Unike Edgar

1

En stein i hånda og noen ganske gode venner

– Du klarer vel å kaste, Edgar?

       Jeg klarer jo det. Men jeg kunne også tenkt meg å la være. Lise har sagt det flere ganger: Hvis det er noe du ikke vil, kan du la være. Hun sier at jeg alltid må huske det. Men akkurat nå er det litt vanskelig å huske på.

       – Du sier jo at du klarer alt, Edgar. Da er det vel bare å kaste den lille steinen.

       Det Sverre sier, er ganske sant. Jeg har i hvert fall blitt flinkere til å klare alt i det siste. Og jeg har kastet mye stein i skogen. Der kan jeg kaste i alle retninger, og jeg treffer ikke noe annet enn mose eller trær. Men selv hvis jeg hadde vært verdensmester i kasting, hadde jeg ikke klart å treffe mose eller trær nå. Foran oss er bare veggen til den store skolen, og ganske mange vinduer. Og det er ikke veggen Sverre vil at jeg skal treffe.

       – Jeg skal også ta et vindu, forklarer han og viser fram en stein i neven sin. – Vi kan kaste samtidig, og så løper vi. Det er viktig at vi tar igjen.

       – Tar igjen?

       Jeg skjønner ikke hva han mener.

       – Ja, for hvis vi ikke gjør det, så er det skolen som bestemmer over oss. Men kaster vi, så bestemmer vi over skolen.

       Det er ikke bare Sverre og jeg som står her, men Hektor, Abid, Peter, Midas og Truls også. De andre holder ikke steiner. Jeg vet ikke hvorfor de ikke trenger å bestemme over skolen. Det gjør ikke meg noe om skolen bestemmer litt over meg.

       Men jeg klarer ikke å slippe steinen.

       – For du sa at du kunne løpe fort, ikke sant? sier Sverre.

       – Jeg løper fort, sier jeg.

       – Og da vi kastet ball i gymmen, så kastet du kort bare fordi du ikke var i form.

       Jeg svarer ikke.

       – Er du i bedre form nå? spør Sverre.

       Jeg svarer ikke. Noen ganger, når jeg kaster en ball i gymmen, lander den veldig fort. Som om den mye heller vil ligge på bakken enn å sveve i lufta. Nå har jeg faktisk sjansen. Jeg kan bevise at jeg er god til å kaste. Og til å løpe fort.

       – Er du klar? spør Sverre.

       – Jeg vet ikke, sier jeg.

       – Jeg tror at enten er man klar, eller så er man ikke klar. Og hvis du ikke er klar, så er du vel heller ikke klar for å henge med oss etterpå. For du vil vel henge med oss etterpå?

       Jeg vet at jeg burde svare. Jeg burde si at jeg ikke har lyst til å knuse vinduer, men at jeg gjerne vil henge sammen med dem etterpå. Det er veldig mye man kan gjøre sammen med venner uten at noe går i stykker.

       – Det er ingen som ser oss. Vi må gjøre det før noen kommer, sier Sverre.

       – Kan vi ikke gjøre noe annet før folk kommer? sier jeg.

       – Etterpå kan vi gjøre noe annet. Dette er jo bare noe vi gjør på helt spesielle dager.

       – Kan det være en spesiell dag en annen dag?

       Sverre ser på de andre, og de ler litt. Ikke sånn høyt, men sånn som de pleier å le når jeg er i nærheten. Halvveis inne i seg, men så man fortsatt kan høre det.

       – Du vet vel at det er universet som bestemmer hvilke dager som er spesielle?

       Jeg vet ikke om jeg vet det. Men på en måte vet jeg det vel nå. Så jeg nikker.

       – Klar? sier Sverre.

       Jeg lukker øynene. Det beste hadde vært om jeg satt i en bil. For da ville jeg være et annet sted når jeg åpnet øynene igjen.

       – Du må ha øynene åpne om du skal treffe, sier Sverre, og de andre ler sånn halvveis inne i seg igjen.

       Da jeg åpner øynene, er jeg på nøyaktig samme sted. Jeg slipper steinen. Plutselig ligger den på bakken.

       – Er det det lengste du klarte å kaste, Edgar? Da er du svakere enn jeg trodde.

       Steinen har det best på bakken. Jeg plukker den ikke opp igjen.

       – Vi er jo vennene dine, Edgar. Vil du ikke være venn med oss? Da blir vi jo lei oss. Ikke sant, gutter?

