med da han deltok på et mine skrivekurs i Marrakech, spurte om jeg kunne ha lyst til å fremføre et kåseri om Riksforsamlingen på Eidsvoll i anledning av Grunnlovens  200-årsjubileum i 2014. Senere er jeg kommet i vane med å dele teksten på Facebook hvert år den 16. mai. Den overdådige responsen har gitt meg lyst til å videreutvikle teksten i nye retninger. Dermed er den blitt slik den fremstår nå, mer enn dobbelt så stor. Forhåpentlig er den også blitt dobbelt så god. Slik er det med noen tekster. De modnes med årene, nesten som god vin.

Boken har under sin tilblivelse hatt tre forskjellige titler. Først var arbeidstittelen De dødes kjerne. I tillegg til å spille på André Bjerkes roman og filmen ved nesten samme navn, følte jeg at tittelen speilet min ambisjon å favne kjernen i hver av de portretterte. Etter Russlands invasjon i Ukraina var jeg en periode fristet til å kalle boken Den døde armé. Det kunne lede tanken hen på den kraft og innflytelse de døde øver på oss lenge etter at deres tid er forbi. Mange av de portretterte har formet nålevende menneskers forestillinger om hva det vil si å være menneske. Like før levering av endelig manus kom jeg like fullt til enighet med meg selv om at Når de døde våkner måtte bli endelig tittel. Den sentrale ambisjonen har jo tross alt hele tiden vært å vekke dem til live og oppleve dem slik jeg tror de var eller ville vært.

Jeg vil takke Gyldendal for at de tente på ideen om å utgi denne boken. Særlig takknemlig er jeg for alle de konstruktive innspill som min forlagsredaktør Anders Halvor Nes har gitt underveis. Stor takk skylder jeg også Det faglitterære fond og Fritt Ord, som begge har gitt meg prosjektstipend til å gjennomføre det langvarige arbeidet. Til sist vil jeg takke deg som har kjøpt eller blitt forært boken. Mitt håp er at den vil gi deg like mye glede og kunnskap som arbeidet har gitt meg.

Niels Christian Geelmuyden
Tjøme

Rotbløyte

Portrett av Riksforsamlingen og eidsvollmennene

«Vi var beruset», fastslo eidsvollsmannen Gustav Peter Blom. Det må man ha lov til å tro. Ifølge Nicolai Wergeland ble delegatene tilbudt 1853 liter vin da de ankom Carsten Ankers gods på Eidsvoll under vårløsningen den tiende april. De kunne sant å si behøve en oppstiver da de fleste var som rullet i søle og slam. Selv greven blant dem, Herman Wedel Jarlsberg, så ut som en gjørmebryter. Knapt noen kunne se at han steg ut av en atten karats gullkaret og ikke av en jordgamme.

Beruset var man også av det dypt absurde i situasjonen. I Kiel var Danmark blitt pålagt å avstå Norge til Sverige. Danskene hadde støttet Napoleon, den tapende part i storkrigen. Valget sto mellom å gi fra seg Norge eller selv å bli okkupert. Grunnen til at svenskene ikke straks overtok krigsbyttet, besto i at Karl Johan og hans soldater var opptatt med å fordrive Napoleon fra Frankrike. I dette vakuum øynet den 27 år gamle danske prinsen Christian Frederik en mulighet til å underlegge seg Norge. Han kom til det herreløse landet i åpen båt forkledd som matros og innkalte i februar en grunnlovgivende forsamling av 112 valgte representanter til sin venn, Carsten.

Samme dag som 112 000 soldater rykket inn i Paris for å gjøre slutt på den franske revolusjon, inntok 112 fortumlede nordmenn Eidsvoll for å gjennomføre den franske revolusjon i et land som altså nå formelt tilhørte den svenske krone. Mot seg hadde de Europas samlede armeer. Det kunne umulig gå bra. Like fullt ville de forsøke, nesten lik uskikkelige gutter som rømmer hjemmefra i en vilter og våryr periode. Den yngste blant dem, Thomas Konow, var da også bare 17 år.

