Aktive hjerner trenger hvile. Strever du med å sovne om kvelden, eller våkner du kanskje midt på natten? Denne boken byr på beroligende fortellinger som gjør at du lettere faller i søvn. Her kan du teste ut en av fortellingene i boken:

Nesten hjemme

Det hadde regnet siden kvelden før, og gatene var fulle av sølepytter.

               Himmelen hang grå og lav. Det var ettermiddag og september, og den kjølige vinden luktet av høst. Jeg stanset et kvartal fra huset mitt, under baldakinen til en grønnsakhandler, og trakk kragen på regnfrakken litt høyere opp mot ansiktet. Lukten av pærer fikk meg til å snu hodet bort fra vinduet til kafeen på neste gatehjørne, der jeg hadde sett på noen folk som drakk av krus og leste aviser, eller snakket med venner. Pærene var små og grønne, men litt myke, med en flekk eller to, et tegn på at de var spiseklare. Jeg ba om å få to av dem, sammen med noen mandler, som grønnsakhandleren pakket inn i et kremmerhus av brunt papir. Etterpå stakk jeg godsakene i lommen på regnfrakken, trakk hetten over hodet igjen og krysset gaten. Jeg var nesten hjemme.

               Raden av hus med sandsteinsfasader sto skulder ved skulder. Egentlig var alt samme bygning, gjentatt på nytt og på nytt, med noen få variasjoner på forsiden. Noen hadde gårdsplasser, noen hadde hager og porter, og noen hadde gamle trær som vokste opp gjennom oppsprukne fortau. Alle hadde trapper med brede trinn, men ingen satt på dem på en dag som dette.

               Huset mitt hadde smijernsport og et gjerde som skilte den noe overgrodde hagen fra veien. Jeg stoppet i porten og så opp- og nedover veien et øyeblikk: Noen få andre banet seg også frem gjennom regnet, med bøyde hoder eller gjemt under paraplyer. Jeg stakk hånden i lommen og trakk opp nøkkelringen min, følte meg frem til den lange smijernsnøkkelen, som var tung og gammel. Hånden min fant den liksom alltid i den mørke lommen når jeg var ute og gikk. Vekten virker betryggende, og de lange taggene og det snirklete håndtaket får den til å se ut som om den kunne ha åpnet en dør i et eventyr. Men den gjør ikke det. Den åpner porten min.

               Da jeg hadde kommet meg gjennom porten og hørte den lukkes bak meg, skyndte jeg meg gjennom hagen og frem til inngangsdøra. Jeg hadde fått nok regn. En annen nøkkel på nøkkelringen, så var jeg inne med et sukk. Jeg hadde alltid likt følelsen av å lukke døra bak meg på slutten av dagen, vel vitende om at jeg ikke trengte å forlate huset igjen for kvelden. Jeg snudde meg tilbake mot døra og smilte over raden av låser som var festet nedover kanten av det lakkerte treet. Døra var sikker, og jeg trengte dem ikke, men jeg likte å dreie dem om én om gangen likevel. Jeg vred på dødbolten. Jeg skjøv på kjeden. Jeg festet låsen. «Ta den du, verden!» sa jeg.

               Regnet trommet mot vinduet nå, og jeg så ut på uværet, for nå hadde det blitt et skikkelig uvær, før jeg trakk de tykke fløyelsgardinene for. Jeg kunne føle at kroppen min ble tyngre for hvert skritt. Jeg var bare noen minutter fra en deilig og lang hvil, og jeg visste det. Jeg sparket av meg støvlene og hengte regnfrakken på knaggrekken på vei til biblioteket. Idet jeg gikk gjennom kjøkkenet med en halvveis tanke om en kopp te, strakte jeg nesten frem hånden for å trykke på knappen på vannkokeren, men ombestemte meg straks, for jeg skjønte at jeg kom til å ha sovnet før vannet kokte opp.

               I biblioteket var det en myk sofa som var lang nok til at jeg kunne strekke meg ut, og et par pledd og puter. Det var noen leselamper her og der, men jeg lot dem være avslått. Lysslyngen som glødet øverst på bokhylla, var perfekt. Jeg la pærene og mandlene på et bord ved siden av sofaen og la meg ned. En liten stund så jeg på bøkene, med noen snøkuler og suvenirer innimellom. Den gamle klokka på hylla tikket stille, og regn og torden lød dempet og langt borte. Øynene mine lukket seg. Jeg hørte den myke lyden av kattepoter, et øyeblikks stillhet da hun gjorde seg klar til å hoppe, og så landet hun i fanget mitt. Jeg snudde meg over på siden, og hun smøg seg inn på plassen bak beina mine. Jeg trakk et teppe over oss, la ansiktet mot en myk, gammel pute og lukket øynene. Vi sov.