Utdrag fra Tara Westovers bok Noe tapt og noe vunnet

I dette utdraget fra Noe tapt og noe vunnet blir Tara, som på dette tidspunktet er 18 år, innkalt til biskopen, fordi hun ikke ønsker å gå ut med menn i kirken.

«Ekteskapet er Guds plan,» sa biskopen, og så reiste han seg. Møtet var over. Han ba meg om å komme tilbake neste søndag. Jeg sa ja, men visste at jeg ikke kom til å gjøre det.

Kroppen kjentes tung da jeg gikk til leiligheten. Hele livet hadde jeg fått innprentet at ekteskapet var Guds vilje, at det var en synd ikke å gifte seg. Jeg trosset Gud. Men ville det egentlig ikke. Jeg ville ha barn, min egen familie, men samtidig som jeg lengtet etter det, visste jeg at jeg aldri ville få det. Jeg var ikke i stand til det. Jeg kunne ikke være i nærheten av noen mann uten å avsky meg selv.

Jeg hadde bestandig fnyst av ordet «skjøge». Det klang for fresende og utdatert selv for meg. Men selv om jeg i mitt stille sinn hånte Shawn som brukte det, identifiserte jeg meg med det. At det var gammeldags gjorde bare tilknytningen sterkere, for det betydde bare at det var sjelden jeg hørte ordet annet enn når det var snakk om meg selv.

En gang, da jeg var femten, etter at jeg hadde begynt å bruke maskara og lipgloss, sa Shawn til pappa at han hadde hørt rykter om meg inne i byen, at jeg gikk for å være løsaktig. Straks trodde pappa at jeg var gravid. Han skulle aldri ha latt meg være med på de teaterstykkene inne i byen, brølte han til mor. Mor sa at jeg var til å stole på, sømmelig. Shawn sa at ingen tenåringsjente var til å stole på, og at han selv hadde erfart at de frommeste kunne være de verste av dem alle.

Jeg satt på senga med knærne presset mot brystet og hørte dem krangle. Var jeg gravid? Jeg var ikke sikker. Jeg tenkte gjennom all kontakt jeg hadde hatt med gutter, hvert blikk, hver berøring. Jeg gikk bort til speilet og løftet på skjorta, lot fingrene gli over magen, undersøkte den centimeter for centimeter og tenkte: Kanskje.

Jeg hadde aldri kysset en gutt.

Jeg hadde vært til stede under fødsler, men jeg hadde ikke fått vite noe om unnfangelse. Mens faren og broren min ropte og bar seg, fikk uvitenheten meg til å holde munn: Jeg kunne ikke forsvare meg, for jeg forsto ikke anklagen.

Flere dager senere, da det var bekreftet at jeg ikke var gravid, utviklet jeg en ny forståelse av ordet «skjøge», en som i mindre grad handlet om handlinger og mer om vesen. Det var ikke nødvendigvis det at jeg hadde gjort noe galt, men at jeg eksisterte på feil måte. Det var noe urent i bare det at jeg var til.

Les mer om Noe tapt og noe vunnet her.