Det kan synes rart at man valgte å møtes på avsidesliggende Eidsvoll, men poenget var at man på den måten lettere kunne unngå kanonbeskytning fra svenske marinefartøyer under sammenkomsten enn tilfellet ville vært hvis man møttes nær kysten. Dessuten ville det seg slik at hovedhuset på Eidsvolds Værk var en av Norges største trebygninger. Prinsens venn og rådgiver hadde selv bodd der i bare tre år. Anker valgte, som det begavede mennesket han var, å oppholde seg i England under hele samlingen. Kan hende ante det verten hvordan det hele ville forløpe.

Forsamlingen skulle enes om mye på kort tid. Derfor har flere fremhevet det verdifulle ved at ingen nordlendinger rakk frem i tide. Arrangementet kan nesten minne om nåtidens realityserier på TV, i et selsomt grenseland mellom «Farmen» og «Big Brother». Med den fatale forskjell at man ikke inviterte noen av det annet kjønn. I en avsidesliggende bygning full av børst stuet man sammen 112 mannfolk som i stor grad var vilt fremmede for hverandre. Oppgaven deres var å stable på bena en grunnlov så fort som mulig. Alle knep var tillatt.

Mange startet dagen med øl og dram, eller madeira. Ondsinnede rykter ble satt ut om andre deltagere. Noen ble beskyldt for spionasje og forræderi, andre for korrupsjon.

En åpenbar utfordring var å finne sengeplass til hele bunten. Carsten Anker hadde riktignok en ganske stor bolig, men ikke 112 enkeltrom. Det måtte lånes losji rundt om i nabobygdene. Sogneprest Darre fra Klæbu, som ankom Eidsvoll allerede på langfredag, var for sin del så uheldig å få anvist «et usundt og elendigt Herberge på gruelige Grue, med en mil lang og næsten ufremkommelig vei», som han skrev. Stedvis må veiene ha lignet en myr. Sorenskriver Koren ble innlosjert fem kilometer fra Eidsvollsbygningen, men det føltes adskillig lengre. Leireveien var så bløt at hesten ofte sank til buken. Noen ganger lå hesten helt nede. Iblant måtte han få hjelp til å trekke hesten opp.

Jernverkseier Jacob Aall fikk et «tarvelig logi uten Beqvemmeligheter av noget slag hos simple Bønderfolk». Dette må nok godseieren ha notert før det gikk opp for ham at nesten en tredjedel at delegatene var å regne som «Bønderfolk». Til gjengjeld noterte Aall seg at delegatene både knurret og ulmet allerede dagen før Riksforsamlingen formelt skulle tre sammen.

Uheldig med innkvartering må man også si at prosten Schmidt var. Sammen med bergmester Steenstrup og fogden Collett ble han innlosjert hos en bonde som bodde om lag seks timers daglig reisevei unna Ankers gods. Her var sengene «neppe 2 Alen lange». Ettersom en alen var 62,75 centimeter, må det ha vært en ubehagelig oppdagelse. Sengetøyet var dessuten fuktig og soveforholdene så miserable at de tre delegatene etter inntak av en god del madeira så seg nødt til å forfatte en egen sengekonstitusjon med særlig vekt på nødvendig diagonal avstand mellom egen nese og sidepersonens tåspiss. Man ønsket å motvirke at bergmesteren våknet med en eller flere av prostens tær i sin nese. De må ha ligget som i en binge.

Peder Anker, en av landets rikeste menn og svigerfar til greven, beflittet seg under åpningsmåltidet med å være raus og munter overfor de mange representantene for bondestanden. Han øste omkring seg med både kjøttsuppe og vin. Den vestlandske dølen Olav Tveiten falt pladask for Anker. «Å, nei, han er så gjil og moresam, denne Kar’en», sa Tveiten. Kammerherre Severin Løvenskiold var i hovedsak også tilfreds med stemningen rundt de to spisebordene. Men som han nedslående påpekte i sine notater etter at alle hadde reist hjem seks uker senere, «var dette desværre Forsamlingens første og sidste fortroelige og muntre Samling». Sorenskriver Blom syntes for sin del at heller ikke det første måltidet var noe hyggelig, slik «man skjælede på hinanden, agerede Skjelm så godt som muelig og intet Ord av Hjertet sa».

