Soudabeh Alishahi om romanen "En vakker dag"

Oslos første fribyforfatter Soudabeh Alishahs nye bok «En vakker dag» er en varm og sterk roman om en kvinnes strabasiøse livsreise fra en ytterkant til en annen. Tidligere har Soudabeh gitt ut «Smil», og begge bøkene er opprinnelig skrevet på farsi.

På spørsmål om det blir stor forskjell når hun leser boken på norsk etter oversettelse, forteller hun at hun glemmer at hun ikke leser den på farsi.

- Jeg blir bare revet bort av handlingen og glemmer tiden.

I «En vakker dag» følger vi Afra, som vokser opp i et Iran styrt av Sjahen. Friheten hennes blir tatt fra henne under revolusjonen, og når hun møter mannen sine døtre som bor i Norge, blir hun trukket mot det ukjente. Hun møter Norge og friheten vi tar for en selvfølge, med iranske briller.

Soudabeh forklarer vakkert hva romanen handler om:

- «En vakker dag» handler om små drømmer. Små drømmer til iranske kvinner. Drømmer som ikke er økonomiske. Drømmer man ikke er nødt til å drømme om, men man gjør det i Iran fordi kvinners hverdagslighet er forbudt. Ting som en joggetur, å ta på seg de klærne man vil, svømming eller en sykkeltur. Ting som er veldig hverdagslig i mange andre land, men som har blitt en samling av drømmer for iranske kvinner. Iran hadde en sekulær styring før revolusjonen og til tross for alle sine demokratiske mangler hadde vi en statlig feminisme som ga kvinner rettigheter som ble tatt fra dem etter revolusjonen. Hverdagslige rettigheter kvinner hadde, ble plutselig tatt fra dem. Kvinnekampen gikk så mye baklengs at selv det å slikke is på gaten eller tygge en tyggegummi som laget lyd måtte inkluderes i vår frihetskamp. Det islamske regimet tok alt det hverdagslige fra kvinnene og gjorde det hverdagslige politisk. De som ikke hørte på, og kjempet imot ble forfulgt. Etter 42 år, har dette mer eller mindre fortsatt og vi har ikke sett noen reell forbedring. Kvinnene har enda ikke sett en dag med frihet. Vi drømmer fortsatt om at en vakker dag får vi vår frihet tilbake, og den dagen kommer ikke uten systemendring. Afra syns det også.

Hva fikk deg til å skrive om akkurat dette?

- Over halvparten av mitt liv som forfatter har pågått i Oslo. Resultatet har vært en novellesamling som heter «Midtveis» og en roman som heter «Smil». Jeg har noe uferdige dramastykker, og noen dikt her og der. Jeg har også flere uferdige romaner som ikke kom veldig langt på grunn av endringene som skjedde både i Iran og mitt liv. En periode klarte jeg ikke å skrive i det hele tatt. Jeg følte at det var på tide å frigjøre meg selv og min penn fra stedene jeg har skrevet om i så mange år, og begynne å skrive mer om Oslo og livet jeg lever nå. Virkelighet og fiksjon er som dobbeltgjengere og lever ved siden av hverandre, og vokser samtidig. Den ene vokser utenfor tankene til skaperen og den andre får sin næring av fantasien. Som meg og fortelleren i romanen som heter Afra. Jeg hadde Afra lenge i tankene mine, men klarte ikke få fange henne i rammene av en roman. Karakterer pleier å snakke med forfatteren i hennes fantasi. Fortellingens språk formes i fantasien og kommer til live der. Denne fantasien har et nært forhold til virkelighetene som pågår i forfatterens liv og hverdag. Forfatterens jobb er å koble de sammen og skape en ny virkelighet som blir for eksempel en roman. Som sagt har jeg avstand fra mitt morsmål. Hver dag når jeg våknet og dro gardinen til side hørte jeg barnas stemme som går i barnehage der jeg bor. Fargene, menneskene, gaten og været liknet ikke lenger på mine tekster. Den nærheten jeg engang hadde til mitt morsmål var ikke det samme lenger. Realiteten jeg levde i hadde ingenting å gjøre med det jeg skrev. Jeg måtte gi tekstene og karakterene mine nye omgivelser. Jeg måtte ta dem til Oslo og presentere dem for min nye realitet. Jeg leste igjen alt smått og stort jeg hadde skrevet de siste årene. Jeg ville være i romanen når jeg våknet og tok gardinen til side.
Jeg prøvde. I min fantasi snakket jeg med Afra som var en karakter i en av mine uferdige historier. En natt tok jeg henne til Oslo flere ganger og skrev noen sider. Vi snakket sammen og jeg husker ikke når jeg sovnet. Når jeg våknet av barnehagebarn som sang, var klokken 9:30.
Jeg tok gardinen til side og Afra var i hodet mitt fortsatt. Det var som om vi sammen så på barnehagen og en dame som klippet busker. Romanen startet.

