Hvordan skape endring for barn med psykiske vansker?

Barn som har psykiske vansker trenger tid på å finne trygghet og tillit. Kan jeg stole på deg? Tåler du meg? Forstår du meg? Kan du hjelpe? Hva synes du egentlig om meg?

Les mer om boken her

Barn som har psykiske vansker trenger tid på å finne trygghet og tillit. Kan jeg stole på deg? Tåler du meg? Forstår du meg? Kan du hjelpe? Hva synes du egentlig om meg? Trygghet og tillit skapes ved at barnet over tid faktisk erfarer at behandleren anerkjenner og forstår barnets kommunikasjonsform og måter å takle det vanskelige på. I dette ligger en erkjennelse av at det ikke primært er metoden og teknikken som bidrar til endring, men hvordan behandleren eller omgivelsene møter barnet.

Som behandlere møter vi mennesker ansikt til ansikt. Barnet vi møter og blir kjent med, er ikke først og fremst en representant for en diagnosegruppe, en kategori eller et gjennomsnittlig barn. Barnet er en person med et hverdagsliv som det deler sammen med andre, sin særegne historie og sin unike livsverden. I den psykodynamiske tradisjonen er det å forholde seg aktivt til barnets subjektive opplevelse og indre verden et viktig supplement i en helhetlig forståelse av barnets vansker. Slik får vi innblikk i barnets opplevde utfordringer og sårbarheter, og ikke minst, hvilke ressurser det har. Det er også en fagetikk i dette: Vi er opptatt av å uttrykke respekt for barnets egenart, og mer spesifikt lytte til barnets egen stemme. For å få tak i barnets subjektive opplevelsesverden, må barn ofte tilbys noe mer enn å uttrykke seg gjennom verbalspråket. For mange barn kan det være vanskelig å bruke ord for å formidle sine opplevelser, fordi de ikke har utviklet tilstrekkelig språklig kompetanse, erfaringene er språkløse og ordene for fattige. Barnet trenger å få kommunisert på en måte som er nær sine egne erfaringer og naturlige måte å være på som for eksempel gjennom lek, bevegelse og kreativitet. I dette arbeidet er det viktig for behandleren å anerkjenne og være lydhør for det barnet kommuniserer gjennom nonverbale tegn, symbolske- og språklige uttrykk.

Å ta barnets språk og uttrykksform på alvor

 Gregor er 8 år og utenlandsadoptert. Han kom til Norge da han var 2 år gammel. Han er henvist på grunn av raserianfall. Han er særlig sint på mor, men også på far, men det er mot mor han går til fysisk angrep. I behandlingen blir det arbeidet med sinne på ulike måter, gjennom foreldreveiledning og foreldre-barn samtaler. Gregor får også et eget individualtilbud. På lekerommet leker Gregor med figurer i sandkassen. Han tar ut dyrefigurer og snakker mens han leker. I andre time lar han en slange kidnappe en bjørnunge fra en bjørnefamilie. Slangen tar bjørnungen med til huset sitt og tvinger bjørnungen til å bo hos seg, selv om bjørnungen vil tilbake til hjemmet sitt. Gregor endrer stemme ut fra hvem som snakker. Slangen har en snill, tildekt stemme. Bjørnefar en dyp. Den kidnappede bjørnungen en barnslig og redd. Gregor sier at bjørnungen tenker på mamma og pappa hele tiden, men ikke tør å si det til slangen. "Slangen blir så sint, vet du", sier han henvendt til behandler. I neste time fortsetter Gregor denne leken, og da kan han også begynne å uttrykke hvor sint bjørnungen er på slangen. Han viser også at slangen er omsorgsfull og snill mot bjørnungen, men bjørnungen klarer ikke å ta imot omsorgen fordi han hele tiden tenker på bjørnefamilien og vil tilbake.

Det å arbeide med lek og lekenhet slik vi ser i eksempelet ovenfor, handler blant annet om å anerkjenne leken som barnets språk og uttrykksform. Når vi som behandlere skal hjelpe barnet, må vi finne frem til en samværsform som er tilpasset barnet og legge til rette for at barnet får kommunisere på sine egne premisser. For å kunne hjelpe, må vi etablere en relasjon til barnet og dets indre verden. Vi må skape et rom der det går an å dele det man har inni seg, der barnet kan komme ut med sine fantasier og forventninger, lengsler og ulike følelser, enten det er gjennom ord, kreative uttrykk eller handlinger.

En vifte av forståelsesmodeller og tiltak

Endring krever både kunnskap og tid. I dag vet vi at endring skjer som resultat av et samspill mellom flere faktorer i barnet selv, i barnets miljø, i terapeutens væremåte og responsivitet, i metoder og intervensjoner og i rammene for behandling. I endringsarbeidet trenger behandleren en bred vifte av forståelsesmodeller og tiltak for å kunne arbeide med de faktorene som bidrar til å skape og vedlikeholde barnets strev og vansker i dets daglige liv. I praksis vil dette si kunnskap om tre endringsarenaer: Skole, foreldre og hjem, samt barnet selv. Behandling rettet direkte mot barnet er med andre ord som oftest bare en del av et helhetlig behandlingsopplegg, som også omfatter foreldreveiledning, samarbeid med skolen og mellom ulike instanser og profesjonsutøvere. 

Psykologisk hjelp fungerer best når den er tilpasset den enkelte og oppleves som meningsfull. Det å finne en farbar vei til endring innebærer en form for pragmatisme. Det holder ikke bare å finne den riktige diagnosen og metoden og så utføre behandlingen i tråd med en manual. Barnets psyke og livsverden er for kompleks til det. Hvilke endringsarenaer behandleren skal arbeide på, og hvordan behandleren skal arbeide på disse arenaene, er en vurdering behandleren må gjøre i samarbeid med de involverte. Gjennom å ha kunnskap om endringsmekanismer, om endringsarenaenes forskjellige aspekter og ha en vifte av intervensjonstyper, kan behandleren kombinere ulike elementer og skreddersy en behandling for det enkelte barn og familie. Denne måten å involvere pasienten og de pårørende på er et uttrykk for behandlerens respekt for pasientens autonomi og selvbestemmelsesrett, og tar hensyn til pasientens rett til å medvirke.

Boken Psykodynamisk terapi for barn viser hvordan den psykodynamiske tradisjonen har noe viktig å tilby barn og familier i dag. Og gir behandleren som møter dem en grundig innføring i det kliniske arbeidet. Jeg savnet selv en slik bok da jeg trådte inn i feltet som nyutdannet psykolog. 

Tekst av: Anders Flækøy Landmark

Relaterte utgivelser

Relaterte artikler

Å leve med usikkerhet

Å leve med usikkerhet

Når barn nå skal tilbake i barnehage og skole, utfordres vårt behov for kontroll. Men for at dugnaden skal virke er...