Kapittel 1

MALMBERGET, NORRBOTTEN

Det gikk en kraftig rystelse gjennom grunnfjellet den natten, et gruveskjelv utenom det alminnelige som fikk senger til å løfte seg fra gulvet, og glass og porselen til å falle ut av skapene de sto i.

Da morgenen kom, skulle en gammel kone ringe selskapet og be om å få komme høyere opp på flyttelisten. En tjuesju år gammel familiefar skulle gjøre det samme, etter at han gikk ut i hagen og oppdaget at trehjulssykkelen til datteren hans var borte. Stjålet, tenkte han og ble forbannet på tjuver og pakk og den økende kriminaliteten i samfunnet, helt til han fikk øye på sprekken som hadde åpnet seg over tomten og han skjønte at sykkelen hadde styrtet rett ned i jordas indre.

Det var sånne ting som fikk folk til å dra fra Malmberget uten å se seg tilbake, selv om de for alltid ville savne stedet som hadde vært deres eget.

Tommy Oja våknet ikke av skjelvet, men av telefonen som ringte en time senere. En kopp svart kaffe, ei skive i hånda. Det var fortsatt flere timer til sola sto opp, og frontlysene på bilen sveipet seg frem gjennom mørket. Mange av gatelyktene i lokalsamfunnet hadde sluknet det siste året, og en hel del var demontert. Han tok av opp mot Hermelin og parkerte ved rasfaresperringen. Der sto noen av de gamle trehusene fortsatt og ventet på å bli flyttet, sånne som utstrålte Malmbergets hundreårige historie, utvalgt som spesielt verdifulle. Selv hadde han vokst opp i en leiegård som ble revet for mange år siden. Det var som det var. Rassperringen krøp nærmere og barndommen forsvant, ble slukt av det gigantiske hullet som ble kalt Gropen.

Tommy Oja brydde seg ikke om å vente på kollegaen som kjørte fra Gällivare. Han tok nøklene og kameraet og gikk inn.

Det var spørsmålet om forsikring som hadde jagd ham opp av senga. Hvis et servise hadde knust eller en flatskjerm hadde falt ned i nattens gruveskjelv, var det LKABs ansvar å erstatte det, ikke entreprenørens.

Om en måneds tid skulle flyttefirmaet tømme disse boligene for møbler og løsøre. Deretter begynte den egentlige jobben, grave ut rundt grunnmuren, kile inn lastepaller og stålbjelker og sikre under pipene sånn at huset kunne rulle til sin nye postadresse. Der skulle folk møblere igjen sånn at man knapt kunne merke at noe hadde skjedd, bortsett fra at den henrivende utsikten over Malmberget, kirketårnet og fjellheimen var byttet ut med en granskog utenfor Koskullskulle.

De som bodde her, var de heldige, tenkte Tommy Oja mens han gikk fra rom til rom og dokumenterte. De fikk med seg hjemmet sitt, eller en del av det som utgjorde et hjem, hva nå et hjem egentlig besto av.

En samling bøker hadde falt ut fra en bokhylle. Glasset hadde sprukket på et litt gulnet bryllupsbilde i svart-hvitt. Han fotograferte skaden og syntes at han hørte jamringen deres, han stirret på ansiktene, alvoret i en høytidelig stund for kanskje hundre år siden. Sprekken gikk tvers over halsen på mannen, splittet brudens ansikt i to.

«Nå får du gi deg, Tommy Oja», sa han høyt til seg selv.

Som malmbergboer måtte man passe seg for å bli sentimental. Man levde i en midlertidig tilstand og innbilte seg ikke noe annet. Gråt ikke over tapte kinoer og kiosker der man hadde kjøpt sine første hockeykort. Malmen måtte brytes, og uten gruveselskapet ville ingenting ha eksistert, verken lokalsamfunnet, jobben eller rikdommene som bygde Sverige, bare reinbeiteområder og en ubrutt fjellheim, noe enkelte nede i Stockholm så klart hadde syntes var utmerket, de som satt på de fine barene sine og ikke viet en tanke til hvordan velstanden deres hadde blitt til, var brutt ut av det fjellet som lå under ham.

Der var det igjen. For helvete.

Det var ikke ord han hørte, bare en dempet klaging, som om stemmene fantes i veggene fortsatt.

«Hold kjeft», brølte han.

«Hvem snakker du med?»

