Bokutdrag

Barneoppdragelse: Hvordan bygge selvfølelsen hos ditt barn?

Guro Øiestad er psykologspesialist, førstelektor ved Universitetet i Oslo og har utgitt flere fagbøker om selvfølelse. I dette bokutdraget gir hun noen lett anvendelige råd som kan hjelpe deg som forelder til å bygge en robust og god selvfølelse hos barnet ditt.

Les mer om boka her

Er det forskjell på selvtillit og selvfølelse?

De siste årene har det blitt vanlig å skille mellom selvfølelse og selvtillit. Selvfølelse blir definert som den kontakten du har med deg selv, mens selvtillit dreier seg om hva du er flink til, tillit til at du kan. Selvfølelse er hvem du er, selvtillit dreier seg om hva du kan. Mange synes dette skillet er nyttig, at det gjør det lettere å sortere mellom viktig og uviktig. Når vi skiller mellom selvfølelse og selvtillit, blir det tydelig for oss at vår verdi som mennesker er uavhengig av prestasjoner, og at selvfølelsen må bygges på menneskeverdet og ikke prestasjonene.

Dette er grunnleggende viktig, og nødvendig for barn å erfare. Jeg husker selv hvor stort det var da jeg som femåring spurte min mor hvor mye penger hun ville solgt meg for og hun svarte: «Jeg ville ikke solgt deg om jeg fikk alle pengene i verden!» Jeg fortsatte: «Men hva om du fikk alle pengene, og alt gullet og alle diamantene og edelstenene i hele verden – da ville du vel solgt meg?» «Nei», sa min mor; «jeg ville ikke solgt deg om jeg fikk alt i hele verden, du er helt uerstattelig for meg, du, vennen min.» Det var noe å ha med seg, det. Å være mer verdt enn all verdens edelstener, og helt uerstattelig. Slik er det jo, barna våre har en uerstattelig verdi i kraft av å være til, og dette trenger de å merke.

Jeg mener likevel at skillet mellom selvfølelse og selvtillit kan tilsløre viktige sider ved selvfølelsen. Det vi kan og er flinke til, er etter min mening en viktig del av selvfølelsen; det du kan, er en del av den du er. Barn er «programmert» til å utforske verden og har en voldsom drivkraft når det gjelder å mestre stadig flere sider av livet. Barn er stolte og glade når de lærer nye ferdigheter, når de opplever å være en som kan.

Anna (4) hever plutselig stemmen i familieselskapet: «Å, tante Line, jeg har jo helt glemt å fortelle deg at jeg har lært meg å svømme uten armringer!» Klart det er viktig for Annas selvfølelse at tante Line tar imot det hun forteller om seg selv og anerkjenner det som er del av henne: » Er det sant? Så gøy, Anna, har du virkelig lært deg å svømme helt selv? Fortell hvordan det skjedde!»

Den gode selvfølelsen må nødvendigvis romme disse opplevelsene, og følelsen av å være en som er flink til noe (samme hva det er) er en viktig del av selvfølelsens nettverk. For Anna blir gleden ved å mestre svømmingens kunst, og stoltheten ved å dele opplevelsen med andre et fint lite tilskudd til selvfølelsen. God selvfølelse er (blant mye annet) å kjenne at du er en som kan noe, som vet hva du mestrer, og ikke minst at du er vant til å tro på din egen mestring. Det krever et visst mot å ha små og store suksesser, og god selvfølelse gir oss mot til å gjøre noe ut av det vi liker å få til, til å bruke evnene våre. Det barnet som i liten grad lærer å kjenne seg selv som en som kan noe, en som er flink til noe, vil streve med å eie sine egne suksesser. Tillit til egen dyktighet og mestring er en del av – og ikke noe annet enn – selvfølelsen.

Hva er bevisst foreldreskap?

Å være en bevisst forelder innebærer å se sitt eget ansvar og sin egen påvirkning i samspillet med barnet. En bevisst mamma og pappa er opptatt av hvordan barnet har det på innsiden, hva det føler og erfarer, og er villig til å jobbe med og justere sine egne reaksjoner til beste for barnets selvfølelse. Ut ifra dette får vi tre områder eller felter som vi må være oss bevisste:

  • det som er inni barnet – følelser og behov
  • det som er inni deg selv – hva barnet vekker i deg
  • samspillet i familien

Følelser og behov hos barnet

Selvfølelsen blir til ved at barnet får sine følelser og behov anerkjent. Det vil si at vår vilje og evne til å se og imøtekomme det som foregår inni barnet, er avgjørende for framveksten av selvfølelsen. Dette er helt grunnleggende og vi skal komme tilbake til det mange ganger: Vi må bestrebe oss på å «være hos» barnet, følelsesmessig sett, til forskjell fra å reagere kun ut ifra barnets ytre atferd. Vi må være opptatt av barnets følelser og hvordan verden oppleves og erfares fra barnets ståsted. 

Hvis toåringen er redd, må vi forsøke å forstå hvordan saken ser ut fra hans eller hennes side, og vise at vi forsøker å forstå og hjelpe, uten at det betyr at den lille alltid skal få det som hun vil. Det samme gjelder for det store barnet, selvfølelsen vokser ved at foreldrene forsøker å forstå. Barnets følelse av seg selv vokser fram nettopp ved dette – at de voksne lever seg inn i og bekrefter dets følelser og erfaringer. Ved at de legitimerer et bredt spekter av opplevelser, får barnet hjelp til å utvikle et rikt selvfølelsens nettverk.


Utdrag fra boken Selvfølelsen hos barn og unge av Guro Øiestad.

Hør podkastepisode fra Fagbokpodden om selvfølelse

Les Guro Øiestads bøker om selvfølelse

Relaterte artikler

Å leve med usikkerhet

Å leve med usikkerhet

Når barn nå skal tilbake i barnehage og skole, utfordres vårt behov for kontroll. Men for at dugnaden skal virke er...