       – Jeg kommer til å grine nå, sier Midas.

       Jeg ser i bakken, så jeg vet ikke om han faktisk har tårer i øynene. I hodet mitt er det mange dumme tanker. Jeg er veldig glad for at jeg ikke tenker dem høyt.

       – Hva er planen din nå, Edgar?

       Planen min er å spise en god sjokolade. Eller drikke saft. Men ikke kaste stein.

       – Greit, Edgar. Du skal få steinen min.

       Sverre holder fram steinen sin. Den er like stor som min. Jeg tar den ikke imot.

       – Har det skjedd noe med tunga di, Edgar? Jeg mener, den pleier å stikke litt ut, og nå ser jeg den ikke. Kanskje du har svelget den?

       Tenk om jeg hadde svelget tunga mi. Det hadde kanskje vært fint nå. Da kunne ingen forlange at jeg skulle si noe. Jeg kunne bare stått her, og alle ville klappet meg på ryggen og spurt om det går bra. Og så kunne jeg nikket. Eller ristet på hodet. Kanskje smilt til de andre, så stemningen ble bedre.

       Forresten, jeg prøver det siste.

       – Hva smiler du av nå?

       Jeg slutter å smile.

       – Men Edgar, vil du virkelig ikke være som oss, altså?

       Jeg kunne ønske Sverre sluttet med spørsmålene. Han kunne heller ha fortalt en morsom vits som ikke er vanskelig å forstå.

       – Greit. Da får vel jeg gjøre det, da, sier Sverre og strekker armen bakover.

       Han kaster steinen hardt gjennom lufta. Den fyker tvers gjennom vinduet, og det blir masse klirring da glasset knuser. Alle sammen løper på likt.

       Bortsett fra meg. Jeg begynner litt etter likt.

       Men jeg løper, jeg også. Bare ikke så raskt som de andre. Og så blir jeg nok fortere sliten. Mye mer sliten enn jeg ble den gangen i gymmen. Når jeg ikke ser de andre foran meg lenger, setter jeg meg ned og trekker pusten. Etter hvert legger jeg meg helt ned i gresset og ser opp mot himmelen. Skyene ser ut som ville hester. Jeg tror til og med jeg kan se en gutt ri på en av hestene.

       Jeg håper veldig at ingen tror at jeg kastet den steinen.

 

 

2

En lang klem og en vond telefon

Det er ikke så mange som vet dette. Men jeg er noen ganger en hemmelig agent. Det kan godt hende jeg er den eneste hemmelige agenten i verden som har Downs syndrom. Men det kan også hende at det er mange av oss. For hemmelige agenter er jo helt hemmelige. Og da vet ikke folk om dem.

       Akkurat nå er jeg på hemmelig oppdrag under en seng. Og der er beina som jeg skal spionere på. Det ser ut som beina leter etter meg.

       Dette hadde sikkert gått kjempefint, om det ikke hadde vært så mye støv under senga. Jeg kan nyse så høyt at det kjennes som om hodet mitt skal sprekke.

       Heldigvis sprekker det aldri. Det hadde vært skikkelig ekkelt.

       – Hva gjør du under der, Edgar? spør Lise, som har krøpet ned på alle fire.

       – Jeg er Agent 1001, sier jeg høyt og tørker litt snørr.

       – Aha, så du er på oppdrag?

       – Hemmelig oppdrag.

       – Greit. Du får bare ligge der, da.

       – Nei, det er for seint. Nå er jeg avslørt.

       Jeg kryper fram fra under senga og reiser meg.

       – Beklager, sier Lise.

       – Det gjør ikke noe, sier jeg og gir henne en klem.

       Jeg tror Lise er den beste å klemme på. Men jeg kan ikke si det høyt. For da blir kanskje Wenche lei seg. Eller noen av de andre mammapappaene jeg bor sammen med. Bortsett fra Kurt. Han klemmer aldri. Ahmed klemmer veldig lite. Malin klemmer sånn passe.