Historiker Torleif Rosager Hamre påpeker at det i tiltagende grad må ha luktet forferdelig vondt av forsamlingen. Varmtvann fantes i liten grad, og deodorant var ikke oppfunnet. Major Sibbern var nok ikke den eneste som valgte å innta madeira til frokost under oppholdet. Sorenskriver Blom noterte i dagboken at Hans Høyhet, altså den danske prinsen, ankom med noe vaklende anstand, som så «stillede seg op på Forundringsstolen». Generelt kan man si at det var mange av deltagerne som med dårlig skjult misunnelse merket seg den forgylte lenestolen som under hele oppholdet var tiltenkt Christian Frederik.

Flere av delegatene beskrev da også i sine dagbøker møtelokalet med de hastig sammenspikrede plankebordene og vonde benkene som et forferdelig sted å være. Det kan ha medvirket til at mange av deltagerne lo, hånet og buet åpenlyst til hverandre, nesten slik man fortsatt gjør i det britiske underhuset. Mange av dem orket ikke å møte opp. Noen foretrakk rus og kortspill. Andre falt i søvn under forhandlingene.

I virkeligheten delte forsamlingen seg fort i to uforsonlige grupper. Majoriteten regnet seg som patrioter og gikk inn for selvstendighet. Mindretallet var realister og ville forberede en best mulig union med Sverige. Det første basketaket skulle illevarslende nok handle om salens veggpryd. Maleriet av kjærlighetsgudinnen Venus utfordret særlig representantene fra Vestlandet. De nedla krav om å få svineriet fjernet og fikk sin vilje. Hvoretter salen ble dandert med granbar. Noe som fikk Blom til å føle at han overvar en likferd.

Noe senere i april noterte den samme Blom i sin dagbok at forsamlingen lot til å bestå av en tredjedel avsindige, en tredjedel usle kryp og en tredjedel skjendig bakvaskede ofre.

Prosten Schmidt tydeliggjorde tidlig hvilken av gruppene han tilhørte ved stadig å oppsøke en kolle, hvor han skrek av full hals for å høre sitt ekko. Allerede året etter emigrerte han til Danmark for bestandig. Sorenskriver Christie fikk for sin del overhendig lyst til å skyte og skulle av den grunn bli betrodd et gevær av Anker. Han fikk visst bare felt en trost. Samme Christie forteller i sine notater at det kunne gå over 100 flasker vin under middagen. Det vites ikke om skytingen utspant seg før eller etterpå.

Det som vites med sikkerhet, er at frihetskjemperne på Eidsvoll med massivt flertall og minimal diskusjon vedtok å nekte jøder, jesuitter og munkeordener adgang til kongeriket. Det ble ikke foreslått som en paragraf 110 ledd c, men foreslått og innført som paragraf 2. Forslaget ble begrunnet med at «jøder vil forderve almuen og fattiggjøre folket». Bonderepresentanten Teis Lundegaard fra Vest-Agder regnes som en av hovedmennene bak forslaget. Sorenskriver Bryn beskriver episoden slik i sin dagbok: «Omsider sto en bonde fra Lister rakt opp og ropte: ‘Stå opp alle som ikke vil ha jøder i landet!’ Det ble straks, som ved et elektrisk støt, fulgt.» Slik ble jødeparagrafen vedtatt. Lundegaard ble på ingen måte uglesett i etterkant, men tvert om innvalgt til Stortinget hele åtte ganger. Foruten sin fremmedfiendtlighet blir han husket fordi han nektet Riksforsamlingen å arbeide på søndager.Wedel Jarlsberg forsøkte å tale den fremmedfiendtlige forsamlingen til fornuft, men ble overhørt av Henrik Wergelands far, presten Nicolai Wergeland, og de fleste andre. Georg Sverdrup og Wergeland fant grunn til å informere de fremmøtte om at det «i henhold til Jødisk religion og lærdom blir regnet som en fortjenstfull handling å bedra kristne».

Slik gikk det til at Norge fikk den mest antisemittiske konstitusjon i Europa. En særlig prøvelse må vedtaket ha vært for skipsreder John Moses fra Kristiansund. Han var av jødisk herkomst og valgte forståelig nok å utvandre til England straks etter at Grunnloven var vedtatt. Moses gikk både konkurs og ble skilt etter Riksforsamlingen. Han mente seg utsatt for et komplott og skulle bryte de fleste bånd til gamlelandet. Man kunne håpet at paragrafen var et arbeidsuhell eller utslag av drikkfeldighet. Men i så fall er det vanskelig å forklare at forbudet mot jøder, munkeordener og jesuitter skulle bli stående i henholdsvis 37, 83 og 142 år.

