Enkene

Oversatt fra svensk av
Inge Ulrik Gundersen

PROLOG

Det hendte av og til at tjueto år gamle Molly Berg ble fløyet inn til palasslignende villaer rundt Middelhavet, fikk beskjed om å vente, før hun ble sendt hjem med en tykk konvolutt med sedler, uten å måtte gjøre noe annet enn å tvinne tommeltotter. Men da pleide hun i hvert fall å kunne more seg med mobilen eller lese bøker. Denne gangen hadde en vakt med barskt oppsyn tatt fra henne mobilen med det samme hun gikk om bord på den drøyt førtifem meter lange luksusyachten Lucinda. Boka hun leste for øyeblikket, Charles Bukowskis Postkontoret, hadde hun glemt igjen hjemme i leiligheten i Barcelona. TV-en tok bare inn spanske kanaler, og selv om hun hadde bodd i Spania de siste årene, behersket hun ikke språket. Men betalingen var bedre enn vanlig: fem tusen euro, per døgn.

Gjennom det runde vinduet i den ekstravagante lugaren kunne Molly se kysten av Mallorca og havnen Puerto Portals. Butikkene og uteserveringene var fullsatte, luksusyachter lå fortøyd langs kaia. Turister spaserte rundt og tok bilder av seg selv foran båtene. De største fartøyene, som Lucinda, fikk ikke plass i selve havnen, men lå i vifteformasjon like utenfor.

Magen knurret. Molly slo av TV-en og slengte fjernkontrollen på dobbeltsenga. Da hun ble vist til lugaren, fikk hun beskjed om å vente til hun ble hentet.

Hun stilte seg foran speilet.

«A girl’s gotta eat.»

Skiftet stemme.

«Slutt å snakke med deg selv,» sa hun gravalvorlig.

Hun klemte rundt nesen med peke- og langfingeren.

«Ok, da, unnskyld, Molly,» sa hun nasalt.

Hun satte opp det mørke håret og dro en svart T-skjorte over bikinitoppen.

Korridoren var tom. Hun gikk akterover, passerte fire stengte dører før hun kom til en trapp. En mann i hvit servitøruniform, på vei ned, bråstoppet.

«The kitchen?» spurte hun og smilte. Mannen stirret på henne uten å svare. Molly la hånden på magen og beveget den i en sirkel. «Food. I’m hungry.»

Mannen ga tegn til at hun skulle følge etter ham. Han tok en serviett opp av baklomma og tørket seg i pannen, før han stoppet foran en tredør og slo ut med hånden mot den.

Molly gikk inn i en liten restaurant. Rett fram så hun en glassdør som vendte ut mot dekk. Fem runde bord ventet på gjester. På veggene hang det svart-hvitt-bilder av gamle skip. Foran et vindu sto det et sølvfat med fersk frukt og en isbøtte med mineralvannsflasker.

«Jeg hadde mer tenkt meg en hamburger, din gjerrige faen,» mumlet hun og betraktet fruktfatene dystert. Det lyseblå havet utenfor vinduene så innbydende ut.

Hun tok en bit mango, puttet den i munnen og slikket seg på fingrene før hun gikk bak bardisken for å se etter snacks. Hun dro ut en skuff og fant noen San Miguel. Tok to, lagde et smilefjes i duggen på den ene flasken og satte begge på bardisken. Bøyde seg fram igjen, fortsatte å lete, fant en pose potetgull og cashewnøtter.

«Å, takk Gud,» mumlet hun.

Idet hun skjøv igjen skuffen, hørte hun at døra ut mot dekk ble åpnet.

Hun dro til seg ølflaskene og huket seg ned bak bardisken for ikke å bli oppdaget. To menn snakket dempet sammen. Da stemmene kom nærmere, hørte hun at de snakket arabisk.

«Er martyrene klare?»

«De venter på ditt klarsignal. De er svært hengivne, har ventet lenge …»

Stemmen var hes, og Molly klarte ikke å høre resten. Hun satt musestille og holdt pusten, angret på at hun hadde gjemt seg.

«Og målet?»

En av mennene åpnet en flaske. Korken falt på gulvet, og han bannet.

«I Stockholm, hovedstaden.»

«Når?»

Det skramlet i et fat, stemmene ble fjernere, mennene var på vei tilbake ut på dekk.

