Les et utdrag

Utdrag fra Rød løper av Helle Stensbak

Helle Stensbak hadde stor suksess med sin debut, kriminalromanen Monopol. Hun er utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, har arbeidet som sjeføkonom i YS, og skriver om økonomi i Aftenposten. I år er hun aktuell med sin andre krim Rød løper, med politiførstebetjent Rigmor Stark, en sylskarp sosialøkonom med sans for storblomstrete skjørt og etterforskningsmaksimen «follow the money».

Om boken:

Kampen om penger og posisjoner dirrer under overflaten i Norsefish, nasjonens største fiskerikonsern. Men den dannede krangelen i møterommene erstattes av rå brutalitet da en av fiskeritoppene blir truffet av tre rifleskudd og faller død om. 

Politietterforsker Rigmor Stark settes på saken. Hun er en sylskarp samfunnsøkonom med sans for storblomstrete skjørt og etterforskningsmaksimen «follow the money». Stark finner konflikter på kryss og tvers i og omkring Norsefish, etter at en handlekraftig alfaleder har måttet vike for den nye, vakre siviløkonomen som har innvandret fra Thailand via ekteskapsmarkedet. Samtidig slåss en sint Finnmarks-fisker med storkonsernet om kvoter og levelige forhold i nord. Etterforskningen fører Rigmor Stark fra Oslos finanselite til den forblåste Kardøya ytterst mot Barentshavet, der Norsefish har satt ødeleggende miljøspor. Og flere skal dø.

Les et utdrag fra boken:

Fruktene fra arbeid og kapital

Majoritetseier Kolbjørn Cordtsen kastet innpå en smertestillende og gikk inn i møterommet på Norsefishs hovedkontor.
 De andre var på plass.
 «Det politiske flertallet er sikret», sa han og satte dokumentvesken ned ved bordenden. «Grunnrenteskatten på havbruk er lagt død. Det kostet oss noen millioner i konsulenthjelp fra avgåtte statsråder, men det var det sannelig verdt.»
 Unge Fredric Færvik, nest største aksjonær, så opp fra mobilen. «Hvor stor er gevinsten?»
 Cordtsen nikket spørsmålet videre til finansdirektør Amornthip Lund mens han kveilet av seg skjerfet og la frakken over en ledig stol.
 Lund løftet et ark og lot blikket følge pekefingeren nedover en tallkolonne. «Om vi regner nåverdien av fremtidige inntektsstrømmer, sparer vi nærmere tjue milliarder av skatteregningen», sa hun og lot arket synke.
 Fredric Færvik puttet en tyggegummi i munnen og smilte med den ene munnviken mot konsernsjef Tom Overås, som tronet ved motsatt ende av møtebordet.
 Overås la øyebrynene i usymmetriske buer og strøk fingrene over hakekløften. «Viser viktigheten av bredde i nettverket», sa han, men mest til Cordtsen, «der mitt bidrag vel var avgjørende?»
 Cordtsen svarte ikke. Han satte seg i stolen med høyest rygg, la hånden på kinnet over den bankende tannen og skuet utover de fremmøtte.
 Hans lojale personlige assistent, Carl Johan Karlsen, satt til høyre, finansdirektør Amornthip Lund til venstre, og lenger ned, på hver side av bordet, satt de to øvrige, resultatløse, men ellers svært så umake medeierne.
 Den ene var unge Fredric Færvik, en stor medeier med liten erfaring og stort selvbilde, slik man lett kunne ende opp som sønn av en rikmann fra forrige årtusen.
 Den andre var Cordtsens søster, Thora Storm, oralbiolog, ikke-formuende og helt uten innflytelse med sin lille post av B-aksjer, slik man lett kunne ende opp som datter av en rikmann fra forrige årtusen.
 I motsatt ende satt konsernsjef Tom Overås og smilte med altfor hvite tenner.
 Søsteren kremtet. «Hvordan går det med det filantropiske prosjektet ditt?»
 «Jeg etablerer stiftelsen nå», sa Cordtsen.
 Tom Overås, som var i ferd med å gre luggen bakover, stanset med håndkloen i håret.
 Fredric Færvik så opp fra skjermen. «Hva gjør du, sa du?»
 Cordtsen så opp. «Etablerer en stiftelse til allmennyttige formål, dit mesteparten av Norsefish-avkastningen skal sendes.»
 Fredric grep tak i bordkanten. «Er du gal?»
 «Vi har nok penger», sa Cordtsen. «Avkastningen kommer bedre til nytte i en veldedig stiftelse.» Han kjente effekten av den smertestillende kicke inn, og grep klubbeskaftet, det var tid for å ta ut fruktene fra arbeidende kapital. «Velkommen til generalforsamling i Norsefish. Vi har to saker på dagsordenen: valg og utbytte, og vi starter med valg av styre. Valgkomiteen består av meg, og valgkomiteen foreslår gjenvalg av meg. Fredric Færvik foreslås som vara.»
 Fredrics kjever jobbet.
 «Den som stemmer for, viser det ved stemmetegn nå, og det stemmes», Cordtsen holdt opp sin egen hånd, «og vi registrerer at valgkomiteens forslag fikk flertall med femtién mot førtini prosent av stemmene.» Han klubbet.
 Fredric sendte et borende blikk ned i bordplaten.
 Overås brukte sekundet til å legge håret på plass.
 «Sak to, utbytte», sa Cordtsen til de fremmøttes speilbilde i det blankpolerte møtebordet. «Det foreslås utbetalt to hundre og tjue millioner kroner, det tas opp til votering, og det stemmes.»
 Fredric stanset tyggingen.
 Søsteren så på neglene.
 Overås satt som en saltstøtte.
 Man kan si mye om penger, men de har sin virkning.
 «Da er det enstemmig vedtatt», klubbet Cordtsen. «Sak to, punkt b handler om skjevdeling av utbyttet på grunn av eiernes ulike bidrag til verdistigningen.»
 «Hva?» sa Fredric. «Jeg protesterer! Du tar deg et enormt honorar som arbeidende styreformann allerede. Det dekker innsatsen din og vel så det!»
 «Det dekker ikke min særskilte dyktighet», sa Cordtsen og holdt ansiktet glatt. «Derfor foreslås det å skjevdele utbyttet med femtifem prosent til meg, én prosent til Thora, og førtifire prosent til Fredric, og det stemmes …»
 «Dette er kriminelt!» utstøtte Fredric.
 Men Cordtsen holdt hånden oppe, «… også dette forslaget fikk flertall, og er dermed vedtatt.» Han slo klubben i bordet.
 Fredric fnyste.
 Cordtsen flyttet blikket til ham og lot det hvile der. «Vi har sytten prosent avkastning», sa han rolig. «Hvis du ikke liker det, kan du selge deg ut av Norsefish og investere pengene dine et annet sted? Ikke? Nei vel.»
 «Jeg saksøker deg», sa Fredric.
 «Det må du bare gjøre», sa Cordtsen med tunge øyelokk. «Eventuelt …», han tok frem et lommetørkle og pusset brillene, «kan du takke meg for verdiøkningene i konsernet. En av dem er oppdagelsen av at vi kan bli frarøvet et beløp langt større enn skjevdelingen her, og det vil koste deg betydelig mer …», Cordtsen vred hodet seksten grader mot øst, skiftet blikkretning fra mindretallsaksjonæren til konsernsjefen, «med mindre du, Tom Overås, kan forklare hvorfor Amornthip fant fem forwarder – leveringsforpliktelser på fisk til en forhåndsavtalt pris – til fem europeiske havner, der kontraktene har en samlet verdi på ett hundre og ti millioner og leveranse og oppgjør skal skje den 16. desember», han stanset og lot opplysningen synke inn, før han fortsatte: «Men der oppgjørskontraktene mangler. Hvor er de?
 Det ble stille.
 Tom Overås åpnet munnen, halsen beveget seg, men han sa ingenting før det hadde gått et sekund for mye.
 «Kan du ikke gjøre rede for ett hundre og ti millioner?»
 «Jo da.» Overås dro hånden raskt gjennom luggen. «Dette er en sak som hører til mitt myndighetsområde …»
 «Hvor er oppgjørsrettighetene?»
 «… men siden du spør: Forwardene er en del av en større strategi for å øke lønnsomhe…»
 «Hvor er oppgjørsrettighetene?» brølte Cordtsen.
 En akutt, vibrerende stillhet la seg i rommet.
 Cordtsen satte brillene tilbake på nesen. «Kan du ikke gjøre rede for dem, kan du heller ikke lede et konsern.»
 «J–jeg …»
 «Ferdig!» Knyttneveslaget i bordet smalt synkront med første stavelse i Cordtsens siste ord.
 Stillheten ble tykk. Og liggende.
 «Karlsen?»
 «Ja?» Cordtsens personlige sekretær satt med pennen klar.
 «Vil du, før vi spiser den tradisjonelle lunsjen, protokollføre at generalforsamlingen i Norsefish har avklart situasjonen med oppgjørsrettighetene?»
 Karlsen nikket og noterte. Pennen skrapte mot papiret.
 Overås mistet ansiktsfargen.
 Cordtsen så rett over bordet. «Overås, du har ikke lenger styrets tillit. Amornthip Lund tar over konsernsjefstolen. Det blir hun som reiser til fiskerikonferansen i Trondheim og tar imot prisen.»
 Alle så på Overås, deretter på Amornthip.
 Amornthip nikket svakt og så ned.
 Overås brukte et par sekunder på å få lukket munnen. Så rettet han seg, trakk dressjakken sammen ved knapphullene, og sa: «Unnskyld?»
 Alle så på ham igjen, unntatt Cordtsen, som kikket på noe bak, litt til siden for Overås. «Ja?»
 «E-hm, er det slik at varaen rykker opp ved behov?»
 «Det finnes ingen varakonsernsjef», sa Cordtsen, «hvis det er det du lurer på?»
 «Nei», sa Overås, «jeg tenker på styret. Rykker varaen opp dersom styremedlemmet blir indisponert?»
 «I så fall blir det innkalt til ny generalforsamling», sa Cordtsen.
 «Men hva sier vedtektene om perioden mellom?»
 «Vedtektene er for eierne», sa Cordtsen, mektig irritert på friheten den forhenværende konsernsjefen tok seg. «De er ikke til behandling i dag, og generalforsamlingen i Norsefish er hevet!» Han slo møteklubben hardt i bordet.
 Han angret med det samme.
 For mens det fortsatt var mulig, det vil si, mens det fortsatt, formelt sett, var generalforsamling, burde han grepet anledningen og forandret vedtektene på akkurat det punktet.
 Han så det nå. Det vil si, først nå, fordi et lys ble tent i blikket til Overås, og det søkte mot Fredric.
 Vedtektene hadde en svakhet. Hvis Cordtsen falt fra, rykket Fredric opp.
 Og det ville gi akkurat det resultatet Fredric så lenge hadde ivret for.

Relaterte artikler

Les et utdrag fra «Tom»

Les et utdrag fra «Tom»

«En elegant og original skrekkroman om galskap, kunstig intelligens og psykiatriens tragikomiske historie.» Cathrine...
Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....