Les et utdrag: «Alle lyver» av Camilla Grebe

Er det ikke rart hvordan en hendelse, et sekund, med kirurgisk presisjon kan kutte livet i to deler, lemleste det og for alltid skille nå fra da?

Det var lørdag den sekstende desember 2000 at livet forandret seg for alltid. Det var da familien min ble slynget inn i en malstrøm av hendelser som ingen av oss var i stand til å kontrollere, ikke engang håndtere.

Det var da alt begynte.

*

Jeg var lys våken i samme sekund som telefonen ringte i det mørke huset. Hørte Greta tasse ut på kjøkkenet for å svare. Hun mumlet lavt, kom tilbake igjen og rusket forsiktig i meg.

– Maria, det er Samir. Du må komme.

Jeg skjøv det fuktige sengetøyet til side og famlet meg frem i det ukjente rommet. Et streif av kald luft trakk inn fra det dårlig isolerte sommerhusvinduet, en påminnelse om at det var desember i et hus langt ute i skjærgården – et hus som egentlig bare var beboelig om sommeren.

Hjertet satte opp farten mens jeg smøg meg ut på kjøkkenet, de nakne føttene mot det kalde og fuktige gulvet. For bare noen timer siden hadde vi sittet her og ledd. Utvekslet betroelser, oppsummert året som hadde gått, og konstatert hvor tåpelig det hadde vært at vi for et år siden, i desember 1999, hadde bekymret oss for at verden – eller i hvert fall datasystemene – ville gå under ved årtusenskiftet.

Vi hadde snakket om de nye filmene – Notting Hill (Gretas favoritt, hun foretrakk en lykkelig slutt) og Matrix (Keanu Reeves var ufattelig stilig, om enn litt gutteaktig).

Nå sto restene etter gårsdagens jentemiddag i stabler på oppvaskbenken: brukte tallerkener, vinglass, skåler med chips og oliven. Tomme vinflasker, halvfulle vinflasker, veltede vinflasker og rekeskall som hadde begynt å lukte. Et eller annet sted klikket det i en elektrisk varmeovn skrudd på maks for å holde vinterkulda unna.

Jeg strakte meg etter telefonrøret som lå ved siden av et halvfullt askebeger.

– Samir?

Selvsagt hadde jeg bare én tanke i hodet: sønnen min. For selv om Vincent som regel var frisk, hadde han hatt lungebetennelse tidligere i høst og vært nødt til å ta to antibiotikakurer før han kom seg. Og da jeg dro fra ham kvelden før, hostet han igjen: korte, hese hakkelyder som minnet om hundeglam og kruppen som ofte plaget ham som liten.

Hvis jeg skal være ærlig, hadde jeg nok hatt litt problemer med å la ham bli igjen alene hjemme med Samir og Yasmin også. Gjennom nesten hele Vincents liv hadde det bare vært han og jeg, et tett og velfungerende fellesskap som jeg aldri hadde trodd vi kom til å slippe noen andre inn i.

Samir pustet tungt i mobilen. Han ga fra seg et lite hikst, så et til.

Jeg skottet opp på kjøkkenklokken og ble redd for alvor. Uansett hva som hadde skjedd, så var det ikke bra. Man ringer ikke klokken fire om natten bare for å sjekke hvordan det står til, man ringer fordi noe for alvor har gått til helvete.

– Du må komme, sa han på sin gebrokne svensk, som jeg hadde elsket siden han åpnet munnen og snakket til meg for første gang. Det har … Yasmin. Hun er …

Nye hikst.

Min umiddelbare reaksjon var lettelse: Han ringte ikke på grunn av Vincent, det gjaldt Yasmin, Samirs datter. I neste øyeblikk tok jeg meg i det og skammet meg: Tenk om det hadde skjedd henne noe, og så sto jeg der og følte meg lettet, som om jeg ga fullstendig blaffen i hvordan hun hadde det.

Skritt bak meg, knirking fra treplankene i gulvet. Like etter kjente jeg Gretas famlende hånd på skulderen.

– Alt i orden, Maria?

Jeg ristet på hodet, gikk noen skritt vekk fra henne.

– Samir, hva har skjedd?

– Hun, hun …

– Ta det med ro.

Men Samir kunne ikke ta det med ro. Hikstene vokste til skrik, og etter noen sekunder dukket en ny stemme opp i røret. Den var mørk, ukjent, litt formell, liksom, men også litt anstrengt. Mannen spurte om han snakket med Maria Foukara. Da jeg svarte bekreftende, fortalte han at han var fra politiet.