Molly pustet langsomt ut og reiste seg forsiktig. Hun ventet et par sekunder før hun tok potetgullet, ølen og nøttene. Stilte seg inntil veggen ved siden av døra og kikket ut mot dekk. Mennene var ikke å se.

Molly førte potetgullet til munnen med skjelvende hånd. Tygde mekanisk. Sulten var borte. Hun visste at hun ikke hadde hørt feil. De to mennene snakket om et terrorangrep mot Stockholm.

Hun hadde riktignok truffet en del svin i årenes løp, menn med penger og makt som behandlet kvinner de hadde betalt for å være selskapsdamer, som en hvilken som helst vare. Menn som nøt å fornedre, være hardhendte. Men hun hadde aldri tidligere fryktet for livet. Ikke ordentlig. Denne gangen var det annerledes, hun følte det i hele kroppen.

Ingen visste hvor hun var. Faren hennes trodde at hun jobbet i en klesbutikk i Barcelona. Han hadde ikke adressen hennes engang. Og Marc, mannen som koordinerte jobbene, ville ikke løfte en finger hvis hun forsvant.

Men selv om de skulle ha oppdaget henne, kunne de ikke vite at hun behersket arabisk. Passet hennes var svensk. Hun så kanskje ikke typisk skandinavisk ut, men i hvert fall ikke arabisk.

Hun reiste seg fra senga da hun hørte motorlyd ute fra vannet. En mindre båt hadde nettopp lagt ut fra Lucinda og satte fart mot Puerto Portals. Akterut sto det en mann med blå caps. Kanskje han var en av dem hun hadde overhørt?

Motorbåten la til i havnen, mannen hoppet lett i land, og båten kjørte tilbake.

De følgende dagene skulle hun spille teit luksuseskorte. Ingen måtte under noen omstendighet forstå at hun snakket arabisk.

Molly åpnet den andre ølen mot skrivebordskanten, tok en stor slurk og tørket seg rundt munnen.

Hun hostet da det banket på døra.

«I’m coming,» ropte hun. Hun rettet på håret, dyttet opp døra. Utenfor sto det en vakt, kledd i hvit skjorte og med et pistolhylster tvers over brystet.

«I need you to come with me,» sa han.

DEL 1

1

Kjørefeltene i valhallavägen lå delvis under vann. Regnet høljet ned over den svarte BMW-en til førtitre år gamle Vanessa Frank. Et lyn lyste opp mørket, og hun begynte å telle. Hun kom til fem før et tordenskrall dundret over himmelen og overdøvet nyhetsoppleseren.

«Stormen Gertrud passerer over Stockholm i løpet av fredagskvelden,» sa en alvorlig kvinnestemme. «Alle oppfordres til å holde seg inne og bare gå ut i nødstilfelle.»

«No shit,» mumlet Vanessa og tok blikket fra veien for å dempe radioen.

I neste øyeblikk måtte hun bråbremse da en syklist krysset veien i høy fart. Hun unngikk med en hårsbredd å kjøre inn i bakhjulet.

Gertrud. Hvorfor ga de ikke stormene skikkelig fryktinngytende navn som Odin eller Tor? Noe fra den norrøne mytologien som fikk innbyggerne til å skjønne at det var alvor. Gertrud hørtes ut som en vimsete barneskolefrøken med nedbitte negler og kaffeånde.

Det hadde regnet mesteparten av oktober, og nå var det snart midten av november. Vanessa var allerede skikkelig lei mørket. Hun passerte kjøpesenteret Fältöversten og vred på rattet for å unngå en stor vanndam, der konturene av en elsparkesykkel stakk opp. Et par hundre meter lenger framme kunne hun se blålysene borte ved Gärdet gjennom regnet.

Vanessa svingte inn i Oxenstiernsgatan og dobbeltparkerte foran sperringene som var satt opp på høyde med SVT-huset. Hun åpnet bildøra, tok paraplyen i baksetet og slo den opp da hun gikk ut.

Den kraftige vinden fikk henne til å vakle. En sammenbitt politimann i regnjakke med hetta trukket opp gransket henne fort, før han vinket henne forbi.

Vanessa tok til høyre inn i Taptogatan. Tre lyskastere var rigget til og lyste opp fortauet der en mann lå på ryggen ved siden av en SUV.