       På skolen tror noen at jeg bor på et slags hjem. Men det er ikke sant. For egentlig bor jeg alene. Og det er ikke mange på snart 13 år som gjør det. Siden familien min synes jeg er noe man kan skrape av skoene sine, så kan jeg ikke bo med dem. Det var nok ikke meningen at jeg skulle høre mamma si det med skoene. Men det er nok litt sant, siden hun ikke vil bo med meg. Så i stedet har jeg fått min egen kåk. Jeg tror det er greit å si kåk. Det er ikke et banneord. For jeg banner aldri. Det er forresten to tomme rom her, så kanskje det flytter inn noen andre Downs-folk etter hvert. Men etter hvert tar heldigvis lang tid. Så foreløpig bor jeg her med noen veldig greie voksne som bytter på å være mammapappa. I dag er det Lise. Og Lise befinner seg i divisjonen over supergrei. Hadde jeg vært interessert i fotball, kunne vi kalt henne premier league.

       – Dette ble en veldig lang klem, Edgar.

       – Det bare skjedde, sier jeg og slipper henne.

       – Du er i hvert fall en ekte klemmer. Synd du ikke har noen jevnaldrende å være sammen med for tiden.

       – Mye lekser, sier jeg.

       – Men jeg er jo her, da. Noe du har lyst til å gjøre?

       – Ikke knuse noe.

       – Ok, da gjør vi ikke det.

       Lise er veldig flink til å si riktige ting. Sverre er kanskje bedre på å si feil ting. Folk er forskjellige. Akkurat som at vi med Downs er annerledes enn alle andre. Det er nesten som vi er et eget folkeslag. Men tenk deg hvor kjedelig alt ville ha vært hvis alle var like. Da ville nok menneskeheten kjedet seg i hjel og dødd ut. Jeg vil mye heller ha Downs enn å dø ut.

       Det er ganske mye jeg kan velge i livet mitt. Akkurat nå velger jeg saft med jordbærsmak. Jeg sitter på kjøkkenet sammen med Lise da mobilen hennes ringer. Det er synd at ikke min ringer, for min mobil jubler. Som om det er helt fantastisk at noen ringer, og alle blir superglade. Da blir man i godt humør av ringetonen selv om folk skal si noe trist.

       – Hva er det du sier? Når skjedde dette?

       Jeg har prøvd å klemme henne når hun snakker i mobilen før. Det gikk ikke så bra. Særlig ikke når hun får triste nyheter, sånn som nå.

       – Vent litt, jeg må gå ut, sier hun til mobilen før hun ser på meg og fortsetter: – Du Edgar, jeg må nesten ta denne telefonen i hagen.

       – Jeg kan synge en sang mens jeg venter på deg.

       – Fint. Og så kan du lage den saften selv.

       – Men jeg har mer lyst til å synge.

       – Du kan jo gjøre begge deler.

       – Har du prøvd å synge under vann?

       – Gjør som du vil, Edgar, sier Lise og går ut av kjøkkenet.

       Hun åpner verandadøra til den lille hageflekken og går ut, selv om hun ikke har på sko eller jakke og det ikke er helt sommer enda.

       Jeg tror faktisk det går an. Å synge under vann, altså. Man må bare ha veldig sterke lunger. Sånne som blåser vekk vannet. Men jeg tror likevel det er vanskelig å høre sang under vann.

       Jeg står i mørke og skimter lyset i det fjerne, det er så kaldt, jeg søker varme fra en stjerne, synger jeg mens jeg setter på vannet og henter saften i kjøleskapet. Jeg rekker hele sangen og all saften før Lise kommer tilbake. Hun ser ut som noen har dødd.

       – Har du vært med på å knuse et vindu på skolen? spør hun.

       Jeg ser ned i det tomme glasset. Det går fint an å synge ned i et glass. Lyden blir hul og innestengt.

       – Edgar, du må nesten svare meg, sier Lise.

       Men hvis glasset er fullt av saft, er det veldig vanskelig å synge ned i det. Jeg er forresten tørst igjen. Det kjennes ut som om jeg har sand i munnen selv om jeg ikke har vært på stranda.

       – Du vet da at du ikke skal gjøre sånn, Edgar, sier Lise strengt.

       Jeg liker Lise. Hun er grei. Men jeg liker henne ikke like godt når hun er skuffet over meg.

       – Si meg, var det du som kastet steinen?

       – Jeg slapp den, sier jeg.

       – Du slapp steinen, og så knuste vinduet?

       Det blir liksom feil uansett hva jeg sier. Da er det kanskje best å ikke si noe mer og heller tenke på noe fint. Som at fugler kan snakke med hverandre på et språk som ingen andre forstår. De kan si hyggelige ting om oss, og vi har ingen anelse om hva de sier. Se på den kule gutten der, jeg håper han har lommene fulle av fuglefrø.