Det var Wilhelm Koren Christie som fant på at man også skulle utestenge jesuitter og munkeordener. I ettertid er det fastslått at delegatene i fullt alvor eller alvorlig fullhet diskuterte hvorvidt jesuitter fantes i virkeligheten. En debatt som straks avsporet ytterligere ved at delegatene kom til å drøfte hvor mange ektefeller muslimer egentlig har lov til å ha. Innreiseforbudet for jesuitter skulle utrolig nok bli stående helt til 1956. Hadde det stått ennå. ville det blant annet medført at den sittende pave Frans hadde blitt nektet adgang til Norge hvis han skulle næret ønske om å komme hit. Den religiøse ensrettingen og antisemittismen i Grunnloven er siden blitt regnet som en skamplett ved vår konstitusjon.

I formildende retning må det påpekes at den samme Christie med 94 stemmer vant gehør for å flette inn følgende setning i paragraf 2: «Alle kristne religionssekter har fri religionsutøvelse.» Christie må ha ment at kristne mennesker bør få lov til å være kristne på hvilken måte de selv vil. Det gåtefulle er at setningen, som bare 18 av 112 representanter syntes ble litt vel frivol, forsvant fra det endelige grunnlovsutkastet. Ingen vet sikkert om utelatelsen var en glipp eller et bevisst forsøk på å gjøre Grunnloven enda mindre liberal enn den i utgangspunktet var.

Nedslående er det uansett å lese hva Christian Magnus Falsen, ofte kalt Grunnlovens far, fire år senere skrev i boken Norges Grundlov: gjennomgaaet i Spørgsmaal og Svar: «Hva jødene angår, så kan man nesten anta det som umulig at de noensinne kunne bli gode borgere i noen stat hvor jøder ikke regjerer. (…) Dessuten begår de fleste av dem bedrageri og underfundigheter i handelen. Dette er så alminnelig blant bekjennere av den jødiske religionen at det ikke kan kalles en unødvendig forsiktighet å holde dem ute av et handelsland som Norge.»

Nå og da kan man undres over det generelle kunnskapsnivået blant eidsvollsmennene. Historien vet for eksempel å fortelle at kaptein Holck under Riksforsamlingen valgte å fordype seg i en avhandling om isbreer som han hadde fått låne av Jacob Aall. Det kan sikkert ha tjent som kjærkommen lektyre under Nicolai Wergelands eviglange taler. Interessant er det også at Holck i sin dagbok fremhever det verdifulle ved å bli gjort oppmerksom på «disse mærkelige Natur-Gjenstande».

Langt større strid skapte spørsmålene om verneplikt, adelskap, stemmerett og statsøkonomi. Det var neppe klokt å legge finansdebatten til fredag den trettende. «Man skvaldret som i et bondebryllup», står det å lese i en av dagbøkene. Etterfulgt av den megetsigende tilføyelsen: «Orden opphørte.»

Gårdbruker og lensmann Olav Tveiten fra Valle i Setesdal tok til orde for at unionsmennene burde knivstikkes. Det kunne fremstått som en tom trussel om ikke Tveiten hadde avlivet en mann ved navn Torjus Rysstad under et barselgilde på Brokke før sin ankomst. Det er et dyktig fortiet faktum at det midt blant eidsvollsmennene fantes en drapsmann. Han hadde også slått inn ansiktet på sorenskriveren i sine hjemtrakter da denne under et besøk tillot seg å klage over maten. Problemet var, som det ofte er, at han endret karakter ved inntak av alkohol, og ingen drakk mer på Eidsvoll enn Tveiten. Under forhandlingene var han ofte høyrøstet og synlig beruset. Ryktene sier at han ble skjenket av Falsen for å skremme kretsen rundt Wedel. Et virksomt grep i så måte fant sted da Tveiten bar en fullvoksen hest tvers over Ankers gårdstun.