Et par teknikere i hvite overtrekksdrakter var i ferd med å sette opp et provisorisk telt for å hindre regnet i å kontaminere åstedet. En av dem fikk øye på henne og løftet hånden, signaliserte stopp. Vanessa ble stående ti meter fra liket og prøvde å finne riktig vinkel på paraplyen mens hun så seg rundt. På høyre side gikk fortauet over i en skrånende gressplen. I enden skimtet hun klatrestativene og huskene i Gustav Adolfsparken.

Teknikeren ga Vanessa tegn til at hun skulle følge etter henne, og etter høyden og måten å bevege seg på, skjønte Vanessa at det var Trude Hovland. Hun likte den norsk-indiske teknikeren, mente at hun var usedvanlig kompetent. Dessuten hadde hun en tørr humor som Vanessa satte pris på.

De stilte seg i en port, og Trude dro ned munnbindet så det havnet under haken.

«Det er en kollega, Rikard Olsson. To skudd i ryggen.»

Trude tørket bort vanndråpene som hadde samlet seg i pannen.

«Hvor jobbet han?» spurte Vanessa.

Et nytt lyn avtegnet seg mot den mørke himmelen.

«Team 2022.»

«Gjengrelatert kriminalitet, altså.»

Teltet var nå slått opp over den døde. Trude dro opp munnbindet og lot Vanessa bli stående alene igjen i porten.

De siste årene hadde truslene mot politifolk og familiene deres økt i både styrke og råskap. Kriminelle kviet seg ikke lenger for å skyte mot hjemmene til enkelte betjenter eller true med å gå løs på familiene deres. Særlig politifolk som jobbet med gjengkriminalitet var utsatt. Før Vanessa gikk over fra det som før omorganiseringen het Novagruppen til Riksmordkommisjonen, hadde hun selv vært truet.

Hun tok opp telefonen for å ringe sjefen sin, Mikael Kask, og be ham sende flere etterforskere. Puttet den tilbake i innerlomma da hun oppdaget at hun ikke hadde nummeret hans lagret på den nye mobilen hun hadde kjøpt av en hurtigpratende selger i en butikk i Kungsgatan tidligere samme dag. Dessuten hadde hun byttet telefonnummer, og tjenestetelefonen lå igjen i bilen. Hun hadde akkurat bestemt seg for å gå tilbake og hente den, da betjenten som hadde holdt vakt ved sperringen, kom luntende med en mann i svart regnjakke på slep. Da de fikk øye på Vanessa, gikk de mot henne.

De to mennene presset seg inn i porten. Mannen i regnjakke, som var i trettiårsalderen, rakte fram hånden.

«Samer Bakir,» sa han på skånsk, og Vanessa tenkte at aksenten fikk ham til å høres ut som Zlatan Ibrahimovic.

«Du er ny?»

Han dro den gjennomvåte hetta ned i nakken og rettet på det kortklipte, svarte håret.

«Fra Malmö. Nå er jeg på Grov krim City.» Han slo ut med hånden mot det opplyste teltet. «Hva vet vi?»

«En kollega. Rikard Olsson,» sa Vanessa. Begge mennene stirret på henne. Det sprakte i radioen til den uniformerte betjenten, men han gjorde ikke noe forsøk på å svare. Samer og Vanessa nikket mot radioen. Han rykket til, snudde seg bort og ba operatøren gjenta.

«Vet vi om han var i tjeneste?» spurte Samer.

Vanessa ristet på hodet.

«Kan du ringe sjefen din og be om å få flere folk hit? Jeg var først på stedet, og de vet ikke at det dreier seg om en kollega.»

«Har du ikke gjort det ennå?»

Vanessa dro en hvit løgn: «Ny mobil, har ikke rukket å overføre numrene ennå.» Sannheten var at hun ikke hadde skjønt hvordan hun skulle gjøre det.

Samer famlet rundt på jakka da den uniformerte betjenten snudde seg mot dem. Han virket skremt.

«De har funnet enda en død.»

Hendene til Samer sluttet å famle og falt ned langs sidene.

«Hvor?» spurte Vanessa.

Betjenten slikket seg om munnen.

«Et par hundre meter herfra. På Gärdet,» sa han.