       – Du vet jeg blir veldig skuffet over deg når sånt skjer.

       – Har vi fuglefrø? spør jeg.

       – Nei, vi har ikke fuglefrø, sier hun strengt og går ut av kjøkkenet.

       Jeg skynder meg å lage mer saft før jeg ikke får lov. Etterpå sitter jeg alene og drikker den ved bordet. Jeg kunne ønske jeg hadde lyst til å synge mer.

 

 

3

En bror i nød og hemmelige hemmeligheter

Plutselig står han der. Jeg har gått ut i hagen, og for litt siden sto det ingen der. Men nå står han der. Mellom trærne ut mot veien. Min egen bror. Han som sa at jeg ikke kom til å se så mye til ham framover, da han var på besøk for ganske lenge siden.

       – Bare bli stående, sier Markus.

       – Jeg kan komme bort til deg, sier jeg.

       – Nei, nei, jeg vil ikke at de inne skal se meg. Da blir det så mye mas om at jeg må komme på besøk hele tiden.

       – Jeg liker heller ikke mas.

       Hvis jeg har vært skitt under noens sko, så er det ikke Adidas-skoene til Markus. For det meste har jeg nok vært jord og småstein under sålen til mamma. Hvordan skoene til pappa er, vet jeg ikke så mye om, for han vet ingen hvor går. Markus har bare veldig mye annet å gjøre. Men nå er han her, og vi er begge litt hemmelige agenter.

       – Jeg lurte på om du kunne hjelpe meg med noe?

       – Skal vi bygge den trehytta du snakket om?

       – Nei, jeg har nok sluttet med sånt.

       Noen ganger glemmer jeg at Markus er fem år eldre enn meg.

       – Det er egentlig ikke noe vanskelig. Jeg vil bare at du skal bli med meg på kafé i morgen.

       – Trenger du hjelp med å gå på kafé?

       – Ikke helt. Jeg er interessert i en jente, skjønner du. Og jeg tror du kan hjelpe meg med å gjøre Rita interessert i meg.

       – Rita. Det var et fint navn. Men klarer jeg det, da?

       – Klart det. Men da må du gjøre som jeg sier i morgen. Kan du gjøre det?

       – Ja. Er hun pen?

       – Veldig pen.

       – Har du bilde?

       – Edgar, du får møte henne i morgen. Du må bare finne en måte å komme deg ut på uten at noen får vite det. Klarer du det?

       Jeg snur meg mot rekkehuset igjen. Lise er ikke å se. Alle hemmelige agenter må være flinke til å snike seg ut. Og nå er det jo Markus som spør. Det hadde ikke vært viktigere om kongen hadde bedt meg om noe. Så det finnes bare ett svar inne i hodet mitt.

       – Ja.

       – Da sees vi ved Kiwi klokka seks. Og husk, sier han og legger en finger mot leppene.

       Og så er han borte. Hemmelige agenter kjenner selvfølgelig tegnet for veldig hemmelige hemmeligheter. En finger mot leppene. Nå skal jeg hjelpe Markus med å bli kjæreste med en pen jente som heter Rita. Det høres ut som den beste jobben i verden. Jeg er så stolt og glad at jeg løper rett inn for å fortelle det til Lise. Heldigvis kommer jeg på hva Markus sa. Hemmeligheter skaper noen ganger litt rot i hodet mitt. Særlig når det er fine ting som jeg vil fortelle til hele verden. Men røper man en hemmelighet, er det ikke en hemmelighet lenger.

       – Jeg skal forresten ingenting i morgen, sier jeg til Lise.

       – Fint. Da vet jeg det, sier Lise, som holder på å brette noen nyvaskede klær.

       – Jeg går og spiller yatzy med meg selv.

       – Gjør det, du.

       Det fine med å spille yatzy med seg selv, er at jeg vinner. Men jeg taper også. For jeg kommer både først og sist. Mest av alt er det kjedelig. Kanskje jeg skal ta det med, og så kan Markus, Rita og jeg spille yatzy på kafé. Hvis jeg vinner, må han kjøpe en ekstra kanelbolle til meg. Jeg tror forresten jeg kan se for meg Rita. Hun har mørkt hår, store øyne og en nese som er myk.

       Etter å ha kastet terningene mange ganger, så vinner jeg. Og taper litt. Men vinner mest.

***