«Det er kjempeviktig at en tar tematikken på alvor»

Geir Tangen er aktuell med Vargtimen, en krimroman som tar for seg selvmord blant ungdommer. Nå snakker han ut om utfordringene med å skrive om vanskelige tema, og om krimromanens rolle som arena for å problematisere dem. Han forteller også om bokens mottagelse og diskuterer bokbloggeres posisjon i Norge.  

«Det er kjempeviktig at en tar tematikken på alvor»

Vargtimen åpner med at en fjorten år gammel jente blir funnet hengt i skogen. Snart blir det klart at hun har deltatt i et nettspill som er i ferd med å spre seg blant ungdommer i byen. Et spill der den endelige utfordringen er å ta sitt eget liv. Etterforskningsleder Gabriel Fjell må finne den som står bak spillet, og enda viktigere: hindre flere ungdommer i å avslutte sitt eget liv.

Tangen er fullt klar over at dette er et vanskelig tema som må behandles med varsomhet og forståelse. «Det er kjempeviktig at en tar tematikken på alvor», forteller han. «At en ikke tuller eller fleiper med det selvsagt, men like viktig er det at en tar seg den tiden det tar å grave dypt nok ned i det til at en klarer å skrive med seriøsitet og troverdighet. Ømtålige temaer skal skrives om, men det må gjøres skikkelig, slik at lesere som står tett på problemstillingene kjenner seg igjen i både tanker, følelser, ord og handlinger.»

Tangen mener at krimromanen definitivt bør være en arena for å ta opp slike samfunnstema, uansett hvor dystre eller vanskelige de er.

«Vi som er nordiske krimforfattere har en arv etter Sjöwall og Wahlöö som vi skal være stolte av og ta vare på. I den arven ligger det et oppdrag om å skildre samfunnets mørke sider slik de egentlig er, uten å romantisere virkeligheten. Og ikke minst så ligger det en tanke om å ta viktige samfunnsspørsmål opp til debatt i krimlitteraturen. Gjennom våre krimbøker skal du få møte ekte mennesker og ekte menneskeskjebner. Vi skal ikke bare konsentrere oss om hvem som står bak ugjerningene, men like mye om hvorfor disse ugjerningene blir begått. Vi skal skildre samfunnsstrukturer på en realistisk måte og vise leseren at forbrytelser i de fleste tilfeller er et speilbilde av det samfunnet vi har skapt med alle dets lyter og mangler. Mange av de dyktigste norske krimforfatterne i dag er etter min mening litteraturens sosialrealister. Gunnar Staalesen, Karin Fossum og Jan Mehlum er tre gode eksempler på slike forfattere som tar denne arven på alvor.»

Tangen meddeler at han var ekstra spent på mottakelsen Vargtimen ville få, spesielt fordi den omhandlet et såpass sårbart tema. Det virker som tilnærmingen hans har vært vellykket; det er enighet blant anmeldere og lesere som har gitt tilbakemeldinger, om at Tangen viser empati og forståelse, samtidig som han klarer å fortelle en spennende krimhistorie.

«Det har vært en fantastisk mottakelse», sier Tangen. «Enormt mange hjertevarme tilbakemeldinger fra lesere, bloggere og nyhetsmedier. Jeg har fra første stund merket et helt annet trykk enn ved tidligere utgivelser. NRK, TV2, lokale TV-stasjoner, VG, Dagbladet, Aftenposten og en rekke regionsaviser, samt radiokanaler og podkaster. Alle har vært på, og har vært interesserte i utgivelsen. Slikt er naturligvis veldig morsomt når en har jobbet dag og natt i to år med et prosjekt. Jeg er også veldig lykkelig for alle litteraturbloggerne som har trykket boka til sitt bryst. Seksere og femmere på terningen hele veien. Jeg har opplevd dette med bøkene mine i oversatte utgaver i utlandet, men ikke i tilsvarende grad her hjemme tidligere. Det er stas.»

I løpet av sin karriere har Tangen fått sprikende anmeldelser i pressen, både noen av de aller høyeste terningkastene og noen av de lavere. Han mener de fleste krimforfattere i Norge opplever dette.