Unggutten sto i døra, en vikar som måtte tas inn i all hast da en av gamlingene pådro seg virvelutglidning i ryggen. Det passet dårlig. Det å flytte husene var et prestisjeoppdrag, det måtte ikke gå galt. Den minste lille ubalanse, så kunne veggene sprekke. Lokale medier ville følge med på prosessen, og malmbergboerne kom til å samle seg langs veien.

Når lokalsamfunnet nå omsider skulle bort.

«Så du kom deg opp», sa Tommy Oja og gikk ut i trappeoppgangen igjen, opp mot andre etasje.

Den unge ble stående.

«Hva var det?» sa han.

«Hva da?»

«Det hørtes ut som et dyr eller noe.»

Tommy Oja gikk ned igjen.

«Hører du det også?» sa han.

«Faen, er det noen som har glemt katten, eller?»

Nå gikk det et støt gjennom rørene også, en svak dunkelyd. De sto dønn stille uten å si noe. Lydene forplantet seg rundt dem, dempet og unnvikende og deretter med ny kraft igjen.

«Kjelleren», sa den unge til slutt, «det må komme derfra.»

Tommy fiklet med nøklene, prøvde først en og så en annen. Døra gikk opp, og en buet trapp førte ned i bekmørket. Der var det stopp, ved en jerndør med kraftige beslag. Lydene hørtes ikke her, de måtte ha forplantet seg via andre veier i huset, kanskje pipa. Ingen av nøklene passet.

«Helvete», sa Tommy og snudde seg. Han gikk først og hadde gutten i hælene da de langsomt gikk ut og rundt huset. Der hørtes det igjen. Han gikk ned på kne inntil kjellervinduet og skrudde på lommelykta. Vindusglasset kastet lyset tilbake så det flimret for øynene.

«Knus det», sa den unge.

«Vi kan for faen ikke drive med hærverk.»

«Det er bare et vindu», sa gutten, «hvilken rolle spiller det?»

Ungdommen, tenkte Tommy Oja mens han gikk til bilen for å hente verktøy og deretter siktet rørtanga si mot vindusåpningen, de har faen meg rett av og til.

De siste glassbitene landet mot steingulvet der inne, og det ble stille. Tommy Oja rakk å tenke at det hele var en feil. Forsvarstalen for sjefen bredte seg allerede i tankene mens unggutten fikk tak i lommelykta og lyste inn. Det var mer enn to meter ned til gulvet, det visste Tommy Oja, han hadde vært med på hver eneste beregning og plan for hvordan de skulle støtte opp og løfte dette huset. Vinduet var dessuten altfor lite til å presse seg gjennom hvis noen nå fikk det for seg å risikere livet for en jævla katt.

Unggutten skrek høyt og slapp lykta. Krabbet bakover, gled langs grusen som om han hadde tenkt å slepe seg på ræva helt til Gällivare, vill i blikket. Akkurat da brøt morgensola frem over fjellene og fikk håret på gutten til å skinne som en glorie.

«Ser du spøkelser, eller?»

Tommy stakk armen inn gjennom det knuste vinduet, sveipet med lyskjeglen langs veggene. Det var nifst stille. Han hørte sin egen puls, og banneordene fra den unge gutten. Det sto esker der inne, sammenslåtte plaststoler. Et gammelt bordtennisbord, plakater på veggene. Så så han bevegelsen. Hender som løftet seg, beskyttet et ansikt. Personen halvveis lå, sammenkrøpet som et dyr, presset inn mot veggen. Papplater og skrot rundt omkring.

Tommy glodde uten å forstå.

Vikaren gnålte fortsatt bak ham.

«Hold kjeft», brølte Tommy.

Nå hørtes den tydelig igjen, lyden som steg opp fra murstein og betong inne i hjørnet, skar som en baufil gjennom luften, det var redselsskriket fra et innestengt dyr, det var hinsides det menneskelige, før mennesket ble folk og fikk ord, som spedbarnets panikk når det blir født. Tommy Oja hadde tre barn. Han visste hvordan de hørtes ut. Dette her var verre. Han famlet i lommene etter telefonen, skalv på hånda mens han tastet den enkle tallkombinasjonen til nødsentralen og med usammenhengende ord ba om både politi og ambulanse til Långa Raden. Han måtte gjenta adressen tre ganger, for de satt i Umeå og svarte, femti mil lenger sør, hva visste vel de om gatene i Malmberget?

Deretter krabbet han bort til kjellervinduet igjen, lyste med lommelykta mot sitt eget ansikt i stedet for å blende mannen der inne.

«De kommer snart», sa han, ropte han inn i mørket uten å få noe svar.

