Utdrag fra Wencke Mühleisen kritikerroste roman "Redd deg selv, lille hjerte"

Utdrag fra "Redd deg selv, lille hjerte"

Hvilke vilkår har kjærligheten og begjæret i vår tid, i vår verden? Hva skjer med dem vi bedrar, med dem vi forlater? Hva skjer med oss som bryter og som vil leve et annet liv? Forblir vi intakte? Eller blir vi, på tross av våre inderligste forsøk, brutt opp og noen ganger helt ned i møte med ansiktet til den man en gang elsket, av berøringen, av lukten, følelsen, av minnet om følelsen.
Les et utdrag her fra Wencke Mühleisens innsiktsfulle og gripende roman, Redd deg selv, lille hjerte:

 

Det var mars måned, lyset hadde begynt å sive inn noe tidligere om morgenen gjennom vinduet på arbeidsrommet mitt. Jeg satt som vanlig foran pc-en og stirret matt ut på det store tuntreet i gårdsrommet til nabogården. Det digre nettverket av svarte grener var dekket av et tynt lag snø, som en sirlig japansk tusjtegning.

Hva var det jeg holdt på med, som jeg uavbrutt hadde holdt på med i flere måneder? Jeg kavet som om jeg holdt på å gå under, ja, jeg holdt rett og slett på å gå fra forstanden bare fordi mannen min hadde pult med en annen dame. Andre menneskers liv gikk bokstavelig i oppløsning, de var på flukt, barn ble massakrert, kvinner voldtatt, folk ble forfulgt, torturert, nyfascismen var et faktum, klimaet gikk til helvete. Regjeringen vår nektet norske barn som levde i konsentrasjonslignende leirer, tilgang til Norge, og her satt jeg og vrei meg i navlebeskuende vånde dag etter dag, måned etter måned fordi mannen min foretrakk en yngre og feitere dame og hadde gått bak ryggen min. Jeg som en gang for noen tiår siden, sammen med andre i min generasjon, sverget på at livet handlet om personlig og sosial forvandling, at mennesket aldri mer skulle bli forlatt og alene med seg selv og sin ynkelige lille, private skjebne, at det fantes håp, fantasi og himmel over de små eksistensene våre. Det var så lenge siden jeg hadde brukt dette språket som en gang falt meg helt naturlig.

Å ta i bruk disse ordene nå ville være som å snakke med kantete steiner i munnen. Hva hjelper det et sultende menneske å vite at bakgrunnen for hennes sult er en systemisk fordelingskrise i den markedsøkonomisk styrte verden? Hva skulle det kunne hjelpe meg å vite at noe av sorgen, smerten og raseriet mitt også er betinget av en seig, vedvarende sexistisk kultur? Finnes det sorgsanger, kjærlighetssanger, finnes det vuggesanger som ikke er politiske? Hvem skulle jeg fortelle dette til? Kunne jeg si noe om betingelsene for kjærlighet, for sorg, som kunne få noen til å samles på et torg?

Var jeg virkelig blitt et hjernedødt offer for tidens ideologi, den eneste gjenværende, lille individualiserte privatiserte utopien: lykken i et velfungerende parforhold med høyt forbruk? Ble ikke den romantiske kjærlighetens mest forterpete ideologi sprøytet inn i det feminine nervesystemet mitt som fargestoff, slik at dette fortærende savnet trakk seg gjennom hele veven av lengsler, fantasi, følelser og visjoner, slik at ingenting annet var mulig å tenke, å ønske seg. Parforholdet som den absolutte fordring som holdt alle, særlig kvinner, fast i sitt totalitære grep, og holdt liv i en hel livsindustri, et gigantisk styringssett som sugde all annen sosial energi og skaperkraft opp i seg.

Jeg stirret på bokomslaget til en biografi om den amerikanske avantgarde-forfatteren Kathy Acker som lå på skrivebordet mitt. Det viste baksiden på en av Ackers skinnjakker fylt av et stort dødninghode. Hadde vi, som en gang hadde følt oss ovenpå og øvd oss i systemkritikk, kunnet se for oss at også vi en gang ville si oss tilfreds med tidens melodi, tilpasse oss den, for så å bli ødelagt av den? Og der satt jeg nå og glante handlingslammet på et tre med nakne grener.

Matt, så uendelig matt, satt jeg i arbeidsstolen min og tenkte på fornedrelsene alle skal igjennom for å nå frem til det de håper er kjærlighet. For vi kan ikke klare oss uten, der er vi alle like, tenkte jeg. Jeg visste det nok, menneskene kunne se så attraktive, ambisiøse, kompetente, så selvtilstrekkelige og selvhjulpne ut som de bare ville. Kravle og krype for kjærligheten måtte også de, måtte også jeg, når det kom til stykket. Hvilket det alltid gjorde. Før eller siden. I alle fall siden. Helt sikkert på slutten.

Om boken:

terningkast 5 rød

«Sitrende og sanselig om utroskap fra en forfatter som det definitivt er verdt å følge med på!»
Sindre Hovdenakk, VG

terningkast 5 rød

«Wencke Mühleisen bygger gjerne romanene sine på et selvopplevd, reflektert og gjennomprøvd erfaringsgrunnlag. Med Redd deg selv, lille hjerte har hun gitt stoffet hun bygger på, en veltruffet fiksjonalisert form.»
Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

«Redd deg selv, lille hjerte er ein klok, naken, vittig og sår roman om å bli eldre og mindre attraktiv, men likevel ikkje ferdig med livet.»
Marta Norheim, NRK

«Jeg vil ikke ha en feminisme som bare er Twitter-snappy og smart, jeg vil ha en feminisme som er klok og som kan brukes til noe. Dersom Mühleisens bok ikke hadde handlet så mye om sex, eller dersom jeg ikke hadde vært så sjenert, hadde jeg kanskje invitert hele nabolaget til lesesirkel.»
Sandra Lillebø, Klassekampen

Relaterte artikler

Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over...