Hovedpersonen heter Afra; er det din historie du forteller gjennom henne?

- Jeg tror hver forfatter på en måte lever sammen med sin forteller gjennom en slags språklig samhandling. Jeg skapte Afra, Afra skapte moren sin, og moren hennes fødte henne eller kanskje Pooneh. Afra skapte doktor Nasir og Malek. Hun var arbeidsledig og lette etter en jobb. Hun ringte rundt til hun fant Nasir. Doktor Nasir reiste til Oslo og derifra ga jeg Afra min fantasi, erfaringer og form og ramme hun kunne lage det hun ville gjennom, og fortelle. Dette er Afras historie som jeg av og til forteller, og av og til er fortellingene mine egne erfaringer av livet i Iran som Afra forteller. Jeg klarer ikke helt å skille oss to fra hverandre. Men jeg er ikke i tvil om at vi er to ulike personer. Jeg er forfatter og hun er en kvinne som ligner på meg. Som mange andre kvinner i Iran og kanskje verden.

Samarbeidet med oversetterne, er uvurderlig. Anne Oterholm og Siavash Sangtarash hjalp også til med oversettelsen av «Smil».

- Når jeg leser romanen på norsk så glemmer jeg av og til at jeg leser den på norsk. Jeg blir bare revet bort av handlingen og glemmer tiden. Dette skjedde flere ganger når teksten kom tilbake fra min redaktør, da jeg skulle justere eller endre ting. Når jeg skulle lese noen sider på nytt så glemte jeg at jeg hadde en jobb å gjøre og bare leste videre til det plutselig slo meg at jeg leste på norsk. Så jeg måtte lese på nytt og denne gangen huske å se på forslagene fra min redaktør og sammenligne den norske versjonen med den persiske. Jeg synes at den norske teksten er så lik originalen som det går an å være. Jeg ser nesten ikke noe forskjell mellom dem. Begge to tar meg med seg og jeg reiser med teksten hver gang jeg leser den. Den jobben oversetterne av romanen, Anne Oterholm og Siavash Sangtarash, har gjort er veldig grundig med stor språklig dybde på både norsk og persisk. Jeg håper, og tror at også leserne føler som meg og setter pris på den grundige oversettelsen som er gjort. Denne boken hadde aldri blitt en realitet uten jobben oversetterne har gjort og jeg er evig takknemlig for jobben.

Hva ønsker du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest boka di?

- Jeg håper at leseren føler nærhet til karakterene i romanen, og tenker på stedene og karakterene i ettertid og leser noen sider i boken av og til. Kanskje sitere noen av karakterene i sine samtaler. Jeg håper at leserne tenker på romanen når de ser en kvinne med min bakgrunn uten hijab, på sykkel, eller i fotballstadium.

Fribyordningen skal sørge for at forfattere som er truet eller forfulgt i sitt hjemland pga. sine ytringer er trygge.

- Det prosjektet aksepterte meg som første kvinnelige fribyforfatter i Oslo. Jeg ble introdusert til Oslo, og forfatterforeningen og oversettelsesforeningen støttet meg. Oslo kommune og biblioteket var mine verter. Jeg flyttet til Badebakken og bor fortsatt der. Jeg har blitt veldig vant til Badebakken. Jeg elsker området og føler meg trygg der. Jeg fantaserer aktivt i den leiligheten jeg bor i, og alle mine historier starter fra et lite rom som har et vindu mot balkongen. Fra dette rommet har jeg skrevet en novellesamling som heter «Midtveis», en roman som heter «Smil» og nå «En vakker dag», for ikke å snakke om mange sider med halvgjorte verk, ferdige korthistorier og artikler som venter på oversettelse. I det siste har jeg tenkt så smått på å begynne på en ny roman.

Savner du Iran, Soudabeh?

- Av og til savner jeg byen min. Savner gater og mennesker som ikke eksisterer lenger. Av og til savner jeg alt og tenker på mine døde. En verden full av spøkelser. Krigen tok alt fra oss, men man er erfaringene sine. Er man ikke det?