Kapittel 2

ÅDALEN
OKTOBER

Eira Sjödin holdt på med å svøpe kaffekopper forsiktig inn i håndklær da moren begynte å pakke ut av den første pappesken.

«Hva gjør du, mamma?»

«Jeg tror ikke det er nødvendig, dette her.»

«Du sa jo selv at du ville ha med deg bøkene.»

Kerstin Sjödin satte noen bøker tilbake i bokhylla, i tomrommene etter dem de hadde valgt ut.

«Det blir nok ikke noe av», sa hun, «jeg synes det er unødvendig alt sammen. Jeg bor så billig her. To tusen kroner i måneden.»

Eira sank ned på en stol. Hun følte seg dødssliten. Prosessen hadde pågått i over en uke, det smertefulle i å velge ut ting fra et helt liv og prøve å krympe det til et rom på atten kvadratmeter.

Et trettitalls ganger, minst, hadde hun klart å overbevise moren om at hun virkelig var nødt til å flytte til aldershjemmet, og så var det glemt neste dag, av og til bare noen minutter senere. Hun merket seg hva Kerstin pakket opp, så hun kunne pakke det ned igjen, i kveld, når moren hadde sovnet.

«Hvilke bilder liker du best?»

Det var lyse ruter på veggene etter rammene som hadde hengt der i en evighet. Etsningen med streker i svart-hvitt som skildret elva, fra en tid da tømmerstokkene reiste seg i tømmervaser, en innrammet barnetegning som broren hennes hadde lagd før Eira ble født. Mamma, pappa, barn, og en sol som skinte over dem med kraftige gule stråler.

Og gardinene. Fra et hus med to etasjer til ett eneste vindu. Og klærne. Stryking av fine bluser var nok ikke inkludert i den kommunale eldreomsorgen, tenkte Eira da hun så hva Kerstin pakket opp fra bagene, resultatet av hele gårsdagens overtalelser, pent brettet, nå skulle de opp på kleshengerne igjen. Kerstin var fortsatt ung, bare litt over sytti år da demensen grep tak. Eira hadde sett hvor gamle de andre var, og lurte på hvor lang tid det ville ta før den stilige moren hennes aksepterte et liv i joggebukser, kanskje et skjørt med strikk i livet når det var ventet besøk.

De hadde bare denne uka på seg, så ville plassen gå til en annen, men likevel svarte Eira da mobilen ringte, likevel klarte hun ikke å si nei.

«Hvordan står det til?» sa August Engelhardt da han hentet henne med patruljebilen et kvarter senere.

«Bare bra», sa Eira.

August kikket bort på henne da han saktnet farten ved påkjøringsfeltet, smilte på en måte som gikk utover det kollegiale.

«Har jeg sagt at det er gøy å være tilbake?» sa han.

August Engelhardt var fem år yngre, en fortsatt fersk politibetjent som var tilbake i Kramfors etter et lengre vikariat i Trollhättan. Prøvde vel forskjellige utkantstrøk og hva de hadde å by på.

«Hva er det vi skal ut på?» sa hun.

«En forsvinningssak. Mann i Nyland, middelaldrende, ingen kriminell bakgrunn så vidt de kunne se.»

«Hvem meldte det inn?»

«Ekskona. Datteren studerer i Luleå og ringte moren sin da hun ble bekymret. Det har gått tre uker.»

Eira lukket øynene en stund. Bildene av veibanen var der fortsatt selv om hun lukket øynene, og tanken på arvekommoden. Ble det overmøblert? Snart ble de kanskje nødt til å lirke seg inn med rullestol i det rommet der, det kunne gå så fortvilet fort.

Den savnede bodde i en selveierleilighet rett bortenfor Ica Rosen i Nyland. De stoppet ved en samling hus på to etasjer som kunne ha ligget hvor som helst i landet, anonyme, men velstelte. Vaktmesteren som skulle slippe dem inn, var forsinket, men ekskona ventet utenfor porten. Dressjakke og hvit brilleinnfatning i siste skrik, kortklipt hår uten et eneste hårstrå på avveier.

«Ingen har hørt fra ham på tre uker», sa Cecilia Runne. «Hasse kan absolutt være en drittsekk, men han har aldri skulket jobben.»

«Hva jobber han med?»

«Han er egentlig skuespiller, men han gjør litt av hvert for å få inn penger, det må man jo når man bor her. Enklere oppussingsjobber, kanskje hjemmehjelpen, jeg vet ikke helt. I forrige uke skulle han ha gjort en filmrolle i Umeå, ifølge datteren vår. Hasse er håpløs med penger, men han ville aldri ha rotet bort en jobb. Ikke etter i fjor, da hadde han ikke et eneste oppdrag på sju måneder.»

