Les et utdrag

Under krigen. Nå må vi tåle alt

I Ingar Sletten Kolloens storverk Under krigen møter vi menn, kvinner og barn fra hele landet og i alle lag av folket. I det andre bindet skildres mennesker og hendelser i årene 1941–1943. Her kan du lese et lite utdrag:

«Han skal jo være en slik djevel …»

Denne kalde januarettermiddagen stuper et tysk fly ned mot det mørklagte landet og det hardt prøvede folket. På bakken står de tyske toppene i Norge og tripper i 17 kuldegrader. Først hører de brølene fra de fire motorene og snart ser de flyet hans, maken til Hitlers, en Focke-Wulf Condor, oppkalt etter klodens største rovfugl. Flyplasspersonell springer fram med en metalltrapp idet flyet lander. Døren glir opp, og på toppen av flytrappa kommer en spinkel, middels høy mann til syne. Generaler og admiraler slår hælene sammen, hever høyre arm strakt ut og roper i kor Heil Hitler, før de etter tur håndhilser på øverste sjef for SS og alt politi i det tyske riket og alle erobrede land.

De som var til stede, visste at Heinrich Himmler hadde bygd en makt som kun ble overgått av Hitler. Nå var han kommet til Norge for å gå dem alle etter i sømmene. Rapporter var gått til Berlin om at motstandsmiljøene i Norge vokste raskt og faren for en britisk invasjon økte.

     Følelsen av å bli gransket må også ha vært tydelig for de to andre som kom ut av flyet denne tirsdag ettermiddag 28. januar 1941. Den ene var rikskommissær Josef Terboven, som med sine spesialfullmakter fra Hitler styrte egenrådig den sivile delen av okkupasjonsstyret. Den andre var Himmlers egen toppmann i Norge, SS- og politigeneral Wilhelm Rediess. Nå trippet Terboven, Rediess, generalene og admiralene på respektfull avstand bak gjesten, mens han inspiserte de oppstilte æresgeleddene. Tyske SS-soldater og politifolk stod sammen med en norsk polititropp for å vise hvilken samarbeidsånd som nå et drøyt halvår etter kapitulasjonen hersket mellom tysk og norsk politi.

     Dette var første gang Himmler var i Norge, og han så nok nøye på de norske ansiktene, for han anså nordmenn som de mest raserene europeere. Fra sine rekker studerte de norske politimennene berømtheten, som sammen med Joseph Goebbels, Hermann Göring og Rudolf Hess utgjorde Hitlers aller innerste krets. Det var ikke noe imponerende ved Himmlers ytre. Mange som hadde møtt ham tidligere, syntes han av utseende mest lignet en litt puslete kontorist.

     Etter inspeksjonen forlot Himmler, Rediess og Terboven Fornebu. De ble kjørt mot Asker, til det flyktede kronprinsparets residens, som Terboven delte med Rediess. I en av de vakre salongene på Skaugum, der alle bilder av kongelige var erstattet av Hitler-byster og den tyske ørn, startet trolig allerede denne kvelden samtalene om hvordan jakten på indre fiender skulle trappes opp. Himmler, Terboven og Rediess hadde erfaring med den slags. Alle tre hadde brukt nesten hele sitt voksne liv på å klatre i det tyske nasjonalsosialistiske partiet og oppfylle Adolf Hitlers krav til den sanne nazist om å «gjenvinne den gode samvittighet til å være grusom».

     Heinrich Himmler hadde som barn i Bayern blitt lært opp av sin rektorfar til å angi sine medelever. 23 år gammel sluttet han seg til Hitler med en intensitet som sjokkerte endatil hans hardbarkede partikamerater. Himmler bedyret at «han ville skyte sin mor» og «være stolt over tilliten», om Føreren ba ham om det. Og dette var ikke tomme ord, for Himmler fengslet senere sin egen nevø, fordi han røpet SS-hemmeligheter i fylla og var homofil. Senere skulle han personlig signere ordren om at brorsønnen skulle henrettes. Himmler stod også bak «de lange knivers natt», da SS og sikkerhetspolitiet gjennom to julidøgn i 1934 myrdet flere hundre ledende tyske nasjonalsosialister, anklaget for å true Hitlers lederskap. To år senere ga Hitler Himmler ansvaret for alt tysk politi, og hans makt ble dermed nærmest grenseløs.

     Mens hans SS oppdro den nye herskereliten og renset den germanske rasen for jødiske og andre mindreverdige innslag, sporet hans politistyrker opp, straffet og eliminerte statens indre fiender. Wehrmacht-generalene erobret land for Hitler, og Himmler tok stålkontroll over de erobrede menneskene og samfunnsstrukturene. Det klarte han med hjelp av SS-soldater, politimenn, torturister og angivere – og jurister, byråkrater og redaktører. Alle norske medier var for lengst under tysk sensurkontroll. Redaktørene hadde fått beskjed om å fortelle leserne hvilken ære det var at Himmler i egen høye person besøkte Norge. Ivrigst var Fritt Folk, organet til Nasjonal Samling, det eneste partiet Terboven ikke hadde forbudt høsten 1940. Under overskriften «Sannheten om Himmler» innrømmet avisa at det «finnes mennesker som får angstfornemmelser når de hører navnet Himmler. Han skal jo være en slik djevel, en «arbeidermorder», den fryktelige, kaldblodige og grusomme sjef for det tyske Gestapo. Kort sagt, en mann alle må frykte …» Men ingen måtte tro på slikt tøv, beroliget Fritt Folk, for dette var hatpropaganda fra britene og den flyktede norske regjeringen. De neste dagene viste avisene fotografier av Himmler som besøkte den tyske æreskirkegården på Ekeberg, la ned kranser ved holmen der Blücher gikk ned og utførte andre seremonielle arrangementer. Men de fleste av den 40 år gamle Heinrich Himmlers arbeidstimer var fylt med møter. Med hjelp av sitt sikkerhetspoliti, sin egen SS-domstol og egne fengsler og konsentrasjonsleirer styrte han et overvåkings- og undertrykkelsesapparat som hadde forgrenet seg fra Tyskland til Østerrike og Tsjekkoslovakia og videre til Polen, Danmark, Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike – og Norge fra 9. april 1940.

     Nå stod over 200 000 tyske offiserer, soldater, SS- og politimenn i landet, men likevel vokste motstanden blant de knappe 3 millioner innbyggerne. Fra sikkerhetspolitiets avdelingskontorer rundt omkring i Norge strømmet rapporter inn til hovedkvarteret på Victoria terrasse, og de alvorligste tilfellene ble rapportert til Berlin: Opprørske nordmenn gjemte våpen og propaganderte for Storbritannia og mot Tyskland. Kurerer fraktet meldinger mellom undergrunnsgrupper og norske og britiske myndigheter i Stockholm. Kystbefolkningen organiserte fluktruter med fiskeskøyter over til Storbritannia, der unge menn fikk spion- og sabotasjeutdannelse før de lurte seg tilbake til Norge og opprettet motstandsgrupper. Hemmelige radiosendere hadde forbindelse til Storbritannia, og britene fraktet inn våpen, utstyr og agenter. Dette kunne ikke fortsette. Sikkerhetspolitiet måtte hogge over forbindelsen mellom Storbritannia og norske undergrunnsmiljøer, og rykke opp all motstandsvilje med roten.

            Og det hastet. Himmler visste at Norge snart ville få en enda større krigsstrategisk betydning



Relaterte artikler

Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....