Utdrag fra «Uvigslet jord» av Agnes Lovise Matre

Under hagearbeid på Vavollen i Øystese blir levningene av en tenåring funnet i jorden, en ung gutt som aldri er blitt meldt savnet. Etterforskningen av drapet avdekker lag på lag av skyld, skam og unnfallenhet, og truer med å avsløre hemmeligheter som kan få voldsomme konsekvenser for mange i den lille bygda.

Lensmann Bengt Alvsaker må grave dypt i bygdas ugjerninger og utbredte fordommer for å finne ut av sannheten om hva som skjedde, den gang for tretti år siden.
Les et utdrag fra «Uvigslet jord» !

Øystese, tirsdag 1. mai 2018

Marte Samland tørket svetten av panna og betraktet den overgrodde skråningen megleren hadde valgt å kalle en hage. Selve huset så ut som en rustrød, grunnstøtt skute midt i rekka av nymalte fasader i byggefeltet, like ovenfor Øystese sentrum. Grunnmuren var ubestemmelig grågul av farge, med brune render.
  Skråningen så ut som et hogstfelt etter at hun dagen i forveien hadde saget ned villniset av busker og trær med motorsag, gravd fram stubbene og prøvd å kutte røttene med velrettede øksehugg så godt det lot seg gjøre. Mange av røttene hadde gravd seg ned gjennom leira til frisk jord.
  Med kraftig spenntak tråkket hun spaden ned i jorda, tok tak i skvallerkål, kveke og torv. Ristet av jord og kastet restene i en rød plastbøtte ved siden av seg. Hun jobbet systematisk. Klippet seg gjennom et nettverk av greiner og røtter, plukket stein og gjøv løs på neste stykke mens hun skuflet til side moldsvarte meitemarker og tusenbein. Hun sukket fornøyd, for såpass hadde hun fått med seg på skolen, at mange nedbrytere betød godt jordsmonn.
  – Så du er en av dem som jobber i hagen 1. mai? Marte knipset bort en grønngul edderkopp som pilte sidelengs bort fra henne, og snudde seg. En mann sto og pirket i trillebåra hennes med en pinne. Båra sto plassert helt inntil støttemuren slik at hun lett kunne nå den når bøtta skulle tømmes.
  – Ja, beklager så mye om jeg ødelegger helligdagen din, svarte hun irritert før hun snudde ryggen demonstrativt til.
  Det hadde ønsket virkning. Uten et ord forsvant han nedover veien med et norsk flagg hengende slapt i venstre hånda. Hun svettet og klippet. Hakket torv, plukket stein, slet og bannet mens stadig nye flekker med ren, svart mold la seg som plogfurer etter henne.
  Marte strakte kroppen, gned korsryggen og så mot de snøkledde fjelltoppene som speilet seg i den grønne fjorden. Utsikten alene var verdt en million. Morelltreet, som sto i full blomst et stykke lenger oppe i hagen, kom ikke til å bære frukt i år. De grønne bladene var sykelig brune i kantene.
  På verkende bein og med krum rygg tømte hun trillebåra i kompostbingen. En brungul klump av leire og noe annet ubestemmelig delte seg og slapp løs en ansamling tomme puppeskall.
  Nede i skråningen røsket hun tak i en ny stubbe, men røttene satt bom fast. Hun brukte spaden. Grov seg lenger ned før hun tok et nytt tak. Så ett til. Et sukk gikk gjennom bakken da røttene slapp taket, og Marte ravet bakover. Stubben smalt inn i kneskåla.
  – Faen! brølte hun og tok seg til kneet, før hun vred seg rundt på alle fire mens tårene spratt. Hun dro hånda til seg. Friskt blod piplet fra en flenge midt i håndflata. Forsiktig rotet hun rundt med den friske hånda på leting etter glasskår. Der stubben hadde stått stakk det opp noe hvitt. Hun grov med hendene til hun fikk tak i det og ble stående med kraniet av noe som kunne være en katt i neven.
  Marte så for seg det rosa soverommet i kjelleretasjen. En gang hadde det nok bodd en liten jente her, en som kanskje hadde mistet katten sin, og nå hadde Marte ødelagt graven.
  Hun la merke til et tøystykke som hadde fulgt med opp, grep tak i det og dro så godt det lot seg gjøre, men det var vått og tungt av leire og hadde viklet seg inn i røttene. Marte bannet. Ingenting ville gro om det var leire her. Hun akte seg nærmere, tok tak i det hun trodde var en rot, men brått slapp hun alt, og i tre kjappe steg var hun oppe ved huset. Hun seg sammen på benken ved inngangsdøra og hev etter pusten flere ganger mens hun forsøkte å ta innover seg hva hun hadde sett.