Viruset som rammet hele verden så hardt, kulturen, de eldre. Elendigheten hadde til og med utsatt flyttingen til pleiehjemmet, helt til situasjonen hjemme ble uholdbar.

August noterte det ekskona sa.

Når ga Hans Runne lyd fra seg sist, hvem pleide han å være sammen med, hadde han noen bakgrunn med psykiske problemer, alkoholproblemer?

«Er det noen ny kvinne inne i bildet?»

«Nei, det tror jeg ikke», svarte Cecilia Runne, muligens litt vel fort. «Det har jeg i hvert fall ikke hørt noe om.» Blikket hennes søkte seg rundt på gårdsplassen, plenen som var dekket av løv. En rullator sto hensatt utenfor en port.

En voksen mann som uteble fra jobb og ikke tok telefonen, var ingen prioritert sak for politiet, knapt en sak i det hele tatt. De tok imot anmeldelsen, hjalp til med å ta seg inn i leiligheten, og i verste fall ville de finne ham død.

Det var det mest sannsynlige. Hjerteinfarkt, slag og så videre. Selvmord. Hvis han da ikke var rammet av midtlivskrise og hadde vandret ut i fjellheimen, noe som heller ikke var ulovlig.

«Bare han ikke ligger der inne», sa kvinnen, og nå hørtes redselen tydelig. «Det har vært så mye sånt den siste tiden. Folk som har ligget i ukevis, en bekjent og flere jeg har lest om. Jeg vet ikke hvordan Paloma skulle kunne leve med det.»

«Paloma?»

«Datteren vår. Hun har ringt og ringt, og hadde tenkt å reise ned fra Luleå selv om det er eksamenstid. Jeg sa at jeg tar meg av dette her. Jeg lovet henne en forklaring.»

Vaktmesteren kom og slapp dem inn. Hans Runne bodde i andre etasje. De skrittet over hvite konvolutter og reklame, kjente lukten av gammelt søppel eller noe annet. Gangen førte rett inn på kjøkkenet. Noen kopper og glass i oppvaskkummen, vinflasker på benken. Det var fra søppelposen under oppvaskbenken lukten kom.

«Han drikker kanskje litt for mye», sa ekskona bak dem. «Det kan ha blitt verre etter at vi skilte oss. Det vet jeg jo ikke.»

Også stua var tom, noen glass og flasker der også, og en gigantisk TV. Døra til soverommet var lukket.

«Det er kanskje best om du venter i gangen», sa Eira.

Kvinnen holdt en hånd opp foran munnen og rygget mot stua med forskrekket blikk. August skjøv opp døra.

De pustet ut i samme øyeblikk.

Senga var uoppredd, puter og dyne lå hulter til bulter, men det var ikke noe menneske der. De satte seg på huk samtidig og så under senga også. Ingen tegn til noe unormalt. Bare en mann som ikke redde opp senga. Som leste Ulf Lundells dagbøker før han skulle sove, et tykt bind på nattbordet, og som gnisset tenner i søvne skulle man dømme ut fra biteskinnen i et åpent plastfutteral. Luften føltes som om den kunne ha stått stille i tre uker, mer eller mindre, var innestengt, men ikke ubehagelig.

Cecilia Runne hadde sunket ned på en stol da de kom tilbake på kjøkkenet.

«Han kan ikke bare gjøre sånn, bare forsvinne fra datteren sin. Og så overlater han til meg å ta hånd om alt. Det er så jævla typisk Hasse, mye prat, men når det gjelder ansvar for andre …»

«Hvor lenge har dere vært skilt?» sa Eira og åpnet kjøleskapet, hørte kvinnen svare et eller annet om tre år og at det var hun som hadde gått fra ham.

Melk som gikk ut for en uke siden, påleggsskinke som hadde stivnet i kantene. Hvis Hans Runne hadde reist sin vei frivillig, så var det neppe planlagt.

Cecilia Runne begynte å gråte, stille og behersket.

«Jeg har vært så sint på ham», sa hun, «og nå er det for sent.»

Eira så at August løftet og studerte gratisavisene i gangen, datoen på dem.

«Det vet vi ikke», sa hun, «det er for tidlig å si noe i det hele tatt.»

«Synkehull» er oversatt av Rune R. Moen

Kjøp boken her