– Det gjelder datteren deres, Yasmin. Vi er redde for at hun kan ha forsøkt å ta livet av seg.

*

Og så?

Jeg vet at jeg snakket med Greta, og at noen av de andre våknet og kom ut. Jeg husker at Johanna hjalp meg med å kle på meg, som om jeg skulle vært et barn: dro på meg strømpene, tredde strikkegenseren over hodet på meg og trakk en kam gjennom håret. De må ha sjekket rutetidene også, bare for å konstatere at det ikke gikk noen ferger før flere timer senere. Deretter går jeg ut fra at noen – kanskje Greta – ringte rundt til de fastboende på øya, for det neste jeg husker, er at hun, Johanna og jeg var på vei mot havna gjennom barskogen.

Desember er årets mørkeste måned.

Desember er mangel på ordentlig dagslys og netter svartere enn tjære. Og da vi gikk der, midt i skogen, langt fra bebyggelsen, kunne jeg knapt se en hånd for meg. Mørket var så kompakt at det nesten var til å ta og føle på, en solid vegg av ingenting som reiste seg rundt oss og mante frem en drømmeaktig følelse. Det eneste som føltes virkelig, var fragmentene av skog og blåbærlyng i lyskjeglen foran oss. Greta hadde med seg en stor lommelykt. En sånn tung og uhåndterlig som man ble sliten i armen bare av å se på. Ingen sa noe, det eneste jeg hørte, var fottrinnene våre mot den frosne bakken, mitt eget åndedrett og vinden som suste i furukronene høyt over oss.

I havna ventet en mann – jeg husker ikke hva han het – i en båt for å kjøre meg til Stavsnäs vinterhavn, der bilen min sto parkert.

– Er du sikker på at du er i stand til å kjøre? spurte Greta.

Jeg nikket, kanskje smilte jeg til og med – jeg hadde drukket minst av alle i løpet av kvelden. Etter at jeg møtte Samir, var det som om alkohol ikke var like fristende lenger.

Jeg klemte Greta og Johanna hardt, satte meg i båten og tok på meg flytevesten, som var gammel og frynsete, men som i alle fall bidro til å holde kulda på avstand.

Deretter dro vi fra øya.

                       *

Yasmin var ikke min datter, hun var min stedatter. Eller sier man bonusdatter i våre dager? Bonusdatter høres jo hyggeligere ut, omtrent som noe man har vunnet i lotteri. Men gudene skal vite at hun ikke var noen lotterigevinst. Det var ikke noe vondt i Yasmin, men hun var uansvarlig, impulsiv, grenseløst naiv og forårsaket regelmessig alle mulige slags problemer. Men det er vel det attenåringer gjør, så jeg kunne ikke akkurat klandre henne for det.

Kanskje er de eneste personene som til enhver tid kan elske en tenåring, foreldrene. Kanskje må det kjøtt og blod til for å klare å bære over med alle nykkene og alt slurvet.

Og jeg var ikke Yasmins mor.

Selvfølgelig var jeg glad i henne, men ikke akkurat på samme måte som i Vincent.

Sønnen min, Vincent, var ti år, og ham kunne jeg ha gått i døden for. For meg er nok det selve definisjonen på å være forelder, dette enkle, men likevel så fascinerende faktum: at man setter sine barns beste foran sitt eget i alle situasjoner.

Vincents far, Brian, og jeg hadde ikke noe særlig langvarig forhold bak oss, og da jeg fant ut at jeg var gravid, pakket han sakene sine i tre plastposer og et gitarfutteral og forsvant fortere enn jeg rakk å si foreldrerett. Han, en tjuefire år gammel, irsk musiker, var helt uinteressert i å stifte familie med en tretti år gammel forstadslærer som han knapt nok kjente.

Jeg kunne ikke klandre ham, hvem vil vel få barn med en ukjent?

Jo, jeg ville. Og det spilte faktisk mindre rolle hvem det var med. Jeg ga egentlig blaffen i Brian, det var Vincent jeg ville ha. Eller, akkurat da var det et barn jeg ville ha. Da Vincent så kom, og det viste seg at ønskebarnet mitt var blitt begavet med ikke bare to, men tre kromosomer på det tjueførste kromosomparet, ble jeg enda mer overbevist om at det var like greit at Brian ikke var med bildet.

Downs syndrom.

