Knut Nærum i samtale med David Lagercrantz

Noen hopper etter Wirkola, andre hopper etter seg selv. David Lagercrantz har skrevet boka om Zlatan Ibrahimović – en av de ytterst få bøker som leses av folk som ikke leser bøker – og tre populære oppfølgere til Stieg Larssons Millennium-trilogi. Han er blitt folkelesning i Sverige, Norge og store deler av verden. Nå rebooter han seg selv, med en fembinds krimserie om det umake paret Hans Rekke og Micaela Vargas. Den første boka, Obscuritas, begynner med et uoppklart drap på en fotballdommer i en av Stockholms forsteder, men utvider snart bildet til å omfatte psykiske problemer, avhengighet, tortur, utenrikspolitikk, religiøs ekstremisme og maktmisbruk på høyt hold.

Hans Rekke er et forstyrret geni, med en handlekraftig ledsager som ikke alltid klarer å henge med i hans tankebaner. Rekke er også musikalsk, narkoman, spesialist på leire og jordsmonn og utøver av asiatisk kampsport. Han leser mer ut av folks utseende enn de selv ønsker å fortelle, og han har en bror høyt på strå i UD. Hvis dette minner om Baker Street 221 Bs mest berømte beboer, er det ingen tilfeldighet.

Så hvordan føles det for Lagercrantz å begynne på nytt med den slags forventningspress? Og hvor viktig har Sherlock Holmes-fortellingene vært for den nye serien? Det skal vi finne ut av, ad omveier.

– Hvor er du, og hva ser du utenfor vinduet ditt?

– Jeg sitter i hjemme i Stockholm, på arbeidsværelset. Utenfor snør det, noe som alltid kommer som en overraskelse i Sverige, og gjennom snødrevet ser jeg Oscarskyrkan på Östermalm.

– Som virker kjent for de som allerede har lest Obscuritas?

– Da jeg skrev Millennium-bøkene mine, bodde jeg på Söder, like ved Lundegatan og Bellmansgatan, hvor Salander vokste opp og Blomkvist bodde. Nå bor jeg like ved Rekkes leilighet. Det gjør researchen enklere.  

– «Write what you know», sa Hemingway.

– På svensk pleier vi å si «Gräv där du står». Et godt motto, men ikke alltid. Jeg tror vi av og til bør kaste oss ut i noe som er oss helt fremmed. Det vokser vi på.

– Når fikk du den første ideen til boka?

– Da jeg var ferdig med Millennium-bøkene, tenkte jeg først at jeg skulle skrive noe smalere og mer litterært. Samtidig hadde jeg lært meg å elske krimsjangeren, og i tankene begynte jeg å vende tilbake til min første store kjærlighet i litteraturen – Sherlock Holmes. Jeg husket at jeg fikk frysninger når han så det store i det lille, når han trakk sine slutninger ut fra de minste detaljer. I hele meg kjente jeg at det var noe sånt jeg ville gjøre, men forvandle det til mitt.

– Som å si hva en fremmed jobber med ved å studere jakkeermene hans. Din ene hovedperson, professor Hans Rekke, kan også det?

– Jeg elsket Holmes, men irriterte meg også over arrogansen og mangelen på empati. Dermed fikk jeg lyst til å lage en moderne utgave av en slik helt, hvor jeg erstatter arrogansen med selvtvil, og forsterker det mørke draget. Og så tenkte jeg at hvis jeg plasserer ham i aristokratiet, kan han være svak på én måte og sterk på andre måter. Jeg tenkte tilbake på mine møter med Zlatan og vår ulike bakgrunn. Min bakgrunn ligner på Rekkes, jeg har hatt det privilegiet at jeg har kunnet krasje, bryte sammen, tillate meg selv å være svak. Zlatan kunne ikke det. Sånn oppsto tanken på å gi Rekke en makker som var hans motstykke.

– Som ble den unge politikvinnen Micaela Vargas, med innvandrerbakgrunn, fra forstaden Husby.

– Og på den måten fikk fortellingen to helter, fra to ulike samfunnslag.

– Du kom til å nevne denne bokideen i et intervju?

– Det var høsten 2019. Jeg hadde nettopp utgitt den siste Millennium-boka og var på promoteringsturné for den. Da kom jeg til å slenge ut denne ideen. En time senere dukket den opp som pushvarsel i nyhetene. Det tok noen dager, så meldte utenlandske forlag sin interesse og budkrigen var i gang. Jeg gikk med hodet i skyene, jeg var på turné og kanskje en smule manisk. Så kom jeg hjem, og innså at jeg måtte skrive boka også. Da kom panikken. Prestasjonsangsten satte inn.

