Levi Henriksen om «Som skyene skygger snøen»

Nye dikt fra Levi Henriksen, en av våre mest folkekjære forfattere. Som skyene skygger snøen er en manns blikk bakover i livet og utover i verden, i en samling som viser Levi Henriksens utrettelige lojalitet til menneskene som forsøker å leve med sårene livet har gitt dem. Vi har tatt en prat sammen. 

Nå har det gått ti år siden du sist ga ut en diktsamling. Hva er grunnen til det lange oppholdet?
Mark Twain var en flittig brevskriver, og avsluttet en gang et brev slik: «Beklager, men i dag hadde jeg ikke tid til å skrive et kort brev». Det synes jeg er et godt svar på spørsmålet. Dikt og sangtekster er det absolutt vanskeligste jeg skriver. Hver gang Levi Henriksen & Babylon Badlands er i studio er tekstene det siste som blir ferdig, jeg utsetter det i det lengste. Dikt er det aller mest nakne jeg skriver, og jeg bruker god tid på dem. Det er også slik at jeg egentlig aldri har tenkt at «nå skal jeg skrive en diktsamling», men når jeg etter hvert har en ti–femten klare, ser jeg om det er noen rød tråd i det jeg har skrevet, og så forsøker jeg å hensette meg i diktmodus. De ti siste diktene ble derfor skrevet over en kort periode til meg å være.

Og hvorfor tar du opp igjen diktformatet nå?
Det har jeg ikke noe veldig godt svar på, men jeg hadde gitt ut to novellesamlinger på rappen og er i gang med en roman som vil ta tid, derfor passet det veldig godt å gi ut en diktsamling i år. Gnikke og gni på det jeg alt hadde skrevet, og så få ferdig noen nye.

Er det noe diktsjangeren gir deg som du ikke finner i roman- eller novelleformatet?
Først og fremst er jeg avhengig av å skrive. Det er en form for rus. Det er hva jeg kan. Og det gir meg egentlig like stor glede å skrive i alle sjangre. Dog er det jo spesielt med dikt at der har du ikke noe å gjemme deg bak. Det er utfordrende – samtidig som det gir meg en veldig stor personlig og kunstnerisk glede – å gjenfortelle et liv i et dikt, eller i hvert fall deler av et liv. Jeg liker også det stramme. I et dikt er det ikke plass til hvileskjær.

Hvordan er det å jobbe med dikt, sammenliknet med det å skrive noveller og romaner?
Jeg pleier å kokettere med at det som faller meg lettest å skrive er noveller, så handlelapper, så romaner og til slutt dikt og sangtekster. Igjen, et dikt – for meg – handler om å bygge et helt hus, og så kanskje rive rom etter rom, til det bare er to eller tre igjen, ofte bare ett. Samtidig er jeg opptatt av et dikt skal kunne forstås, det skal kunne føles, jeg er motstander av jåleri. Forrige gang sa jeg at jeg ville at diktene mine skulle se ut som rom der det har bodd mennesker, ikke som et bilde fra IKEA-katalogen. Det gjelder fortsatt. Og når det gjelder det vanskelige i det å skrive dikt: Det var veldig mange flere utkast av denne diktsamlingen enn det var av de to siste novellesamlingene jeg skrev til sammen.

Det går mange tråder gjennom forfatterskapet ditt; brødre, sønner og fedre, kjærlighet, tap, familiehistorie, musikk …. Hvordan plasserer disse diktene seg tematisk i forhold til resten av forfatterskapet?
Jeg tror ingen som leser Som skyene skygger snøen vil tenke, oi, her skriver han om noe helt nytt. Temaene over interesserer meg, og de er også sentrale i denne diktsamlingen. Problemet er selvfølgelig at man kan gjenta seg selv, jeg håper og tror at jeg har utviklet stemmen min, min måte å skrive på.