Selvsagt var det et sjokk å få denne beskjeden. Det var så mye jeg ikke visste, til tross for at jeg hadde møtt barn med Downs under lærerutdanningen og mente at jeg var både fordomsfri og kjent med alle slags funksjonsvariasjoner, som det heter så fint i dag. Jeg forestilte meg at han aldri kom til å kunne snakke, ikke gå på vanlig skole. Jeg så for meg at han kom til å tilbringe hele sitt voksne liv på en eller flere institusjoner, aldri kunne få seg en jobb eller en partner.

Samtidig: Da det lille knøttet lå i armene mine og jeg så på ham, studerte de små hendene, det rynkete ansiktet og møtte blikket hans, visste jeg at han var perfekt. Han var mitt barn, mitt perfekte barn, uansett hva legene sa. For gudene skal vite at de snakket mye, faktisk uavbrutt, om alle problemene som kunne komme til å ramme Vincent.

Jeg skulle ønske at de hadde gratulert meg også, at i hvert fall én av dem hadde gjort det. At det hadde vært en eneste person som hadde fortalt meg hvor fint og bra det kunne bli.

Men alt dette føltes så fjernt nå, fjernt og nesten litt tåpelig. Ti år hadde gått, og Vincent hadde hatt sine utfordringer: Ammingen var et helvete, i hvert fall til å begynne med, og jeg måtte ligge lenge på sykehuset. Han gjennomgikk en hjerteoperasjon for å reparere et hull mellom høyre og venstre hjertehalvdel da han bare var noen måneder gammel, og han begynte å gå senere enn jevnaldrende barn. Språket fikk han tidlig hjelp med av en logoped, og i en periode lærte jeg meg litt tegnspråk for å gjøre kommunikasjonen enklere. Men så kom ordene, de strømmet, nærmest fosset frem. Litt vanskelige å forstå i begynnelsen – langsomme, trege, liksom fremmede i den lille munnen – men så mer og mer tydelige.

Han lærte å lese og skrive også, det tok bare lengre tid for ham. Han gikk til og med på vanlig skole med hjelp fra en assistent. Han hadde drømmer, redsler og forhåpninger, men fremfor alt var han et helt eget individ, ikke en man kunne sette i bås med alle andre som tilfeldigvis hadde et ekstra kromosom her eller der.

Så hvordan var Vincent?

Han elsket å bake og lage mat og var ryddig og nøyaktig på kjøkkenet. Ikke bare på kjøkkenet, forresten. Han var den eneste i familien som så ut til å ha en naturlig trang til å holde orden hjemme. Hverken Samir eller jeg var særlig gode til det, og Yasmin, ja, hun for frem som en tornado og etterlot seg et spor av skrot, klær og sminke.

Vincent likte dyr og drømte om å ha en egen hund. Drømte og maste, men minnet om det forrige kjæledyret hans, en hamster, og traumet som den elendige gnagerens dødsfall utløste, fikk meg til å nøle. Det og en masse andre ting, naturligvis – hvem skulle passe hunden på dagtid, for eksempel? Både Samir og jeg jobbet heltid, og Yasmin gikk på skolen. Dessuten var hun totalt upålitelig når det gjaldt sånne ting.

Han var glad i å tegne, god til det også, mye bedre enn meg. Han laget fargesprakende tegninger som jeg hengte opp på kjøkkenveggen, det var snart ikke plass til flere. Han var sta som et esel og veldig opptatt av at alt skulle være rettferdig – akkurat den egenskapen skapte av og til problemer for ham på skolen. Hvis han syntes noen hadde vært urettferdige eller slemme mot ham, hendte det at han nektet å snakke med dem, og det kunne vare i flere måneder.

Jeg prøvde å si til meg selv at han ville få nytte av staheten senere i livet. Stahet er jo ofte en ressurs, og for Vincent, som stadig var nødt til å bli konfrontert med omgivelsenes fordommer, trodde jeg at denne egenskapen ville bli uvurderlig. Og hvis jeg av og til bekymret meg for fremtiden hans, så var det nettopp det jeg tenkte på: Hvordan han kom til å bli møtt av andre mennesker, av alle dem som tilfeldigvis var utstyrte med korrekt antall kromosomer. De vanlige, de som så skjevt til ham og kalte ham mongo når de trodde han ikke hørte det. Eller enda verre: når de visste at han hørte det.

Vincent var også merkverdig intuitiv. Det var som om han kunne lukte andre menneskers følelser – han visste når de løy, merket om de var triste og ante på forhånd når noen kom til å bli sint. Jeg vet ikke hvordan han gjorde det, det kan ikke ha vært noe han resonnerte seg frem til. Jeg pleide å tenke på det som en slags musikalitet, at han leste mennesker som andre leste noter.