Ungdommens symptomer er ikke en sykdom

Når eksperter eller foreldre vil forstå og hjelpe ungdom, havner de ofte i et symptomspråk. Ungdommen har depresjon eller angst, er stresset og presset, har psykiske problemer eller lider under å være en del av generasjon prestasjon. Den enkelte ungdommen og ungdomsfasen diagnostiseres. Det komplekse, sammensatte, individuelle og personlige forsvinner inn i altfor enkle beskrivelser.

Les mer om boken Ungdommens transformasjoner

Tekst av Per Are Løkke, forfatter av Ungdommens transformasjoner.

Hva kjennetegner ungdomsfasen?

Ungdomsfasen er en psykobiologisk rystelse som begynner med puberteten. Fra å være relativt åpne, lekende og spontane i barndommen kastes nå ungdommen inn i ukjente mørkerom av sin personlighet. De blir intenst selvopptatte og samtidig hyperfølsomme på hvordan andre opplever dem selv. En kvise, en frykt, en tanke, et symptom fyller hele verden som om det ikke eksisterer noe annet. Dette er for mange den skremmende begynnelsen på det mange psykoanalytikere kaller «individets andre fødsel». Vi kan derfor si at ungdomsfasen er den tiden da ungdommens utfordring er å begynne å oppdage, uttrykke, bære og ta ansvar for sin egen psyke. Det er i denne fasen av livet ungdommen finner en personlig teknikk til å kommunisere med verden på uten å miste seg selv.

Ungdomsfasen er ikke bare preget av intense svingninger, men også helt bestemte tema. Vi kan lett tenke at det handler om universelle ungdomstemaer: Overopptatthet av, og skam over den voksende kroppen, dramaet omkring den første seksualiteten og kjærligheten, erfaringer knyttet til onani og seksuell legning, konflikter knyttet til gud, moral, foreldre og søsken, dramaene knyttet til vennskap, konformitet og utstøtelse, oppdagelse av den sosioøkonomiske realitet (klasse), lysten til å lære og hatet mot skolen, den suicidale impulsen og kriminalitet. Denne oppramsingen kunne vært lengre, men poenget er å vise at ungdommens drama og smerte er knyttet til et mangfold av konkrete, kroppslige, emosjonelle og kognitive problemstillinger.

Ungdommen finner ikke et språk for smerten de opplever

I dag blir mange unge sosialisert inn i altfor rigide livsskjema. Skole, trening, kropp, sosiale medier, mat, livsrytmer og selvbilder presses inn i regimer som fratar ungdommen tilgangen til et levende og spontant liv hvor erfaringen får mindre plass. De møter også altfor lite sunne forbilder og viktige eksistensielle perspektiver som de kan speile og bryne sine liv mot.  De møter isteden et «psyko-psykiatrisk språk» som forteller dem hva deres uro og psykiske utfordringer handler om. Den alvorligste mangelen ved psykospråkets symptomfokus er at  ungdommens psykiske smerte ikke lenger knyttes til menneskets erfarings- og meningsdimensjoner. Ordene blir fratatt sitt følelsesmessige innhold og tidsperspektiv. Språkets rolle i å binde erfaringene sammen med den indre og ytre verden forsvinner. Ordene forvandler seg fra å være et kommunikasjonsmiddel og tankeredskap til å bli et redskap styrt og tilpasset ytre makter. Det er dette mange av dagens ungdom formidler, at «noe» ødelegger deres mulighet til å finne kontakt med seg selv og verden, og en rimelig kontroll over «alt som skjer». De får et altfor dårlig språk til å forstå den kompliserte virkeligheten de lever i.

Symptomet er ikke en feil

Ungdomsfasen er som vi har sett mangedimensjonal i sitt vesen, og hver enkelt ungdom lever i store drama og motsetninger. Det er her vår tilnærming til psykisk helse fullstendig mangler perspektiv. Ungdommens symptomer er ikke en sykdom, men en åpning inn til menneskelivets gåter og drama. Symptomet er ikke en feil, en mangel i den enkelte, men peker mot patologier både i familien og i samfunnet. Symptomet peker mot en vei hvor ungdommen får mulighet til å finne feste i en personlig identitet og ikke bare måle sin verdi i forhold til hva de presterer.

På sporet av en personlig identitet

Å komme på sporet av sin personlige identitet er derfor den viktigste oppgaven i ungdomsfasen, ikke jakten på prestasjoner. Den personlige identiteten er alltid rar, vill, spontan, sammensatt og poetisk, fylt av motstridende ønsker og følelser, fylt av fantasier og drømmer, svingende følelser og konflikter som oppstår i alle dramaene ungdommen lever i. Det er denne virkeligheten som vårt samfunn ikke gir plass til i alt sitt normative mas og evalueringsskjema som henger over dagens unge fra de begynner i barnehagen.

I et intervju med Joachim Trier om filmen «Verdens verste menneske» skriver Finn Skårderud at det er altfor mye selvrealisering for tiden, og at vi i balansegangen mellom «alene» og «sammen», bikker vel mye mot det individuelle fremfor det kollektive. (Aftenposten, 28.oktober 2021). Vi glemmer den andre, felleskapet og viktigheten av å bety noe for noen. Skårderud deler denne analysen med mange. Jeg er enig i kritikken, men ikke i konklusjonen. Jeg tror det motsatte, at det er altfor liten plass til den personlige identiteten i vår kultur. Det er for lite sunn selvrealisering, uttrykksmuligheter og individualisering. Jeg tror at vårt samfunn ikke har plass til utviklingen av personlige identiteter. Vårt samfunn er besatt av kontroll, måling, sikkerhet, standardisering og normativitet. Dette er grunnproblemet til ungdommene jeg møter i min praksis. Det er ikke plass til deres sammensatte, spontane, rare, og helt unike subjektivitet. Derfor begynner de å hate den lille rare personlige identiteten som er dem selv. Ingen kan hengi seg til felleskapet før de har fått et feste i sin personlige identitet.

Les mer om boken

Relaterte artikler

Å leve med usikkerhet

Å leve med usikkerhet

Når barn nå skal tilbake i barnehage og skole, utfordres vårt behov for kontroll. Men for at dugnaden skal virke er...