Kapittel 1 og 2 fra «Den barmhjertige samaritan»

Politietterforsker Olivia Rönning har forsvunnet. Kollegaene hennes forstår hun må være bortført mot sin vilje. Hennes gode venn Tom Stilton er på landstedet sitt i skjærgården. Men da han hører om Olivias forsvinning, drar han tilbake til Stockholm for å bistå letingen. De finner spor som fører til en enslig hytte i skogen, men da de kommer frem, står hytta i full fyr. Brannmannskapet finner en forbrent kropp i ruinene. Er det Olivia?

Kapittel 1

Hun løp!

Regnet pisket henne i ansiktet der hun stormet gjennom den tette skogen, føttene ble rispet til blods av skarpe, små steiner, stive greiner klorte i stykker armene og det lange, våte håret klistret seg over munnen.

Men det verste var mørket.

Månen klarte ikke å trenge gjennom skydekket, hun så bare noen få meter foran seg. Likevel måtte hun fortsette fremover, rydde vei med hendene og komme seg lenger inn mellom trærne.

Vekk!

En kattugle begynte å tute og fikk et skrik tilbake fra ungen sin. Det skremte henne ikke, det gjenkjente hun. Det som fikk henne til å løpe, hadde to bein og bar våpen. Hun kastet et blikk over skulderen. Ikke noe lys fra en forfølgende lommelykt, altså hadde hun et forsprang. Kanskje flukten ikke ville bli oppdaget før det begynte å bli lyst, og før det burde hun ha nådd frem til bebyggelsen.

I beste fall.

Pusten gikk tungt nå.

Tre døgn bakbundet, sittende helt stille i et mørkt kott hadde satt sine spor, anstrengelsen hadde tømt henne for energi.

Hun sakket farten litt.

Bakken hadde endret seg de siste minuttene. Det surklet rundt føttene hennes og hun kjente den umiskjennelige lukten av myr. Hendene kom borti noe som føltes som store klaser av bregner.

Da hørte hun en lyd bak seg, en lyd som nærmet seg.

Dette var ikke noen ugle, dette var noe som beveget seg på bakken. Hadde hun blitt oppdaget? Hun stanset opp for ikke å bli oppdaget, famlet fremfor seg og fant en trestamme like ved, presset seg mot bakken og holdt pusten. Lukket øynene for å høre bedre. Da gjallet et brøl gjennom skogen.

Et rådyr.

Det var bare et rådyr.

Da hun var liten, hadde hun vært forbauset over at så vakre dyr kunne høres så skrekkinnjagende ut. Hun pustet ut, ventet noen sekunder, forlot treet og fortsatte. Himmelen hadde lysnet en anelse, regnet hadde avtatt, men bakken var myk og våt og nådde henne til leggen. Hun snublet seg gjennom gjørmen, røttene til knortete oretrær gjorde det vanskelig å gå.

Hvor langt hadde hun kommet?

Hun burde være et godt stykke fra torpet nå, om hun da ikke hadde løpt i sirkler, noe det var godt mulig hun hadde gjort. Hun hadde ingen anelse om hvor i geografien hun befant seg. I bilen hadde hun vært halvt bevisstløs. Men hun hadde en følelse av at de hadde kjørt i timer snarere enn dager, så hun var antakelig ikke i den totale ødemarken.

Da reiste en fjellside seg opp rett foran henne. Ikke stupbratt, men høy. Hvis hun kunne komme seg opp der, ville hun kanskje kunne se lyset fra et hus i nærheten. Hendene søkte etter grep langs fjellveggen. Hun fikk tak i en grein som kjentes stabil ut og hevet seg opp, fant en bergsprekk å plassere føttene på, gravde med fingrene gjennom den myke reinlaven for å få nytt grep, lyktes i å heve seg opp, litt etter litt, til hun til slutt kunne kravle over kanten på toppen.

Hun bøyde seg ned etter anstrengelsen og satte seg for å få igjen pusten. Da kjente hun kulden. Hun frøs. Hun hadde bare på seg en tynn T-skjorte og et par jeans. Hun skalv på hendene, gned dem mot lårene og prøvde å få oversikt over hvor hun befant seg. Mørkesynet var bedre her oppe. Hun kunne skjelne tretoppene mot himmelen. Hun reiste seg og så ut over landskapet. Ingen lys fra noen bygninger så langt hun kunne se. Bare mørke. Hun sank sammen.