«Gode anmeldelser og dårlige anmeldelser (ofte på samme bok også) er ikke uvanlig», sier Tangen. «Noe av grunnen ligger i manglende krimkompetanse hos enkelte anmeldere. Det er en forutsetning at krimlitteratur anmeldes som krimlitteratur på sine egne premisser, og ikke med en forventning om at det skal være noe annet enn det er. Jeg blir oppgitt når jeg ser kolleger bli anmeldt slik. Å få gode anmeldelser er selvsagt langt hyggeligere, men også her er det lite verdi i det (ut over markedsverdi) dersom anmelderen er overfladisk med godord uten å begrunne hva det er som gjør akkurat denne utgivelsen så mye bedre enn de andre.»

«Når en bokblogger leser en krim, så leter de etter spenning, drama, driv og engasjement. De er ikke like opptatt av hvilke litterære preferanser og rammer boken settes inn i.»

Bokbloggere har gitt Vargtimen veldig gode anmeldelser. Tangen mener disse bloggerne er gode eksempler på lesere som står nær målgruppen og som har både kjennskap til og lidenskap for krimromaner.

«Bokbloggere representerer i langt større grad den jevne leser der ute. De er mye mer opptatt av leseopplevelsen enn av den litterære verdien. Når en bokblogger leser krim, leter de etter spenning, drama, driv og engasjement. De er ikke like opptatt av hvilke litterære preferanser og rammer boken settes inn i. Jeg personlig mener derfor at du er langt nærmere sannheten om du har lyktes med en bok eller ikke gjennom bokbloggeres bokomtaler, enn du er gjennom ordinært anmelderi; dette ettersom jeg skriver for leserne mine – ikke for anmelderne.»

Bokbloggere har generelt en mye sterkere posisjon i andre land enn de har i Norge. Tangen synes det er synd og merkelig at de ikke blir tatt mer på alvor her til lands, og peker på sine erfaringer med bokbloggere i forbindelse med egne lanseringer rundt omkring i Europa.  

«I Danmark og Nederland er bokbloggere nesten for stjerner å regne på litteraturfeltet. De har samme innflytelse på hva som leses som influensere har på mote og sminkeartikler her i Norge. De blir lyttet til og tatt på alvor. Ikke som litteraturkjennere, men som stemmen fra folkedypet. Å få en god blogganmeldelse i Nederland er gjerne langt viktigere for forlagene enn å få en avisanmeldelse. De har egne priser de deler ut, har egne litteraturfestivaler og de blir tildelt egne pressemøter med forfattere på forlagshusene. Kvaliteten er jevnt over veldig høy på det som produseres. Mange av de norske bokbloggerne er så dedikerte, og legger så mye gratisarbeid ned i bloggen sin at det er nesten rørende å snakke med dem. De fortjener økt status.»

Tangen er selv bokblogger og forteller at det var til stor nytte da han skulle lansere sin første bok. Det hjalp ham å bygge en plattform og skape en dialog med likesinnede litteraturinteresserte. Denne direkte kommunikasjonen med lesere er noe Tangen virkelig har fått til; her gir han noen tips om hvordan andre kan gjøre det samme: 

«Det handler først og fremst om å bry seg om leserne sine. Ta seg tid til dem. Oppsøke dem der de er ute på arrangementer, biblioteker, festivaler eller på nettet. Vise dem respekt, og gi dem oppmerksomhet. Ikke være redd for å gå i direkte dialog med dem. Foruten bloggen engasjerer jeg meg aktivt på litteratursider på sosiale medier og andre plattformer. Jeg er aldri redd for å reklamere for mine egne bøker heller. Jeg mener jo selv at krimbøkene mine er gode, og jeg deler gjerne nyhetsoppslag, gode anmeldelser og lignende med følgerne mine. Dessuten deler jeg masse om skriveprosessen min. Hvordan jeg tenker og planlegger når jeg skriver, hvordan jeg bygger opp romanen, og jeg gir dem små smaksprøver underveis. På den måten får mine venner og lesere et unikt innblikk i hvordan romanen gradvis blir til mens de venter på å få lese den, og det fører i de fleste tilfeller til at de gleder seg ekstra mye til akkurat denne utgivelsen. Tidkrevende, men viktig – og riktig, mener jeg.

Du kan lese mer om Geir Tangens skriveprosess og andre prosjekter på Bokbloggeir. Sjekk gjerne ut hans nye krimroman, Vargtimen, og tidligere utgivelser.