Les utdrag!

Utdrag fra romanen «Nå har natten alt» av Jørgen Brekke

Den 23. oktober 2012 blir femten år gamle Liv Hassel drept i et skogholt i fredelige Horten, mens foreldrene hennes er i Mexico. Den tre år eldre Vegar Johnsen blir dømt for drapet. 

Åtte år senere møter Livs søster, Mia Hassel, uventet et tidligere vitne i saken. Dette møtet reiser foruroligende spørsmål. Er Johnsen den skyldige? Kan Mia stole på forklaringene til sine aller nærmeste? 

Mia kontakter Helene Paus, en anerkjent forfatter av True Crime-bøker. Paus har selv mistet en datter i krybbedød, og har bestemt seg for å slutte å skrive om drapssaker. Men hun klarer ikke å la saken ligge, det er for mye som skurrer i den. Makter Paus å skrive seg ut av sin egen sorg, eller vil arbeidet med boken om det tragiske drapet bare føre henne dypere ned i det mørket hun befinner seg i? 

Les utdrag!

Helene Paus

Ila fengsel og forvaringsanstalt, 19. november 2019

«Jeg tror jeg elsket henne», sa drapsdømte Vegar Johnsen.

«Elsket?» spurte jeg.

Ordet ble til en del av stillheten mellom oss her på det hvitmalte besøksrommet på Ila. Dette var mitt første møte med mannen som var dømt i to rettsinstanser for drapet på femten år gamle Liv Hassel i 2012.

Her han satt foran meg, klarte jeg ikke å se ham for meg med blod på hendene eller – enda verre – som en person som reagerte på et annet menneskes lidelse og død med seksuell opphisselse.

«Forelsket», sa Vegar Johnsen. «Jeg var vel egentlig forelsket.»

Han løftet en hånd fra bordplaten, den hang spørrende i luften, lurte på hvor den skulle gjøre av seg, fant en slags nødlanding rett over hoften. Linjene hans var de samme som Liv en gang hadde tegnet på en skisseblokk like før hun ble drept.

«Har det vært vanskelig for deg å innrømme det? At du var forelsket?» spurte jeg og så at jeg traff noe der.

«Vanskelig? Nei … men farlig.»

«Farlig?»

«Det føltes som en tilståelse å si noe sånt til politiet. Liv var femten år. Jeg var atten. Politiet hadde alt bestemt seg for at drapet ble begått av noen som ’kjente’ henne.»

«Var det derfor du jugde til politiet?» spurte jeg. «Da du i det første avhøret sa at du ikke hadde truffet henne den natten hun ble drept?»

«Det var en tabbe. Jeg fikk panikk.»

«Men etter tre uker i varetekt kommer du brått med en tilståelse. Dette må du forklare for meg. Hva får en oppegående gutt som deg til å tilstå et drap han ikke har begått?»

«Jeg vet ikke om det er mulig å forklare», sa Vegar Johnsen. «Jeg klarer ikke å forklare det for meg selv engang.»

Jeg satt taus og betraktet ham. Blikket hans var skarpt, han var pen og virket intelligent. Når han snakket om alminnelige ting, var han velartikulert. Det var bare når samtalen kom inn på Liv og drapet at han famlet etter ord. Hadde jeg ikke visst noe som helst om Vegar Johnsen, ville jeg ha tatt ham for å være en gløgg, men ganske alminnelig ung mann. Ingenting ved framtoningen hans røpet at han var en bestialsk drapsmann. Men samtidig tenkte jeg at det mennesket som hadde slått hodet til Liv Hassel mot en stein i Sørlibakken i et av Hortens mange skogholt, som hadde slått og slått, og deretter trengt seg inn i henne, var et menneske som i all sin jævelskap hadde kortsluttet.

«Vet du hva som er verst?» spurte Vegar Johnsen.

«Nei», sa jeg.

«Det er ikke det at folk tror at jeg drepte henne. Det er det at hun døde. Hun er borte. Og her sitter jeg.»

Han sa det så stillferdig, nesten som han snakket til seg selv.

Dette mener anmelderne:

«Denne gangen, med ei bok ettertrykkelig plassert i vår tid, er det så å si noe helt annet, en krysning av privatdetektivfortellingen og en klassisk "whodunnit" i salig Agatha Christies ånd. Begge sjangre kan synes grundig utvasket, men Jørgen Brekke klarer å holde på interessen hele veien. […] Leseverdig, godt fortalt.»Leif Ekle, NRK

«[…] en solid krim med en velkonstruert intrige befolket med interessante personer.»Marit Egaas, Stavanger Aftenblad

«Hortensforfatteren Jørgen Brekke er av de sjeldne sortene i norsk kriminallitteratur. Han evner, i motsetning til hovedfeltet i sjangeren, ikke bare å låse seg til seriekrimromaner, men å finne nye vinklinger, nye personer og nye intriger.»Finn Stenstad, Tønsberg Blad

«Alt i alt er dette blitt en solid thriller, som vil lande høyt i lesebunken når årets norske krim- og spenning-utgivelser skal veies, vurderes og prioriteres.»Vebjørn Rogne, Bok365