Da dukket de opp.

Lysene fra et par frontlykter som sveipet gjennom skogen og forsvant. En vei! Det er en vei der nede! Hun begynte å snuble seg nedover fjellsiden så fort hun turte. Hun kunne ikke ta igjen bilen, men det kunne komme flere.

Og veier fører jo til et sted.

I iveren etter å komme seg ned skled hun i den glatte mosen, rakk å ta seg for med den ene armen og kjente hvordan det knaste. Smerten strålte ut i albuen, men hun brydde seg ikke om det. Hun måtte komme seg frem til veien. Hun så enda et par frontlykter sveipe mellom trestammene langt der borte, kravlet seg på beina og begynte å løpe.

Etter et par minutter kom hun frem til veien, sjanglet ut på den og sank ned på knærne. Bilen hadde ikke passert ennå, hun hørte motorduren nærme seg.

Jeg rakk det!

Hun strøk håret vekk fra ansiktet og reiste seg. Bilen kom glidende gjennom svingen, de sterke frontlyktene blendet henne. Hun knep øynene igjen, tok et par skritt ut i veien og vinket med den uskadde armen. Bilen saknet farten og stanset et stykke foran henne med lysene på. Døra på førersiden ble åpnet og en skikkelse steg ut i motlyset.

– Jeg trenger hjelp! ropte hun. – Vær så snill og hjelp meg!

Da så hun hvem det var.

 

Kapittel 2

Lisa Hedqvist krysset Bergsgatan på vei til politihuset. Hun tok av seg munnbindet hun hadde brukt på bussen, og stappet det ned i lommen på regnjakken. Det var mandag morgen, og byen var like mørk og grå som dagen før. Og alle ukedager så langt tilbake hun kunne huske. Regntung høst. Hun hadde bare sett sola på Instagram-bilder fra kusinen på New Zealand. Her var det dystert og vemodig, med en pandemi som toppen på kransekaka. Nasjonen hadde blitt lullet inn i en følelse av falsk trygghet over sommeren. Nå pekte alle tallene i feil retning igjen.

Ikke rart hun gikk med høye skuldre.

I går hadde hun sagt til seg selv at hun måtte se ting i et større perspektiv. Se det som ville komme når dette var over. Smitten. Mørket. Tyngden. Da ville det bli vår og vaksiner og lyse sommerdager og sosial omgang og fysisk kontakt.

Hun lengtet både etter å kunne omfavne en venn og etter erotisk nytelse. Det var det lenge siden hun hadde kjent, og hun savnet det mer og mer for hver dag som gikk.

Men det var også en annen grunn til de anspente skuldrene hennes. Hun skulle ta del i et møte på Zoom om et kvarter, og en av deltakerne gjorde henne alltid utilpass, en kriminalbetjent i Gøteborg med korte tenner og tynt hår. Jens Ovik. Hun var ikke uvant med at menn lot blikket henge ved henne et par sekunder for lenge, men dette var noe annet. Hun opplevde det som om han betraktet henne på en måte hun ikke ville bli betraktet på av en fremmed mann på en dataskjerm.

Som om han slikket henne i seg med blikket.

I og for seg kunne hun ikke vite om det var akkurat henne han så på, det var to andre deltakere på skjermen. Det var en følelse hun fikk.

Hun håpet at han ikke skulle være med i dag.

Det var han dessverre, og blikket hans var like påtrengende. Hun valgte å konsentrere seg om de to andre deltakerne, regionpolitisjefene for Vest og Syd.

– Da venter vi bare på Rönning, sa en av dem.

Møtet skulle handle om gjengkriminalitet og det økende antallet skuddvekslinger i storbyregionene. Olivia skulle delta hjemmefra.

– Jeg slår på tråden til henne, sa Lisa. – Nettet i leiligheten hennes kan være litt ustabilt.

Lisa tok frem mobilen og ringte til Olivia. Ikke noe svar. Har hun sovet over hos Lukas? Hadde hun tenkt å være med derfra? Hun ringte Olivias kjæreste Lukas og fikk svar med en gang.

– Hei, Lisa! Går det bra med dere?

Spørsmålet kom overrumplende på Lisa.

– Med hva da? sa hun.

– Oppdraget?

– Hvilket oppdrag?