Man skulle kanskje tro at det ville virke siviliserende på den drikkfeldige bunten av utsendinger å ha den påtroppende kongen, den 27 år gamle danske prinsen, midt iblant seg under hele oppholdet. Christian Frederik var imidlertid viden kjent for å være en notorisk skjørtejeger. Tegn kan tyde på at rittmester Iver Elieson, ansett som et sort og brunstig får av en bedrestilt familie, sørget for tilsig av lokale kvinner under Riksforsamlingen for å gjøre oppholdet hyggeligere. Historieprofessor John Petter Collett tilstår at han har fanget opp dette ryktet, men påpeker at det naturligvis ikke bekreftes noe sted i det skriftlige kildematerialet. Det finnes altså ingen beviser på at det ble drevet regulær eskorteservice eller prostitusjon blant eidsvollsmennene, men Collett fastslår at Christian Frederikvisstnok etterlot seg flere uekte barn med forskjellige mødre i etterkant av oppholdet.

Bergmester Steenstrup lot seg en dag fortelle at det var funnet et par sko utenfor prinsens soveværelse. Det ble spekulert på hvem de kunne tilhøre. I henhold til dagboknotatene tilhørte skoene «en av Verkets mange tjenesteaktige piker».

Claus Pavels, som senere ble biskop i Bergen, konstaterer at prinsens elskerinne Maren, som var en pike «av folket», først lot seg forføre av rittmester Elieson før hun ble koblet til prinsen og deretter gitt kallenavnet Konge-Maren. Henrik Wergelandhevder hårdnakket i sin konstitusjonshistorie at Christian Frederik også fikk ordnet sengehygge under en mottagelse i Paleeti Christiania.

Utsendingene hadde i hovedsak én ting til felles. Ingen hadde peiling på lovgivning eller statsstyre. En av delegatene, matrosen Even Thorsen, var til og med analfabet. Det er uklart hvor mye denne 36-åringen fra småbruket Bjornes i Østre Moland fikk med seg av de ulike paragrafene og dokumentene. Thorsen var ikke blant dem som opplot sin munn i utide. Dermed var det kanskje heller ikke så mange som oppdaget at matrosen hadde sittet tre år i britisk fengsel før han ble opptatt i den lovgivende forsamlingen. Den som kunne mest om statsstyre og lovgivning, var Norges eneste lensherre, grev Wedel. Men forsvinnende få hadde interesse av å lytte til en greve. Man kan trygt si at det rådet en anti-adelig stemning. Falsen begeistret alle ved å frasi seg sitt adelskap, skjønt det kom som en overraskelse på de fleste at han var adelig i det hele tatt.

Falsen og lektorvennen Adler fra Halden hadde vært så forutseende å nedskrive grunnloven under et vorspiel på Ås allerede i februar samme år. Det må ha kommet bardus på de andre delegatene at dokumentet de var samlet for å skape, allerede forelå. Luringene hadde formulert hele 300 paragrafer i utkastet, hvorav 110 skulle bli stående. Ingen skulle lykkes med å fjerne flere paragrafer enn den danske juristen, kaperrederen og Vestfold-utsendingen Christian Adolph Diriks. Han ga inntrykk av å være en glødende selvstendighetsmann, men ivret på sikt for en gjenforening med Danmark.

Med hensyn til styreform var forsamlingen ganske samstemt. Målet var å samle maksimal makt til mennesker som dem selv. Det vil si drikkfeldige mannfolk i 40-årskrise som fint kunne unnværes på sine respektive hjemsteder i seks uker. Hele 57 av begersvingerne, et knepent flertall, var embetsmenn. Resten var for en stor del bønder og teologer. Slik var uansett begynnelsen på den 70 år lange perioden som senere skulle bli kalt embetsmannsstaten.