– Til tross for at du hadde flere enorme boksuksesser på CV-en?

– Den selvtilliten som suksess gir, er ikke noe som varer. Men ideen om de to heltene ga meg troen på at dette skulle gå.

– Etter Zlatan-boka og Millennium-bøkene – hvordan har det vært å begynne med blanke ark?

– Det har vært tungt. Presset er på meg, og jeg har fryktet at folk ville si «Se der, han får det ikke til uten andres opplegg». Derfor var det viktig for meg å få dette opp å stå.

– Du har vært åpen om at i Obscuritas har du klemt inn så mange Sherlock Holmes-referanser som det var plass til. På et punkt i boka sier Rekkes bror til ham, om Vargas: «Så hun er plutselig blitt din Watson.»

– Men Rekke retter straks på ham og sier at hun snarere er hans Vergil (Dantes ledsager i Inferno) eller Sancho Panza. Jeg er aldeles åpen om at jeg leker med Holmes som konsept. Samtidig er dette en helt annen type bok. Jeg har lest Holmes-bøkene på ny og sett det som er av filmatiseringer, men jeg regner meg ikke som sherlockianer. Det er heller det at jeg alltid har vært fascinert av skikkelser som Sherlock Holmes, sånne som ser mer enn det andre ser.

– Fortellingene om Holmes og Watson har inspirert mange krimforfattere. Det er mange som har skrevet om geniet og hans ledsager – Agatha Christie, Stieg Larsson, Hans Rosenfeldt. Og geniet er gjerne et plaget geni. Hva er det med denne formen som fortsatt fascinerer oss?

– Den er blant de arketypiske modellene som vi ikke kommer unna. Som fortellingen om Kristus, som ofrer seg for oss, eller Odyssevs, som legger ut på en lang reise. Det er noe med forundringen ved det eksepsjonelle mennesket. Men det mennesket kan ikke beskrive seg selv. Det må ses utenfra, av vanlige mennesker. Derfor må Holmes ha sin Watson. Og, for den saks skyld, Pippi må ha sine Tommy og Annika.

– Når du leker med dette konseptet, er det kanskje ikke alt som kan overføres til vår tid?

– Man kan gjøre hva man vil med stoffet, men det må moderniseres. Både kvinnerollen og mannsrollen. Dette kommer jeg til å bygge ut i de neste bøkene.

– For Micaela er også en eksepsjonell person?

– Absolutt, samtidig som hun er ung og fortsatt kan utvikle seg. Og hun har en styrke som Rekke ikke har. Han har på sin side det privilegium at han kan unne seg et sammenbrudd. Da er det hun som tar seg av ham. I vår tid går det ikke an å la den eldre mannen være den unge kvinnens kloke veileder i ett og alt.

– På 1960-tallet virket det som om privatdetektiven og den geniale amatøren var på vei ut som krimhelter, og litterære drap fra da av i hovedsak ble oppklart av politiet, som i bøkene til Ed McBain og – i Sverige – Sjöwall & Wahlöö. Med Hans Rekke går du tilbake til den geniale amatøren. Hvordan kom du dit?

– Jeg leser mye krim, ikke så mye ny skjønnlitteratur. Jeg har nok en fot i den gamle verden, men det kan være en fordel for en forfatter – å ikke bare lese det nye, ikke bare følge nyhetene. De romanene som nå blir skrevet om pandemien, vil fort bli foreldet. Vi forstår vår samtid bedre om vi går til historien – om vi ser tilbake i tid, ikke bare ut av vinduet. Rekke er også en som klarer å stille seg utenfor sin samtid.

– Han og Vargas er skadde mennesker, hver på sin måte. Jeg var bekymret for Rekke mens jeg leste. Selv om jeg visste at dette er den første av flere bøker, var jeg slett ikke sikker på om han ville klare å løfte seg og ta tak i mysteriene.

– Det er karakterens styrke – han er i mørket, «obscuritas», men søker lyset. Samtidig vet ikke leseren alltid om Rekke er genial eller manisk. Av og til ser han verden som et speil. Når han ser på den, ser han bare refleksjoner av seg selv. Inni ham foregår det til enhver tid en voldsom prosess, en uopphørlig strøm av tanker. Det er bare litt av den som slipper ut og blir til ord som Micaela hører. Han stoler ikke engang på seg selv, men stiller spørsmål ved sin egen tenking: «Tror jeg virkelig det jeg tenker? Eller tror jeg bare det jeg ønsker å tro?»

– Rekkes miljø ligner, som du sier, på ditt eget, mer enn det Vargas kommer fra. Hvordan har du gått fram for å finne hennes ståsted og stemme?