– Jeg fikk en tekst på fredag, Olivia skrev at hun skulle ut på et eller annet hasteoppdrag i helgen … Jeg ringte henne i går, men hun svarte ikke.

– Så hun er ikke hos deg?

– Nei …

– Ok, takk.

Lisa trykket bort samtalen, hun var forvirret. Det var ikke noe oppdrag i helgen som involverte Olivia.

Hun snudde seg mot skjermen og så at Jens Ovik smilte.

– Vi får begynne uten Rönning, sa hun.

*

Pensjonert kriminaloverbetjent Mette Olsäter hadde blitt misbruker.

Helt siden pandemien hadde slått til med full kraft i mars, hadde hun glodd på tv-serier døgnet rundt for å få tiden til å gå. Da hun hadde beitet seg ned til en animert skildring av sjøløver som sang opera, tok hennes mann Mårten grep. Mette måtte love å bare se tre timer per døgn.

Som et barn.

En annen effekt av pandemien dreide seg om vekten hennes. Den hadde økt drastisk. Noen dager følte hun seg som en levende saccosekk som knapt kom seg ut av sengen.

Men da kom en samtale som forandret alt. Fra Myndigheten for Samfunnssikkerhet og beredskap, MSB.

Det var ventet at EU ville godkjenne en vaksine i løpet av desember, og deretter skulle den rulles ut i Europa. Av sikkerhetshensyn skulle leveransene holdes hemmelige. Mette ble spurt om hun ville fungere som koordinator av den politimessige aktiviteten rundt transportene. Hun hadde mange års erfaring med internasjonalt arbeid, og et kontaktnett som dekket størstedelen av Europa, og var dermed rett person for oppdraget.

Mette hadde takket ja uten å be om betenkningstid.

Rollen som koordinator var akkurat det hun trengte for å slutte å misbruke serier og kvitte seg med saccosekken. Siden samtalen hadde hun begynt hver dag med en rask tur for å få i gang hjernen før jobben begynte og kjent hvordan skrittene ble litt lettere for hver dag. Hun hadde også lagt vekk joggedressen hun hadde bodd i det siste halvåret.

Akkurat nå var hun i en videokonferanse om leveringssikkerhet med representanter for Europol.

Hun satt på kjøkkenet med skjermen på spisebordet, ikke helt ideelt med tanke på hva som syntes i bakgrunnen. Hun var ikke så glad i å vise frem det rotete kjøkkenet sitt til europeiske toppsjefer. Dessuten hadde Mårten en svakhet for å gå omkring med åpen slåbrok og kunne dukke opp i bildet når som helst.

Det var heller ikke noe hun ville at Europa skulle bli eksponert for.

Vanligvis satt hun inne på det som i familien ble kalt Afrika-rommet, der de hadde samlet mesteparten av funn og suvenirer fra reisene i utlandet. Der hadde de et langt, bredt og svært vakkert trebord, men akkurat nå var det ikke mulig å sitte der. Mårten hadde fått det for seg at han skulle bygge en stor modell av en Cutty Sark, en seilbåt fra midten av 1800-tallet, og hadde spredt utstyret sitt overalt.

De hadde hatt en liten krangel om modellbyggingen, men med tanke på at de var så isolert, skjønte hun at Mårten måtte få utløp for den påtvungne ensomheten. Han var den som led mest under ikke å treffe barna og barnebarna, og var på vei til å bli ordentlig deprimert da han så annonsen på nettet: «Bygg din egen Klipper!»

Så nå var det det han gjorde, og han var i betydelig bedre humør.

Og Mette satt på kjøkkenet og snudde skjermen mot det minst frastøtende hjørnet av rommet.

– Er vi enige om at Frigicargo skal stå for hoveddelen av leveransene, sa hun og så at mennene på skjermen, det var stort sett menn, nikket.

– Siden de er spesialister på temperaturkontrollerte transporter i Europa, føles det logisk, svarte en belgisk representant.

– Hvordan er sikkerheten deres?

– Den er i det minste bedre enn de polske og østerrikske alternativene.

– Flott, sa Mette. – Kontakter du dem?

– Ja.

Da ringte mobilen hennes. Hun så at det var Lisa Hedqvist, nølte et øyeblikk, men svarte.

– Hei, Lisa! Kan jeg ringe deg opp, jeg sitter midt i et møte.