Amtmann Claus Bendeke var blant dem som erklærte sterk og prinsipiell motstand mot allmenn stemmerett. Bendekemente at det ville være av stor betydning for kongerikets fremtidige økonomi å motvirke at borgere under 25 år fikk anledning til å avgi stemme. Dette begrunnet han blant annet med at «staten vil få byrden med overflødige utgifter for deres reise til og fra Stortinget, og for maten de vil spise». Her må antakelig de 25 år gamle soldat-utsendingene Hans Haslum og Niels Johannesen Loftesnæs ha kastet hoverende blikk mot den 17 år gamle offiseren Konow. Men vel så viktig var det i Bendekes øyne å forhindre at håndverkere og pensjonerte bønder skulle få stemmerett. «Skulle disse tredjeklasses menneskene være stemmeberettigede», forklarte den 51 år gamle embetsmannen, «ville antallet på valgmenn, følgelig også på representanter til Stortinget, økes, og det kanskje til mer skade enn gagn». For de 37 bøndene i forsamlingen, hvorav mange nærmet seg pensjonsalder, må det ha vært en prøvelse for sinnets munterhet å lytte til Bendeke.

En natt ble prosten Schmidt plaget av dans, fyll og rabalder hos sin vertsfamilie. Høy og ubehøvlet stemmebruk gjorde at presten vred seg til nærmere fire om morgenen. Da kom bergmester Steenstrup ramlende inn etter et bryllup på Mork, hva nå i all verden han hadde der å gjøre. Sant å si fikk prosten ikke blund på øyet som følge av all stemmebruken før forsamlingen skulle samles for å avgjøre nettopp dette med stemmerett.

Prostens prøvelser gjør det lettere å forstå Jacob Aall, som uttrykte tiltagende lykke over å bo avsides i tosomhet med sogneprest Grøgaard. Noe han begrunnet med at de på den måten ikke så ofte ble hjemsøkt av «besværlige visitter».

Under alle omstendigheter skal forsamlingen berømmes for sin listighet. Vel vitende om at franskfødte Karl Johan var katolikk, vedtok de at kongen av Norge skulle være lutheraner.

Da Napoleon ble forvist til Elba første mai, svant Christian Frederiks håp om at Karl Johan ville gå med i dragsuget. Blom klamret seg til det halmstrå at Karl Johan ville synes det ble for kaldt å bo i Norden. Og kaldt var det virkelig denne våren. Isen lå på vannene ved Eidsvoll i midten av mai. Mange lengtet hjem. Kammerherre Løvenskiold skulle komme til å beskrive tiden som sitt livs ulykkeligste uker. Det hadde ikke bare sammenheng med at han måtte sove i halm på et loftsgulv. På selveste 17. mai klarte man så vidt å forhindre en sabelduell mellom Severin Løvenskiold og bergmester Steenstrup, som straks etter grunnla Kongsberg Våpenfabrikk.

«Jeg lot denne forbitrede mannen stå med galle i halsen», skrev Jacob Aall om Steenstrup i sin dagbok. Aall drømte for øvrig allerede dagen i forveien om å forlate landet. «Jeg vil forlate dette helvete så fort jeg kan», skrev han til sin kone. Doktor Møller fra Arendal kan heller ikke ha vært videre tilfreds med oppholdet. Utsendingen skrev mistrøstig om at han ikke fikk annet enn harskt flesk og melkevelling med snerk. «Det var ikke noen kost som inspirerte til de store tanker», konstaterte han. Møller var engstelig for hvordan det skulle gå med kroppsvekten og helsetilstanden under oppholdet.

«Tonen er forandret her», noterte Wergeland i sin dagbok et stykke ut i mai. «Gemyttene er mer skjerpet mot hverandre. Man kan høre selv de frykteligste ordene som stikker. Unntatt noen haltende individer imellom som man ikke vet om er hverken fugl eller fisk, eller hvordan de resonnerer, så finnes det to partier her. De betrakter hverandre for ikke stort mer enn forrædere.»

Generelt konstaterte Wergeland at vinen var like sur som tidene. Like fullt klarte delegatene å tylle i seg 3000 liter vin, i tillegg til 2500 liter brennevin. Det tilsvarer 27 liter vin og 22 liter brennevin per person. Ingen vet med sikkerhet hvor mye øl som ble konsumert. Uansett synes det klart at man står overfor en fyllekule av de sjeldne, arrangert i et land med skrikende sult, kjempeinflasjon og pengemangel. Christian Frederik skrev under oppholdet sant å si flere brev til sin fetter, kongen av Danmark, for å be ham sende penger. Organist og gårdbruker Iversen tok en dag i mai til orde for at man burde forby merskumspiper og sølvspenner på klær, foruten brennevin og kortspill. Det må ha moret Falsen, Sverdrup, Lundegaard og alle de andre som pattet på sine merskumspiper mens de nippet til de 230 liter med cognac som Anker hadde stilt til delegatenes rådighet.

