Utdrag fra romanen «Felt» av Vilde Fastvold

Utdrag fra romanen «Felt» av Vilde Fastvold

«Denne romanen forteller om antropologisk feltarbeid på en måte som aldri ville ha fungert akademisk. Den er sanselig og erfaringsnær, skrevet med en eksistensiell nerve som gjør den medrivende og engasjerende. Flere burde skrive slike bøker – enda flere bør lese denne.» Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi

Vilde Fastvold er aktuell med debutromanen Felt. Les åpningen her.

Hvis jeg er uoppmerksom, tar det tak i meg midt på dagen også, når jeg er på vei til universitetet, og leddbussen humper over et fotgjengerfelt, det er trangt og for varmt under vinterjakken, men jeg har fått meg en vindusplass og bak meg forteller en liten jente hva hun ser. «Der var det mange mennesker.» «Ja, de venter på trikken, de», svarer faren. «Trikken», sier jenta. Og så blir de stille, bussen svinger og jeg spenner lårene for å unngå å komme borti kvinnen ved siden av meg. Da kommer det, helt uanmeldt, kravlende uforutsigbart, lik et insekt under genseren. Følelsen av å være der igjen, av byen, den søtlige lukten av bladene etter et regnskyll, av varm eksos som fyller lungene, hele øya sitter i meg. Lukten av forråtnelse fra en søppelkasse fyller meg med et uklart ubehag, jeg får det ikke av meg, som en våt t-skjorte som har klistret seg til kroppen og er tung mot huden, man må virkelig hale for å få den over hodet.

I Oslo er bladene borte fra trærne, det er den grå årstiden, hendene mine er ikke lenger brune med skille mellom fingrene, de er blitt bleke og frosne, jeg varmer dem mot leppene, inni armhulene. Bussen stanser, stønner, puster mennesker ut og inn mellom dørene sine og kjører videre. Og hjemme i senga ligger Mons og puster tungt, han sov fremdeles da jeg stod opp. Han har et godt sovehjerte, for i natt våknet jeg, gikk og tisset, sovnet, våknet igjen, døste av, og vandret nedover gatene på øya, Mons merket ingenting. De pastellfargede husfasadene så klissete ut, som om malingen smeltet i solen. Strålene varmet på skuldrene, jeg var svett under håret og krysset gata for å komme inn i skyggen. Dråper fra ventilasjonsanleggene spyttet meg i nakken. Jeg gikk over plassen foran kirken, forbi en mann som solgte grønne bananer, og magen snørte seg sammen. Som ved et vindkast var jeg løftet opp i den overgrodde åsen over bykjernen. Råtne fikener luktet nøtteaktig, og i det fjerne så jeg bukta som lå og dampet, som foldet gatene inn i en støvete, bløt tåke.

Bak meg i den overfylte bussen spør faren den lille jenta: «Har du slått deg der?» Hun svarer ikke, nikker kanskje, de kommuniserer uten ord, bussen bruser. «Hvilken vil du ha?» spør faren. Jenta lager tenkelyd. «Jeg liker den», sier hun. «Den grønne?» «Den røde.» Så hører jeg stemmen hans, et ekko rett innenfor øregangen, Theo som sier: «Jeg liker facefucking. Ikke så mye, men litt. Siden jeg er omskåret, er det ofte bare suging som funker.» Jeg kikker meg fort omkring i bussen, det er bare jeg som kan høre det, og likevel blir jeg varm og uvel, det kjennes som om blodet sveller, som om årene har tungt for å pumpe det rundt, og jeg vil kvitte meg med minnet, men isteden hører jeg stemmen min svare ham: «Facefucking?» sier jeg. «Når mannen bruker munnen til jenta som jukkedokke og bare BAM-BAM-BAM, moser pikken inn i kjeften, pornogreie.» Bussen kjører videre, jeg lukker øynene og ser Theo som lå og stirret opp i taket, på takviften. Viftebladene gikk rundt og rundt, akkurat så sakte at man kunne skille dem fra hverandre, men for fort til at man kunne telle dem. Han tøffet seg med sånne utsagn. Egentlig likte han best at det gikk mykt og langsomt, at jeg bestemte. Theo snudde hodet mot meg. «Skal du skrive om dette i den oppgava di?» Jeg presset leppene sammen til en strek. «Så klart.» «Hore.» Jeg pillet av litt flass mellom puppene. Jeg hadde smurt meg, men glemt en flekk akkurat mellom brystene. Det var blitt et illrødt merke på størrelse med en plomme. Nå rev jeg av huden i store flak. Blek og gjennomskinnelig løsnet den og klistret seg til fingrene mine, nesten som spindelvev. På den tiden var jeg mest redd for å bli solbrent, og alt det som Theo var redd for, angikk meg bare på et teoretisk plan. Jeg bekymret meg ikke når han snakket om de giftige partiklene som sildret ned gjennom jordsmonnet, som la fra seg rester i alle organismer de kom forbi, krabber, søtpoteter, hunder og fostre, i organer og sinn. Theo så på meg mens jeg skrellet meg selv. «Æsj. Fy faen, du er ekkel.» Han lukket øynene. «Hva skal du kalle meg?» spurte han. «Jeg vet ikke.» «Jeg liker Lilian.» «Lilian?» «Som Lilian Thuram. På landslaget. Hvis jeg får en sønn, skal jeg kalle ham Lilian.» «Jeg tror jeg bare skal kalle deg negro number five», sa jeg. Da lo han.

Utdrag-fra-romanen-Felt-av-Vilde-Fastvold

Relaterte artikler

Les et utdrag fra «Tom»

Les et utdrag fra «Tom»

«En elegant og original skrekkroman om galskap, kunstig intelligens og psykiatriens tragikomiske historie.» Cathrine...
Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....