Du kan kanskje kalles en stedbunden forfatter, med referansene til Skogli osv. Men i diktsamlingen av året handler det i stor grad også om reiser, og om geografiske plasseringer som ligger langt unna det Skogli vi etter hvert kjenner så godt. Hva er grunnen til at du ville skrive slik?
Jeg har bodd i Kongsvinger kommune hele livet, har aldri hatt postadresse noe annet sted. Det ville jeg ikke maktet hvis det ikke hadde vært for at jeg reiser så mye. Rent kunstnerisk finner jeg alt jeg trenger i Kongsvingerområdet til mine bøker og sanger, men som privatperson er det veldig viktig å hente inntrykk andre steder fra. Og hele livet er jo en reise fra man blir født til man drar herfra for godt. Diktene i denne boka er et forsøk på å speile det.

Hva betyr reisen for deg?
Det betyr veldig mye, først og fremst det at jeg får et friminutt fra forfatteren og musikeren jeg også deler kropp med. Å reise er å nulle ut, og ikke bare sitte på kontoret mitt å grunne over neste linje, neste sang. Jeg elsker det å være et annet sted enn der jeg bor.

Går det an å lese en politisk bevissthet inn i disse diktene?
Vel, jeg kommer fra arbeiderklassen, og min måte å se verden på i litteraturen er preget av det. Jeg skriver om hverdagsmennesker som oftest har manuelle jobber, så i det ligger det jo en politisk bevissthet. Jeg har aldri vært opptatt av å misjonere mine politiske holdninger eller min tro, men det er klart at det siver inn i det jeg skriver.

I likhet med de siste to novellesamlingene dine handler det også her i større grad enn tidligere i forfatterskapet ditt om alderdom. Men noe som alltid har vært til stede i forfatterskapet, er jo en lengsel etter fortiden. At fortiden representerer noe varmt og lunt, og at det er noe som har gått tapt på veien. Hva er det du får ut av det fortidige, som gjør at det er interessant å dikte rundt det?
Det er veldig viktig for et menneske å ha både røtter og føtter. Du står jo bomstille både som menneske og kunstner hvis du bare lengter etter det som var. Men noe som helt klart går igjen i alt jeg skriver er forsøket på å forstå verden av i dag utfra verden av i går. Det er vel også ganske naturlig at dette med alderdom gjør seg mer gjeldende nå. Da jeg debuterte var jeg 38 år gammel, nå er jeg 56. Foreldrene mine er døde, barna har flyttet ut, i min forholdsvis realistiske måte å skrive på vil det prege tekstene mine. Jeg har jo bare gitt ut to diktsamlinger, så det er vanskelig for meg å sammenligne de, men jeg tror ikke jeg kunne ha skrevet novellesamlingene Jern & metall og Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor som 36-åring.

I romanene dine har du ofte et helt konkret utgangspunkt, en anekdote, et minne (f.eks. i Harpesang og i Her hos de levende). Men hvor spinner disse diktene ut fra?
Svært mange av diktene tar utgangspunkt i en spesifikk opplevelse, et lite øyeblikk som får noe til å klikke. «Mens bussene venter i Dubai», «SK 4106 til Bodø» og «Utenfor Ibrox» er eksempler på dette. Disse diktene starter med en konkret observasjon som jeg spinner videre på. Men dikt som søker seg bakover, som for eksempel «Høyskjæra» og «Bestefedre», blir trigget av noe jeg tenker, og så tar jeg et skritt tilbake for å klare å ta to skritt frem. Den linja i «Bestefedre»: Morfar var ett år da han krøp opp i kista til bror sin, den har jeg båret med meg i rundt 50 år. Først nå fikk jeg brukt den. Det gjorde åpenbart et veldig inntrykk på meg den gang morfar fortalte meg dette. Slik er det å skrive. Min kapital er alle minnene og observasjonene jeg har gjort meg, plutselig er det på tide å gjøre et uttak. Da jeg var på Cimetière du Montparnasse i Paris hadde jeg ikke i tankene at jeg ville skrive et dikt, men dette med trikkebillettene på gravsteinene – som egentlig stammer fra en Serge Gainsbourg-låt – som besøkende (utenbys fra, vil jeg tro) tok som en slags parisisk skikk for å hedre de døde, beveget meg i så stor grad at jeg allerede da visste at jeg kom til å bruke det i noe jeg ville skrive en gang. Det kunne like gjerne dukket opp i en novelle.

 

Levi 001

Relaterte artikler