Da Riksforsamlingen vedtok strenge straffer mot hjemmebrenning, fikk det den komiske følge at sorenskriver Koren straks fant grunn til å advare alle der hjemme i Hardanger i brevs form. Langt på dag den fjerde mai hadde den samme Koren glemt hva det skulle stemmes over, eller hva han selv mente. Da var det godt at Christie, hans fetter, var sekretær og satt side om side med Falsen ved bordet foran alle. «Hva var det du mente, kjære fetter?» ropte Koren i diskant. Som Blomskriver i sin dagbok, var det ikke da forsamlingen oppdaget at Koren var et naut. Det hadde de skjønt hele tiden. Det de oppdaget, var at Koren måtte regnes som en nær slektning av Christie. Lettere da å holde rede på brødrene Jacob og Jørgen Aall. Lillebror noterte riktignok at han syntes Jørgen var svulstig, geil og luksuriøs i sine taler. Jacob beskrev for øvrig Koren slik i sin dagbok: «Hans stemme var kaklende, hans tale helt ubetydelig, og de strøtanker han ofte kjedet forsamlingen med, burde heller strøs for vinden.»

Noen av eidsvollsmennene, så som Claus Bendeke, valgte klokelig å holde munn under det meste av de seks uker lange forhandlingene. Bendeke valgte egentlig å engasjere seg kraftfullt bare når det gjaldt å begrense stemmeretten blant nordmenn. Dette begrunnet han som nevnt med at håndverkere og pensjonerte bønder var å anse som tredjeklasses mennesker.

Synspunktet må ha vunnet gehør blant majoriteten. I praksis overlot man til Bendeke å formulere de prinsippene som helt frem til 1884 skulle legges til grunn for stemmeretten.

Løvenskiold og Wergeland skulle komme til å bli husket som de aller mest upopulære nionsmennene. Slik sett er det vel bare naturlig at Severin Løvenskiold etter hvert ble utpekt til Norges statsminister i Sverige. I denne rollen skulle hans popularitet falle ytterligere, før han som en eldre mann i 1836 ble stilt for riksrett og idømt en bot på tusen spesidaler.

Wergeland, som faktisk oppfant benevnelsen «Stortinget», skulle oppleve det sviende nederlag ikke å bli innvalgt selv. Han ble værende på Eidsvoll som prest og ble forsmedelig nok heller aldri utnevnt til biskop. Det var neppe noe diplomatisk sjakktrekk av Camilla Collett og Henrik Wergelands far å utgi kampskriftet Sandfærdig Berettelse om Danmarks Forbrydelser mod Kongeriget Norge to år etter Riksforsamlingen. Kanskje kan det ha medvirket til at jødeparagrafens heftige forkjemper også ble forbigått da det skulle utnevnes en professor i teologi ved Universitetet.

Et tilbakevendende problem under Riksforsamlingen skal ha vært at offiserene rundt prinsen og Elieson aktivt skjenket de fremmøtte bøndene i den hensikt å få dem til å stemme i favør av Falsen. Derfor vet ingen om det er en skrøne, sannhet eller hallusinasjon at Carsten Anker i et av sine hjørneskap oppbevarte en afrikansk slavegutt ved navn Sambo, som stappet delegatenes langpiper og skjenket cognac i røkeværelset når det led mot kveld. Myten ville lenge ha det til at arbeiderne på jernverket til slutt dyttet Sambo levende med hodet først inn i en masovn fordi han skal ha spionert på oppdrag fra Carsten Ankers bror Peter. Man mente lenge også at det nettopp var Peter som hadde brakt med seg tjeneren helt fra den dansknorske kolonien Trankebar.

Christian Magnus Falsen og hans urealistiske meningsfeller skulle komme til å trekke det lengste strået. Derfor fremstår det som rimelig at Falsen er den stående hovedpersonen i det berømte maleriet «Eidsvold 1814», kjent for sin senere svært sentrale plassering i Stortinget. Noen har ment at de øvrige delegatene muligens var ute av stand til å reise seg da maleriet ble malt. Mest interessant er det likevel at hele 42 av eidsvollsmennene åpenbart var forhindret fra å stille opp denne dagen.

