Hva er panikkangst?
Panikkangst er en svært ubehagelig tilstand, der du en eller flere ganger har opplevd å få et ubehagelig eller skremmende høyt kroppslig angstnivå. Mange merker at panikkanfallene har lettere for å komme i spesifikke situasjoner, som for eksempel på buss, på fly, i folkemengder eller når man er alene. Det er også ganske vanlig å bli redd for at noe alvorlig skal skje som følge av de sterke angstsymptomene, som at du skal dø, bli gal eller besvime. For å takle angsten, har du kanskje begynt å unngå noen situasjoner, bruke medisiner for angst eller liknende.
Hva er symptomer på panikkangst?
Vi pleier å skille mellom kroppslige, tankemessige og atferdsmessige symptomer på panikkangst.
Kroppslige symptomer er hvor angsten setter seg i kroppen din, og det kan være veldig individuelt. Vanlige symptomer kan være sterk hjertebank eller at hjertet hopper over et hjerteslag, svimmelhet, uvirkelighetsfølelse, press over brystet, vansker med å trekke pusten, hyperventilering, uro, skjelvinger, kvelningsfornemmelse, svetting, prikking, nummenhet og kvalme.
Tankemessige symptomer er det vi kaller for katastrofetanker, og disse er ofte forbundet med de kroppslige symptomene. Det betyr at hvis din angst innebærer at du blir svimmel, er det vanlig å bli redd for å besvime. Hvis du merker press over brystet, vil du kanskje bli redd for at det er noe galt med hjertet. Hjernen tar altså kroppslige symptomer og tolker dem på mest mulig katastrofalt vis.
Atferdsmessige symptomer er det du gjør for å unngå eller kontrollere angstsymptomene dine. Det kan være å unngå situasjoner der du tidligere har fått panikkangst, drikke alkohol, ta medisiner for angst, ikke være alene, sitte nærme utgangen osv.
Hvordan bli kvitt panikkangst?
I noen tilfeller går panikkangsten over av seg selv, men i de tilfellene den ikke går over av seg selv, må du gjøre noe helt konkret for å bli kvitt panikkangsten. Tidligere var det ganske vanlig at psykologer lærte opp pasientene sine til å roe seg ned i situasjoner de ble stresset, så stresset ikke skulle utvikle seg til et panikkanfall. Dette innebar typisk at man pustet rolig eller «i firkant», eller forsøkte å flytte fokus over på noe annet, altså å distrahere seg selv. For noen hadde dette god effekt, men for andre medførte dette at frykten for angsten vedvarte og de måtte hele tiden puste aktivt for å holde angsten i sjakk. I andre tilfeller forsøkte psykologer å berolige pasientene sine med informasjon om angst, men heller ikke det har hatt særlig god eller varig effekt.