– Jeg er også journalist, og jobber journalistisk. Da har jeg oppsøkt Husby og snakket med mennesker som har vokst opp der. I likhet med henne har jeg kjent på utenforskap og et behov for å ta revansj, å hevde meg. Det er interessant hvordan man kan se seg selv i andres verden. På samme måte som god journalistikk krever litterær kvalitet, blir skjønnlitteraturen bedre med journalistisk research.

– Du har skrevet tett på virkeligheten også i tidligere romaner, blant annet om kunstig intelligens, trollfabrikker, økonomisk kriminalitet.

– Det er der jeg trives best som skjønnlitterær forfatter. En kriminalroman skal ikke være som en vannbakkels; noe som fyller magen og så blir du sulten igjen med det samme. Du skal sitte igjen med noe når du har lest en bok. Du skal ha lært noe, fått en ny innsikt.

– Du har lagt handlingen til 2003–2004. Hvorfor det?

– Jeg valgte de årene fordi det var da så mye gikk galt. USA hadde hele verdens medfølelse etter 11. september, men valgte å overreagere. I stedet for å pågripe de skyldige, startet de to kriger uten tanke på hva det ville føre til. De trodde kanskje at demokratiet kunne innføres utenfra, med militære midler. Og at man kunne rette opp krenkelsen av menneskerettigheter med selv å krenke dem. Selv USA, en rettsstat, forsvarte bruken av tortur mot fanger. Men tortur setter også merker, og all slags tortur har sine egne kjennetegn. Dette er blitt et bakteppe i boka.

– Noen sier at kriminalromanen er den litterære sjangeren som best kan beskrive hele samfunnet, siden etterforskeren beveger seg i alle samfunnslag. Enig?

– Det er ljuvligt. Romanen skal helst være som en kniv. Den skal skjære gjennom hele samfunnet, og snitte det opp sånn at man ser innsiden, både toppen og bunnen. Og så kan man la de to møtes.

– Etter hvert som Rekke og Vargas graver dypere i saken, oppdager de forhold som mektige personer ønsker å holde skjult. Hvilken rolle har ditt eget engasjement spilt?

– God krim må ha større ambisjoner enn bare å underholde. Selv om underholdningen kommer først. Engasjementet trenger ikke handle om tradisjonell politikk, det kan også være mellommenneskelige forhold. Der er flere av de kvinnelige svenske krimforfatterne svært dyktige.

– Når du har blitt etablert som krimforfatter, betyr det at mennesker kommer til deg med sine hemmeligheter og avsløringer; ting som de mener du bør skrive om?

– Du aner ikke. Iblant er det vidunderlig, man får høre de utroligste historier. Men det kommer også en del henvendelser som det ikke er godt å vite hva man skal gjøre med. I forgårs sto det en kvinne utenfor og ringte på, hun hadde en bærepose full av dokumentasjon av mystiske begivenheter i leiligheten hennes. Siden jeg har skrevet biografier, får jeg også henvendelser fra mennesker som vil at jeg skal fortelle deres historie.

– Jeg håper du forteller Rekke og Vargas’ historie først. «Obscuritas» begynner med et drap og slutter med en løsning, men det fins også mysterier i hovedpersonenes fortid, som vi sikkert skal komme nærmere etter hvert. Vet du alt, eller kommer du til å fylle ut hullene etter hvert?

– Jeg vet hvilken retning handlingen skal gå i, men iblant blir jeg overrasket selv, like overrasket som jeg håper leseren blir.

– Kommer Rekke og Vargas til å dukke opp i dramatisert form? For eksempel som en serie på en strømmetjeneste?

– Det fins en avtale om det. Seriebransjen har jo et enormt behov for innhold, så om man har en brukbar idé, er man privilegert. Jeg har alltid trodd at det fungerte slik at man går til en produsent og pitcher en idé, men de har faktisk kommet til meg.

– Etter at Bond-filmene begynte å komme på 60-tallet, utstyrte Ian Fleming figuren sin med skotsk opphav, for at han skulle ligne mer på Sean Connery. Ser du for deg skuespillere når du skriver videre på bokserien?

– Filmatiseringen trenger ikke sammenfalle med bøkene. De kan ha samme utgangspunkt, men leve hvert sitt liv og ta hver sin retning. På den måten kan de også inspirere hverandre.

– Obscuritas slutter med en særdeles appetittvekkende teaser for neste bok. Når får vi den?

– Jeg satt og jobbet med den da du ringte. Den kommer ut på svensk i mars. Forhåpentlig foreligger den på norsk ikke så lenge etter.      

Det fins mange lag av hemmeligheter som skal avdekkes. Vi gleder oss til å se Lagercrantz skjære gjennom. Som en kniv.

Her kan du lese mer om og kjøpe romanen.