Under alle omstendigheter fremstår Falsen som en tidlig variant av Elvis Presley, med suggererende sorte koteletter og bred benstilling, rede til å avsynge «Hound dog». En jypling på 32 år. Falsen kan nok også ha følt seg sosialt degradert i utgangspunktet, som følge av at hans far, landets høyeste dommer Enevold de Falsen, i hans barndom hadde blitt forvist til Engeløya i Steigen i Nordland som følge av en utroskapshistorie. Det endte ikke bedre enn at faren druknet seg i 1808.

Sønnen skulle som stortingsmann senere tape det meste av sin popularitet. Han ble anklaget for å ta Karl Johans parti i den hensikt å fremme sin personlige karriere. Altså en helt annen mann enn den seirende selvstendighetsforkjemperen man ser på maleriet. Jacob Aall opplevde Falsen som «en mand uden kultur og humanitet». Ikke nok med det: «Ubehagelig var hans vesen, hård og støtende hans tale, mørk og barsk hans mine.»

Merkelig nok er det ingen som vet sikkert hva som ble sagt av hvem under de seks ukene på Eidsvoll, da det ikke ble skrevet stenografiske referater fra debattene. Det man vet, er at noen midt i all viraken tok til orde for at det burde forfattes et brev med anmodning om å utnevne Christian Frederik til konge av Norge. Flere mente at Georg Sverdrup var den rette til å skrive brevet, men han skal ha vært i en sørgelig forfatning da oppfordringen ble fremsatt. Han klamret seg langflat til en bøtte og sa: «Dere får smøre sammen noe.» Alt i alt er det klart at livsstilen gjennom seks uker gikk på helsen løs. Før finansdebatten pådro Jacob Aall seg det han selv beskriver som en «usedvanlig heftig diarrhe». Sverdrup holdt sengen, Wedel slet med sin gikt, og selv doktor Møller ble svært forkjølet. Et utfall han vel fryktet etter alt det harske flesket og melkevellingen.

Peder Anker tok til orde for å utsette kongevalget til noen hadde anerkjent Norge som en selvstendig nasjon. Han talte for døve ører. Grunnloven ble undertegnet 17. mai, samtidig som Christian Frederik med overveldende flertall ble valgt til Norges første konge på mer enn fire hundre år. Etter signeringen sverget delegatene enighet og troskap til Dovre faller. Det må ha fremstått som ganske hult i og med at flere av grunnlovsmennene ble uvenner for resten av livet. Uansett ville skjebnen det slik at Dovre i praksis falt allerede dagen derpå, da både Russland og Preussen signaliserte at de ville støtte en svensk erobring av Norge. Den nittende mai, da alt var over, noterte Jørgen Aall disse nokså triste ordene i sin notatbok: «Et smørrebrød og en smule kold fisk var min gevinst.»

Wedel Jarlsberg søkte straks tilflukt ved sitt gods i Tønsberg. Ifølge professor Eyvind Smith var greven livende redd for at man ville gjøre alvor av truslene om å skjære av ham både nese og ører. «Mitt blod koker hver gang jeg tenker på det som De og jeg og mange andre måtte utstå i hine døgn», skrev han i et brev til Jacob Aall. Til hell for Wedel Jarlsberg kom Karl Johan tilbake til Sverige med store, veltrente styrker i løpet av sommeren og angrep Norge i slutten av juli. Christian Frederiklot seg omringe i Moss, abdiserte og reiste hjem til Danmark.

Da slaget var tapt, viste det seg merkelig nok at Sverige i store trekk lot oss få beholde vår grunnlov. Karl Johan kunne brukt dokumentet, resultatet av seks ukers rotbløyte, som dopapir eller til å fyre opp i peisen med. Men Jean-Baptiste Jules Bernadotte, som han egentlig het, ønsket ikke å være mindre liberal enn Napoleon hadde vært. Han hadde vært en av Napoleons fremste generaler. Følgelig fikk Norge ved det rene slumpehell en av de frieste og mest demokratiske forfatninger i verden. Hvilket forklarer hvorfor barnetoget 17. mai hvert år jubler med tusentallige flagg nedover nettopp Karl Johans gate.