– Selvsagt. Jeg lurte bare på om du vet hvor Olivia er?

– Ingen peiling, sa Mette. – Du hører fra meg.

Mette la på, unnskyldte seg til nettdeltakerne og fortsatte diskusjonen om leveringene.

*

– Får du noe?

Luna Johannsson sto på den lille, rødmalte trammen og ropte til Tom Stilton, som satt i en plastbåt i viken utenfor huset sitt på Rödlöga og holdt på å trekke et garn. Han hadde satt det dagen før og håpet på en god fangst. Vinden fra det åpne havgapet rev i den brune jakken hans, men han brydde seg ikke. Han var der han ville være, der han trivdes best, lengst ute mot havet. Den eneste kontakten med omverdenen var en dårlig mobiloppkobling på fjellknausen bak huset.

Hans samboer Luna delte ikke hans glede, men hadde innsett at Rödlöga var et fint sted å holde karantenen. Mer isolert kunne det knapt bli, så hun fant seg i situasjonen.

Foreløpig.

Når tiden var moden, hadde hun tenkt å vende tilbake til Toms halvsøster Aditi i Thailand og prøve å lokke ham med seg dit igjen.

Hun hadde dratt på seg en blå kjeledress, et plagg hun trivdes stadig bedre i, det minnet henne om forgangne tider da hun strevde med restaureringen av den gamle lekteren hennes, Sara la Kali. Den lå fortøyd ved Långholmskajen i Stockholm, etter at hun og faren hennes hadde kjørt den dit fra Frankrike for mange herrens år siden. Siden den gang hadde Luna bodd i den, de siste årene sammen med Tom.

Men akkurat nå var det Rödlöga som gjaldt.

Stilton dro akkurat opp den siste meteren av garnet og konstaterte at fangsten var sånn passe. En masse sleipe små ulker og tre abborer, hvorav en definitiv stekefisk.

– Ikke så mye! ropte han tilbake.

Luna innså at det antakelig ville bli boksemat i dag igjen. De hadde bunkret opp sist de var inne på Köpmanholmen og ville klare seg et par uker til.

Ensformig, men til å holde ut.

Stilton fortøyde den lille båten ved bryggen og løftet opp garnet. I kveld skulle han sette det på nordsiden, kanskje ville fangsten bli bedre der. Eller ikke. Det var ikke det viktigste for ham. Han satte seg på den smale benken med garnet over knærne og begynte å løsne de glatte ulkene. Luna kom ut på bryggen.

– Jeg tror Lisa har prøvd å få tak i deg.

Hun holdt frem Stiltons mobil. Nå og da, når været tillot det, lyktes en og annen samtale og SMS å komme frem. Stilton tørket de klissete hendene sine på benken, tok imot mobilen og reiste seg.

– Jeg går opp på fjellet, kan du ordne med abborene? En av dem havner i stekepannen.

Luna kikket på de tre små abborene og prøvde å avgjøre hvilken av dem han mente. Hun så ikke store forskjellen på dem.

Det tok noen minutter oppe på fjellet før mobilen fikk kontakt, men til slutt lyktes det og han ringte til Lisa.

– Hei, det er Tom. Du hadde ringt?

– Ja, hei! Hvordan går det der ute i ensomheten?

– Vi har det helt topp, kan knapt holde større distanse enn her. Du da?

– Jo, det går bra, men jeg prøver å få fatt i Olivia, har du hørt fra henne i helgen?

– Nei. Man har ikke så mye kontakt her ute, med noen … Har du snakket med Lukas?

– Ja, og med Mette og Maria. Ingen har hørt fra henne siden fredag.

– Ok … Men hvis hun ringer, skal jeg be henne om å ta kontakt med deg.

– Flott. Hils Luna!

Stilton la på. Han likte ikke det han hadde hørt. Når det gjaldt Olivia, fikk han lett en liten magefølelse. Det hadde skjedd litt for mye de siste årene, hun hadde en egen evne til å havne i situasjoner som man ikke burde havne i.

Men, men, det var sikkert en naturlig forklaring, tenkte han.

Det tenkte ikke Lisa.

Tvert imot.

Hun gikk inn til kollegaen Bosse Thyrén som satt og halvsov ved skrivebordet. Han hadde blitt med et par narkospanere natta før og gjort en pågripelse i Handen, en langer som ble tatt med et par poser metamfetamin på seg. Klokken var blitt nærmere fem før han kom i seng.

