Utdrag: Tim. Biografien om Avicii

Tim. Biografien om Avicii

Tim. Biografien om Avicii er skrevet av den prisbelønte svenske journalisten Måns Mosesson, som gjennom intervjuer med Tims familie, venner og musikerkolleger har fått et unikt innblikk i livet stjerneprodusenten levde. Boken gir et ærlig bilde av Tim og hans søken – og viker ikke for de vanskene han kjempet med, vansker mange unge mennesker kjemper med hver eneste dag.

Les et utdrag fra boka her!

 

Tim. Biografien Om Avicii

Høsten 2015, samtidig som det andre albumet Stories ble lansert, ble Tim lagt inn på et behandlingshjem på Ibiza. Etter noen dager samtale med terapeutene tegnet Tim en tegning som skildret hvordan han følte seg etter årene med piller og kontinuerlig overarbeid. 

Tim. Avicii Tegning

Tekst: Måns Mosesson

 

På regnblanke veier hadde de kjørt, forbi olivenlunder og pomeranstrær og gjennom den lille byen Santa Gertrudis, før bilen tok av inn på en grusvei. Inne i skogen skjulte det seg et hvitkalket murhus, våningshuset på en gammel fruktgård.

       Tim var tildelt det fineste rommet på behandlingshjemmet. I taket over senga var tømmerbjelkene synlige, og ved siden av det lille skrivebordet var det en åpen peis. Den gamle gården var i det hele tatt forsiktig pusset opp, og i fellesrommene sto fortsatt trestoler og leirkrukker fra tiden da jordbruket var noe av det viktigste i bygda.

       Hagen og husene var delt i to plan. Lengst oppe lå en avskjermet og i praksis privat del av institusjonen. Foran terrassen bredte gressplenen seg ut, full av fargesprakende trær og busker. En gartner stelte palmeliljer, kassava og hibiskusbusker. Det var her oppe rommet til Tim lå.

       Steintrapper førte ned til den større delen av behandlingshjemmet. Her bodde de andre klientene – akkurat nå blant andre en kvinne som hadde vært på avrusning femten ganger, og en britisk mann som hadde begynt å stjele fra sine egne barn på grunn av heroinmisbruket sitt. Her lå også felleskjøkkenet og en sal for gruppeterapi der papirlommetørklærne alltid sto klare i en eske på gulvet.

       Allerede den første morgenen hadde psykiateren på klinikken undersøkt Tim Bergling og konstatert at han led av utmattelsessyndrom. Det var en enkel diagnose å stille – han var irritabel, slet med å konsentrere seg og klarte ikke å roe seg ned til tross for at han var så trøtt. De diskuterte hvordan utfasingen av medisinene skulle gå for seg. Det var en lang liste over smertestillende, angstdempende, antidepressiver og beroligende legemidler som Tim hadde brukt det siste året. De fleste pasienter prøvde å forhandle seg frem til å gjøre nedtrappingen så langsomt som overhodet mulig, men Tim hadde motsatt innstilling. Han ville at avvenningen skulle gå raskt, som å rive av et plaster. Han hadde vært gjennom det før, forklarte han, hadde klart seg gjennom abstinensen helt på egen hånd.

Behandlingsleder Paul Tanner hadde kontor i den nedre delen av hagen, i et hus som vendte ut mot sitronlunden. Her sto tunge møbler som duftet tre, og hyllene bugnet av skinninnbundne bøker.

       I likhet med han som hadde etablert behandlingshjemmet, var Paul Tanner fra Storbritannia, men han hadde jobbet lenge på den spanske øya. Her hadde han startet den lokale avdelingen av Anonyme Narkomane og senere blitt organisasjonens representant for hele Spania.

       Nyoppvåknet og litt motvillig slentret Tim inn i rommet en sen ettermiddag. Behandlingslederen flyttet stolen til siden av skrivebordet og bøyde seg frem mot den nye klienten sin.

       – Tim, det er én ting jeg vil du skal vite. Jeg hadde aldri hørt om Avicii før. Jeg har hørt på noen låter nå, men jeg har ikke tenkt å la jobben din påvirke det som skjer her i rommet.

       Tanner nølte. Det var vanskelig å tolke Tims reaksjon. Kanskje han hadde gått ut for hardt?

       – Det høres fornuftig ut, sa Tim.

       Behandlingslederen fortalte hva han hadde hørt. Historier om en egoistisk person som holdt møter mens han lå i senga, som lot medarbeiderne vente på ham i mange timer, som den siste tiden hadde skuffet sitt publikum med slurvete spillejobber.

       – Jeg tror ikke dette er den du egentlig er, Tim.

       – Nei, det er det ikke. Men det skyldes ikke medisinene jeg tar.

       – Hva er det da?

       – Alle driver og maser om at jeg skal gjøre ting. Og jeg er dårlig til å si nei. Slik Tim så det, var han ikke her fordi han trengte det, men fordi folk rundt ham skulle slutte å mase: faren, Arash, vennene, alle som var med på møtet for noen kvelder siden.