Øystese, Vavollen, tirsdag 1. mai 2018

Lensmannsbetjent Bengt Alvsaker ristet oppgitt på hodet av politibetjent Lars Staupe som kikket seg i speilet bak solskjermen for ørtende gang. De var begge kledd i fest uniform og skulle ha vakthold ved 1. mai-toget i Ålvik, et industritettsted lenger inne i Hardangerfjorden.
  Like før tunellen inn til Øystese ble de kalt opp av operasjonssentralen i Vest politidistrikt og bedt om å sjekke ut en kvinne som påsto at hun hadde funnet restene etter et menneske i hagen sin.
  Bengt parkerte i veikanten og kastet et blikk bortover en oppgravd skråning til venstre for dem. Det var smått utrolig at det skulle ligge levninger her, men å avfeie det var ikke et alternativ. Han grep iPaden som lå i passasjersetet og gikk sammen med Lars opp den bratte og dårlig vedlikeholdte grusveien. Det hadde regnet litt i åttetiden på morgenen, men i motsetning til i Norheimsund, hadde vinden i Øystese økt på fra nordøst og løftet det tunge skydekket. Små revner av blått ga håp om solskinn i løpet av dagen.
  – Fy faen for en rønne, sa Lars lavmælt. – Glad foreld rene mine stiller kausjon. Tenk å måtte bo her?
  – Ja, fint skal du ha det, svarte Bengt og dyttet Lars i siden. – Spør du meg, hadde du hatt godt av å bo her en stund. Bengt hadde hørt mer enn nok om den fantastiske leiligheten betjenten hadde kjøpt på Hardanger Brygge i Norheimsund.
  Marte Samland satt på benken ved inngangsdøra. Det så ut som om hun når som helst kunne segne om. En sommerblomst i et råttent myrområde, tenkte Bengt og tok eiendommen nærmere i øyesyn.
  – Fryser du ikke? spurte Lars og la hånda på skulderen hennes. Hun skalv, mens hun stirret stivt mot skråningen.
  – Har du sittet her hele tiden? Du burde ha ventet inne. Bengt satte seg ved siden av henne. Alt hun hadde på seg var en joggebukse og en blomstret t-skjorte. Huden på overarmen så ut som ribbet kylling. Fingrene var svarte av jord, og hun hadde surret et hvitt tøystykke rundt den ene hånda. – Har du skadet deg?
  – Bare en rift. Det er ingenting. Skulle aldri kjøpt denne dritten. Det eneste som manglet, var et lik. Hva er sjansen for det, liksom? Hun prøvde å smile, men smilet endte i en grimase.
  – Så, så, sa Lars rolig. – Nå får vi først se. Han tok noen skritt i retning trillebåra som sto øverst i skråningen.
  Bengt ba Marte vente og fulgte etter Lars. Vavollen var et byggefelt med velstelte eiendommer, men dette …
  – Jeg fant ham der, ropte Marte og pekte. Bengt løftet litt på det ene øyenbrynet.
  – Ham?
  – Ja, ham, eller mennesket, liksom. Jeg aner ikke. Hun slo armene om kroppen. – Dere ser hvor jeg har gravd. Tøystykket ved rota. Ser ut som dongeri.
  – Folk begraver kjæledyrene sine i hagen, sa Lars, men Bengt hørte at han hadde fått noe anspent over seg.
  – Herregud! Jeg er oppvokst på gård, fortsatte hun oppskaket. – Se selv, da. Det der er ikke et dyr.
  Det var ikke rent sjelden at folk ringte og fortalte at de hadde funnet likrester på de mest utenkelige steder. En gang fikk de tilsendt en pakke med beinstubber i posten som de ble bedt om å undersøke. Det viste seg å være restene av en ku.
  Et gammelt, vindskeivt bjørketre sto i overgangen mellom gressplenen og skråningen. Fra en kraftig grein som umotivert skjøt rett ut fra stammen, hang en huske laget av naturfibertau og en treplanke. Lars tok tak i planken og ga husken fart, før han fanget setet på returen. Bengt så at noe var inngravert på undersiden med brennmerkingspenn.
  – Se der, ja. Han grep om brettet og formelig kjente lukta av brent tre fra sin tid som elev ved Øystese barneskole. Barnet som hadde laget denne, var ikke trygg på hvordan ord skulle skrives. «Du er senil» leste han høyt.
  – Ved stubben der nede, gjentok Marte utålmodig. Bengt lot seg ikke stresse, men trødde varsomt nedover jordhaugene. Han passet på å gå i hennes fotspor, men han fikk en ekkel fornemmelse da han kikket mot stedet hun hadde anvist. Framme ved rota fikk han den bekreftet. Faen heller! Ikke nå, tenkte han og så den nær forestående konfirmasjonen til sønnen Thomas gå opp i røyk.
  Bengt rørte ingenting, kommenterte det ikke, men nikket kort og alvorlig til Lars, før han rygget opp på plenen igjen. Han ba Lars hente sperrebånd i bilen. Så fisket han opp telefonen fra innerlomma og ringte kriminalteknisk i Bergen for å be om bistand.