Boken du skulle ønske foreldrene dine hadde lest

«Boken er annerledes enn andre foreldrebøker ved på den ikke bare fokuserer på barn og deres behov, men også på deg.» – Philippa Perry, psykoteraterapeut og forfatter

Boken barna vil takke deg for at du leste  

Skal du bli en god mamma eller pappa, bør du starte med deg selv, mener psykoteraterapeut Philippa Perry. Boken du skulle ønske foreldrene dine hadde lest er elsket av lesere og anmeldere hjemme i England. Her forteller hun om hvorfor du bør være bevisst oppdragelsen du selv fikk, og hvordan bli en trygg og god forelder – hele veien fra spedbarnstiden til tenåringsårene.

Når bestemte du deg for å skrive boken, og ikke minst hvorfor?

Det er noe jeg har gått og tenkt på lenge, og det lå i kortene at jeg skulle skrive denne boken, men det som fikk meg i gang, var arbeidet mitt som psykoterapeut. Mange av klientene mine hadde ingen vond eller skadelig oppvekst, de hadde velmenende foreldre. Men foreldrene var påvirket av omgivelsene, av sine foreldre og av samfunnet generelt og gjorde ikke alltid det som var best for barna. Unnlater vi å se på utslagene av denne adferden, kommer vi bare til å overføre dem til neste generasjon. Foreldre vil jo at barna skal ha det bra hele tiden. Men det er urealistisk, for det som gjør oss glade, vil også kunne gjøre oss triste. Noen ganger er foreldrene så oppsatt på at barna skal ha det bra at de ikke lar dem vise at de er triste og ikke hjelper dem å finne akseptable måter å mestre sinnet sitt på. De nekter dem rett og slett å være triste og sinte. Paradoksalt nok er det slik at det som har størst potensial for å gjøre oss glade, er at foreldrene støtter oss uansett hva vi føler, det være seg frykt, sinne, tristhet eller glede.

 

Hva kan leserne vente seg av boken?

Den er annerledes enn andre foreldrebøker ved at den ikke bare fokuserer på barn og deres behov, men også på deg. Folk har sagt at å lese boken er litt som å ta et kurs i psykoterapi, fordi jeg får deg til å se tilbake og tenke på fortiden. Du blir mer oppmerksom på hvordan den påvirker deg, og det viktigste: hvordan den påvirker ditt forhold til barnet. Hovedvekten i boken ligger på forholdet mellom deg og barnet eller barna. Hvis du tror barnet har et problem, må du ikke bare tenke på barnet, men også på hvordan du forholder deg til barnet, for det er i denne relasjonen du finner den beste løsningen – du kan ikke bare rette søkelyset mot barnet.

Dette er en bok om hvordan optimalisere relasjonen til barnet. For et trygt forhold til deg – der barnet kan si eller vise deg hva som helst – er det det trenger mest av alt.

 

Du forteller hvordan din egen barndom påvirker deg som forelder. Hvorfor er det viktig som forelder å se tilbake på barndommen når du har fått barn selv?

Jeg tror vi bør prøve å huske eller forestille oss hvordan det er å være spedbarn, barn, tenåring. Vi må huske at vi har større makt i relasjonen og ikke utnytte den makten. Husker vi hvordan det var å være barn eller ungdom, vil vi være opptatt av samarbeid, ikke tvang, og vil ha medfølelse med barna i stedet for bare å bestemme over dem. For eksempel: Tenk deg at dere i går var i en fornøyelsespark og du hadde en fin dag sammen med barna, men i dag er et av dem misfornøyd og sier: Vi går jo aldri noe sted. Da er du en helt hvis du ikke sier: Du husker sikkert at vi var et sted i går. Tenk over hva du skal si heller enn å reagere spontant. I stedet for bare å høre hva barnet sier, prøv å oppfatte hva det føler og forhold deg til det. Så ikke protester eller kom med innvendinger. Si heller hva du oppfatter: Det høres ut som du kjeder deg – hva har du lyst til å gjøre? Da svarer kanskje barnet: Jeg vil dra til fornøyelsesparken igjen. Da kan du si: Ja, var ikke det gøy. På den måten etablerer du en forståelse og unngår konflikt.

 

Er vi redde for å bli oppfattet som svake og for at barna skal miste respekten for oss?

En forelder spurte om det ikke er farlig å innrømme at du tar feil. Vil ikke barna bli usikre hvis de vet at vi kan gjøre feil? Nei og atter nei! Barnet skjønner det uansett når du tar feil, så bare innrøm det og be om unnskyldning. Insisterer du på alltid å være den som har rett, påvirker du barnets fornemmelser og får det til å tvile på sin egen dømmekraft. Behandle barnet slik du selv ville ønske å bli behandlet hvis det var du som var barnet. Alle gjør feil, alle sier dumme ting noen ganger, og det å ikke innrømme det er å gjøre feil til noe skamfullt. Selv pleide jeg å si unnskyld til barnet mitt når jeg hadde feiltolket eller misforstått eller urettmessig gitt det skylden for noe. Det ga uventede resultater. En gang hun var fire eller fem, sa hun uten å ha blitt spurt: Unnskyld at jeg var sur, mamma, det var bare at jeg var sulten, det går bedre nå. Hun lærte å si unnskyld uten at det var flaut, uten å føle skam, for det var slik hun var blitt behandlet selv. Barn følger foreldrenes eksempel. Så vi ønsker ikke å være sta og umedgjørlige.

 

Er foreldre ansvarlig for barnas mentale helse?

Jeg vil ikke strekke meg lenger enn til å si at vi som foreldre er de som har størst påvirkning på deres personlighet og mentale helse. Mye større enn skolen, vennene deres og samfunnet for øvrig, og vi har dem når de er på sitt mest mottagelige, det vil si det første leveåret og de neste par årene. Er vi hensynsfulle og vennlige og har et godt forhold til dem og ikke bare bestemmer over dem i disse årene, vil det betale seg både for dem og for dere. Ikke alle som er blitt dårlig behandlet, vil behandle andre dårlig, men det skjer, og hvorfor skulle du i det hele tatt risikere det? Ikke bare har vi nesten total innflytelse på barna når vi har ansvar for dem, men også etter at de er blitt store, vil stolthet og ros fra foreldrene bety mye og påvirke selvfølelsen deres.

 

Til slutt, har du et råd til oss foreldre?

Det er et for alvorlig spørsmål til å komme med et kjapt svar. Det er derfor jeg måtte skrive en bok om det. Det finnes ingen formel, ingen bombesikker «metode». Barn og spedbarn er mennesker, de fortjener ikke å bli utsatt for smarte knep og enkle løsninger, de fortjener et åpent og ærlig forhold til dere. Barn gjør som vi gjør mot dem, så hvis du prøver å manipulere eller herse med dem, lærer de seg å manipulere og herse med deg og andre mennesker. Det de trenger, er en trygg relasjon til dere. Husk at du er halvparten av den relasjonen, så du må være like opptatt av hva du tilfører relasjonen som du er av barna.

Philippaperry

Relaterte artikler