       Paul studerte Tim, som nå satt langt ut på kanten av stolen og gestikulerte vilt. En smart fyr, tenkte han. Verbal, intelligent, interessant. Som overhodet ikke har kontakt med følelsene sine.

En ettermiddag rullet Paul frem en whiteboardtavle og satte den midt i rommet. Han begynte med å tegne et hav med bølger og rablet deretter inn en liten seilbåt som lå og duppet i horisonten.

       Så skisset han opp en stor, spiss trekant der spissen stakk opp over vannflaten.

       – Dette isfjellet representerer alt en avhengighet gjør med et menneske, sa han. – Abstinensen, utbruddene, egoismen, at man svikter sine egne idealer. Denne delen, toppen av isfjellet, var delen som var enkel å oppdage, det folk rundt en før eller senere pleide å reagere på. Men et misbruk, fortsatte Tanner, var egentlig bare et symptom, et tegn på noe annet.

       Det grunnleggende problemet lå alltid dypere.

       Paul Tanner pekte på den mye større delen av isfjellet som lå under vannflaten på tegningen hans.

       – Det virkelig interessante, er det som skjuler seg her, sa han.

       For å forstå destruktiviteten, og dermed kunne få slutt på den, måtte man rett og slett forstå isfjellet: Hvorfor et menneske ønsket å bedøve seg, hvilke normer et samfunn lærte bort.

       Paul Tanner begynte å snakke om sin egen reise. Det pleide å være en fin måte å skape tillit på. Han fortalte om oppveksten sin utenfor London på sekstitallet, at faren hadde mistet livet i en flyulykke i militæret, og hvordan farens frafall i lang tid hadde kastet en skygge over familien. Moren hadde skammet seg over å leve på pensjonen fra flyvåpenet, og hadde blitt stadig mer tverr og ekkel mens hun drakk sherryen sin i smug på kveldene. Klemmene hennes føltes etter hvert kunstige og teatralske, som om bevegelsene var innøvd. En streng stefar hadde kommet inn i livet til Paul, og også han syntes at familiens situasjon var pinlig. Men ingen av de to voksne hadde verken erkjent eller bearbeidet morens drikking og voldsomme humør.    I stedet hadde alle tilpasset seg etter det.

       Alt de tiet om, vokste seg sterkt i stillheten. Virkeligheten ble forvrengt mens de voksne lot som om alt var i orden.

       Den unge Paul lærte seg å gjøre det samme. Å jatte med, aldri vise svakhet. Å fortrenge og undertrykke.

       Han hadde vært skamfull for så mye, fortalte han. Vært skamfull for at reaksjonene hans føltes feil, vært skamfull når han ble sint, vært skamfull for at han var skamfull. I underbevisstheten utviklet han metoder for å takle tilværelsen, et falskt jeg som han snart identifiserte seg fullt ut med. Alle mennesker brukte slike overlevelsesstrategier, fortsatte han, og de kunne se veldig forskjellige ut. Noen jobbet til de stupte, andre avledet oppmerksomheten fra det vanskelige ved å tøyse hele tiden, noen ville redde verden, mange drakk. Alle løy de for seg selv.

       Det var en atferd som gikk i arv fra generasjon til generasjon. Det skjedde ikke av vond vilje, men foreldre som selv ikke var i stand til å håndtere følelsene sine, påvirket barna sine til å gjøre det samme.

       Sitt eget misbruk hadde Paul iført en romantisk og opprørsk drakt – han hadde begynt å røyke gress for å protestere mot den tradisjonsbundne britiske middelklassen, hadde prøvd heroin fordi han ville utvide perspektivet sitt.

       Men på bunnen lå skammens stillhet. Heroinet hadde blitt en myk favn å slumre i. Vellysten som skjøt gjennom kroppen under rusen, den behagelige distansen til omverdenen. Å ta et skudd var som å synke ned i et varmt bad.

Tim Bergling fikk hjelp til å bære opp et par solstoler på taket. I den ene retningen så han utover hagen, på den rosa bougainvilleaen som klatret langs den hvite steinmuren. På den andre siden strakte pløyde jorder seg ut, helt ut til kysten.

       Paul Tanner hadde gitt Tim en blå notatbok og bedt ham skrive ned hvordan livet hans hadde sett ut frem til nå. Men det var vanskelig å skrive til å begynne med, så Tim begynte å tegne i stedet.

       Han tegnet en skikkelse med ryggen vendt mot betrakteren.

       Den unge mannen satt på en krakk, han hadde bar overkropp, ryggen var sammensunket, hodet bøyd.

       Kroppen så anspent ut, mannen lukket seg innover. I ryggen hans satt mørke, knudrete greiner.

       Som spyd stukket inn i ryggtavlen.

 

Relaterte artikler

Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....