Så han var i sin fulle rett til å halvsove.

– Det er noe som ikke stemmer, sa Lisa og satte seg på en stol et lite stykke unna skrivebordet.

Lisa forklarte, og Bosse var enig. Det var veldig ulikt Olivia å ikke være tilgjengelig så lenge.

– Kanskje hun er syk? sa han.

– Da ringer man vel og sier ifra? Dessuten burde Lukas vite det.

– Kanskje hun har truffet en ny type?

– Gi deg, sa Lisa.

De så på hverandre. Bosse hadde kviknet til betydelig.

– Du får vel dra hjem til henne, sa han.

Lisa nikket og ringte opp Lukas igjen.

– Hei, Lukas. Har du nøkkel til Olivias leilighet?

– Nei, men hun har en reservenøkkel hos naboen under. Jeg kjenner henne.

Lukas stirret på boksen foran seg. Han sto sammen med Lisa ved gatedøra til Olivias leilighet i Högalidsgatan og prøvde å slå inn koden. Han hadde malingsflekker på hånda og var tydelig irritert.

– Jeg kan den, altså, men jeg blander sammen tallene noen ganger, og noen ganger bytter de kode …

Han prøvde igjen, uten at det klikket i låsen.

– Det kommer noen der inne, sa Lisa.

En eldre mann stanset opp innenfor gatedøra da han så paret på utsiden. Lukas gjorde en håndbevegelse som ba ham om å åpne døra. Mannen nølte og bøyde seg frem.

– Bor dere her? nærmest ropte han gjennom ruten.

– Kjæresten min bor her, Olivia Rönning, sa Lukas. – Kan du slippe oss inn?

– Hvordan kan jeg vite at hun er kjæresten din?

Lisa så at Lukas var i ferd med å forsure relasjonen til mannen ganske betydelig, så hun trakk ganske enkelt frem politiskiltet sitt og holdt det opp mot ruten.

– Politi. Kan du åpne døra?

Mannen stakk hånda ned i innerlommen, trakk frem et par lesebriller og tok dem på seg. Og betraktet Lisa gjennom ruten, nøye. Nå begynte til og med Lisa å nærme seg en grense.

– Dere får vel komme inn, da, sa mannen til slutt og åpnet døra. – Men dere skal vite at både kreti og pleti løper rundt her, og jeg slipper ikke inn hvem som helst som bare kommer her og …

Lukas og Lisa hadde forsvunnet opp trappa før mannen fikk avsluttet harangen.

Heldigvis åpnet naboen under døra, en elskverdig eldre kvinne som lyste opp da hun fikk øye på Lukas.

– Hei, sa han. – Vi må komme oss inn i leiligheten til Olivia. Du har en nøkkel, ikke sant?

– Ja visst, et øyeblikk.

Damen kom tilbake og rakte frem reservenøkkelen.

– Har det skjedd noe? sa hun.

– Nei, sa Lukas. – Når så du henne sist?

– Det er nok en stund siden, jeg holder meg mest inne nå for tiden.

– Det er bra. Du får tilbake nøkkelen ganske snart.

Olivias leilighet var tom. Det tok det ikke lang tid å fastslå, stue og kjøkken og en uredd seng på soverommet. Det var ikke noe post innenfor døra.

Lukas satte seg i sofaen og tok frem mobilen sin.

– Det var dette hun tekstet.

Han holdt frem meldingen fra Olivia. Lisa så at det hadde kommet like over klokken fem på fredag ettermiddag. Det var den siste gangen noen hadde vært i kontakt med Olivia, så vidt hun hadde kunnet bringe på det rene. Hun lente seg mot en bokhylle og betraktet Lukas. Han så svært så rolig ut. Selv skrapte hun med neglene over den ene hånda.

– Så hva gjør vi nå? sa Lisa, egentlig mer til seg selv enn Lukas.

– Vi får vel vente til vi hører fra henne.

– Du virker ikke særlig bekymret.

– Jeg er vant til det.

Lukas reiste seg og gikk mot døra. Lisa så etter ham. Så ringte hun Bosse og ba ham forsøke å spore Olivias mobil.

Oversetter: Kjell Jørgen Holbye

 

Les mer om boken

 

Relaterte artikler